Telegrafverket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For en oversikt over historien 1969-1994, se: Televerket
For en oversikt over historien etter 1994, se: Telenor

Telegrafverket var et statlig, norsk teleselskap. Det ble stiftet i 1855 og fikk etterhvert enerett på å bygge ut og drive det offentlige telenettet og telekommunikasjonstjenestene i Norge. De navn virksomheten har hatt historisk, omfatter: Kongelige Elektriske Telegraf (1855), Telegrafvæsenet (1866), Statstelegrafen (1906), Den norske Rigstelegraf (1914), Telegraphværket (1918–19), Telegrafvesenet (1919–33), Telegrafverket (1933–69),[1] Televerket (1969-94, herav fra 1980 med kortformen Tele). Navneskiftet til Televerket i 1969 skjedde i forbindelse med at en begynte å sende data over telenettet. I januar 1995 ble Televerket et statlig eid aksjeselskap og byttet navn til Telenor AS.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Telegraf- og telefonskilt på det gamle hovedpostkontoret i Dronningens gate 15 i Oslo.
Telefonsentral i Årstad tegnet i nyklassisistisk stil av Per Grieg
Den klassiske telefonkiosken fra Telegrafverket ble opprinnelig tegnet av arkitekten Georg Fredrik Fasting i 1932.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Norge hadde på begynnelsen av 1800-tallet et optisk telegrafisystem, som tilhørte militærvesenet, med signalstasjoner langs hele kysten inntil Folda i nord.[2] Dette systemet forfalt imidlertid etter 1814, selv om kong Oscar I omkring 1848 tok initiativ for å gjenopplive det. På samme tid erklærte marineløytnant Carsten Tank Nielsen at den optiske telegrafiens tid var forbi, og foreslo å opprette et elektrisk telegrafisystem.[3]

Etter at den elektriske telegrafen var kommet i bruk ute i Europa, ble det i 1852 nedsatt en kongelig kommisjon, bestående av oberstløytnant M. S. Wergeland, lektor Ole Jacob Broch og marineløytnant Tank Nilsen, som året etter avga en innstilling.[4] Denne foreslo å anlegge et nett av elektromagnetiske telegraflinjer over det sydlige Norge, samt en linje fra riksgrensen ved Frederikshald til Mandal. 28. april 1854 ga Stortinget den nødvendige bevigning til dette prosjektet.[5]

Telegraf[rediger | rediger kilde]

Telegrafverket startet sin virksomhet 1. januar 1855 med en telegrafforbindelse mellom Oslo og Drammen.[6][7] Samtidig begynte arbeidet med å anlegge telegraflinjer og -stasjoner flere steder i landet.

Telefon[rediger | rediger kilde]

I 1880 åpnet International Bell Telephone Company det første norske telefonanlegget med sentraler i Oslo og Drammen.[8] Selskapet drev etter konsesjon av kommunene. Ikke lenge etter ble det opprettet lokale telefonforeninger og -selskaper som private kooperativer i flere kommuner rundt om i Norge. Fra omkring århundreskiftet kom staten sterkere med, og Telegrafverket overtok etterhvert i alt 200 private telefonanlegg. I løpet av første halvdel av 1900-tallet bygde Telegrafverket ut et landsomfattende rikstelefonnett. I Norge ble den første automatiske telefonsentralen satt i drift i Skien i 1920.[9] Da det siste private selskapet, Andebu Telefonselskap, ble kjøpt i 1974,[10] fikk Televerket totalt monopol over nettet og den siste manuelle telefonsentralen ble automatisert. Alle utenlandsforbindelsene ble helautomatisert fra 1985.[9] Televerkets enerett til å selge telefonapparater i Norge opphørte i 1988.[11] I 1991 fikk både NetCom og Televerkets Tele-mobil lisens for å besørge GSM-mobiltelefoni i Norge.

Radiotelegrafi og -telefoni[rediger | rediger kilde]

I 1906 ble det første radiobaserte telegrafsambandet i Norge etablert mellom Røst og Sørvågen. I 1919 fikk Norge fast radiotelegrafisk forbindelse med USA fra en sender ved Stavanger. I 1953 ble den første radiolinjen for telefoni tatt i bruk mellom Trondheim og Steinkjer.

Kringkasting[rediger | rediger kilde]

Telegrafverket sørget også for kringkasting og radio. Regulære fjernsynsendinger begynte i 1960.

Teleks[rediger | rediger kilde]

Telegrafen ble etter hvert avløst av teleks, og i 1946 ble den første sivile teleksforbindelsen mellom Oslo og utlandet åpnet. Allerede under krigen hadde Wehrmacht og de sivile tyske myndigheter et teleksnett som dekket landet. Telegrafverket sørget også for forbindelser til skip i utenriksfart, både med telegraf, telefon og teleks.

Direktører i Telegrafverket, Televerket og Telenor[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jahren 1996, s. 140.
  2. ^ Rafto 1955, s. 23.
  3. ^ Rafto 1955, s. 29.
  4. ^ Rafto 1955, s. 38.
  5. ^ Rafto 1955, s. 44.
  6. ^ Jahren 1996, s. 133.
  7. ^ Rafto 1955, s. 49.
  8. ^ Rafto 1955, s. 170.
  9. ^ a b Jahren 1996, s. 10.
  10. ^ Jahren 1996, s. 9.
  11. ^ Jahren 1996, s. 36.
  12. ^ Jahren 1996, s. 154.
  13. ^ Rafto 1955, s. 165.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]