Telefonkiosk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den populære norske, røde telefonkiosken «Riks» ble tegnet av arkitekten Georg Fredrik Fasting i 1932.

En telefonkiosk er en liten bygning eller et lite avlukke med dør som er plassert på et offentlig sted og som inneholder en fastmontert telefon til allmenn bruk. Telefonapparatet er en del av en betalingsautomat og samtalene betales med mynter, telekort eller betalingskort. Slike kiosker kan også inneholde telefonkataloger, hylle og oppslagstavle.

Bruken av telefonautomater, både innebygde og åpne, har gått sterkt tilbake i mange land etter at personlige mobiltelefoner ble vanlig på 1990- og 2000-tallet.

Historikk[rediger | rediger kilde]

De velkjente, britiske, røde telefonkioskene kom første gang i London i 1920.

Telefonkiosker ble vanlige i den industrialiserte del av verden på 1910-tallet. En av de første standardiserte telefonkioskene var British Posts velkjente, røde «K1», det vil si «Kiosk nummer 1», fra 1920, og oppfølgeren «K2» fra 1930. På 1970-tallet ble det vanligere å plassere telefonautomatene i åpne båser.

Behovet for telefonkiosker oppstod i en tid da det var dyrt og vanskelig å skaffe seg sin egen telefon og da det ikke fantes mobiltelefoner. Etter at private fasttelefoner ble stadig vanligere, og ikke minst etter at mobiltelefonien ble svært utbredt på 1990-tallet, ble imidlertid behovet for telefonkiosker mye mindre. På grunn av utbredt hærverk og lav lønnsomhet er det derfor praktisk talt ingen kiosker igjen på små steder i Norge. De er isteden erstattet av telefonautomater montert i små støyskjermer eller i båser som er plassert på spesielt trafikkerte steder som jernbanestasjoner og liknende.

Den norske telefonkiosken «Riks»[rediger | rediger kilde]

Riks fra 1965.
Nyere telefonautomat (mynt- og korttelefon) fra Telenor med enkel skjerming.

I 1932 utlyste Oslo Telefonanlegg en konkurranse om en ny, standardisert telefonkiosk. Den skulle ikke koste mer enn 1 000 kroner, og måtte være solid og lett å sette sammen. Arkitekten Georg Fredrik Fasting fra Bergen vant blant 93 forslag med sitt forslag «Riks». Det var en rød telefonkiosk i jern og glass med funksjonalistiske stiltrekk. Den bestod av et skjelett av vinkeljern med påklinkede plater.

Juryen skrev om vinneren: «Nr. 80 «Riks». Utkastet viser en helt frapperende enkel løsning av opgaven, såvel teknisk som estetisk set vel gjennemarbeidet. Det løser alle programmets fordringer på en tilfredsstillende måte. Såvel i planløsning som opbygning har forfatteren truffet midt i blinken. Utkastet har en sådan form at en kiosk med denne utførelse kan opstilles nær sagt hvorsomhelst. Brugsanvisningen kan med fordel anbringes over apparatet, men kan også den foreslåtte ophengning godkjennes. Døren må slå utad.»

Den første ble satt opp på kaia til Den norske Amerikalinje i 1933. «Riksen» var både hensiktsmessig og robust og ble serieprodusert i et stort antall. I 1970- og 1980-åra fantes det over 6 000 slike telefonkiosker i Norge, og den var et karakteristisk landemerke i praktisk talt alle byer og bygder. Til sammen ble det lagd flere enn 9 000 før produksjonen ble avsluttet i 1995.[1] I 1997 erklærte Riksantikvaren, Telemuseet og Telenor denne telefonkiosken som verneverdig, og det ble bestemt at 100 kiosker skulle bevares. I 1995 ble den også ført opp på foreningen Docomomos liste over verneverdig modernistisk arkitektur og foreslått som kandidat til å komme på UNESCOs verdensarvliste.

Bevaring[rediger | rediger kilde]

Den 19. juni 2007 inngikk Riksantikvaren og Telenor en avtale om bevaring av 100 av de siste 420 røde telefonkioskene i Norge. Avtalen ble signert av assisterende riksantikvar Sissel Rønbeck og konsernsjef i Telenor Jon Fredrik Baksaas i den aller første kiosken, som ble utplassert på Akershuskaia i Oslo.[2]


Telemuseet har gitt ut en bok, Norges lille røde, der alle de vernede telefonkioskene er presentert i bilder tatt av fotograf Madelaine Brand.

Annet[rediger | rediger kilde]

  • I den amerikanske tegneserien Supermann, som ble skapt i 1938, pleide helten å skifte til superdrakt i en telefonkiosk. Telefonkiosken var den gangen en moderne innretning i en travel storby og et passende symbol, men i filmen Superman fra 1978 gjør filmskaperne et poeng ut av at Supermann ikke finner en lukket telefonkiosk, bare åpne telefonbåser.
  • Det er gjort mange rekordforsøk med flest mulig personer i en telefonkiosk på samme tid, men fordi kioskene varierer fra land til land, er det ikke notert noen verdensrekord. Den norske rekorden ble ifølge Guinness rekordbok satt i Narvik i 1993 da 20 personer over 18 år fikk plass i en vanlig telefonkiosk.
  • Tilhengere av den gamle, røde telefonkiosken «Riksen» feirer «telefonkioskens dag» 4. mars.
  • Skriften Telefon, tegnet av skriftdesigneren Sindre Bremnes og utgitt på det norske skriftforlaget Monokrom i 2012, er inspirert av funkisbokstavene på første generasjon «Riks».[3]
  • Ordet «kiosk» stammer fra et tyrkisk ord som betyr «lysthus» eller «paviljong». Kiosk betegner på norsk vanligvis en liten bygning eller butikk der det blir solgt blader, godteri, tobakk og liknende, men kiosk kan også brukes om små bygninger til andre formål, som for eksempel telefonkiosk og transformatorkiosk.[4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Om telefonkiosker i Norge[rediger | rediger kilde]