Frans Hals

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Sigøynerpiken» – «Noe av det nydelige ved sigøynerpiken er det smittende humøret. Dette er en kvalitet som senere er blitt tabu i kunsten.» – Odd Nerdrum. (Hentet fra «Mesterverk: Odd Nerdrums Kanon» av Jan-Erik Ebbestad Hansen)
Selvportrett

Frans Hals (født i Antwerpen 1582 el. 1583, død i Haarlem 26. august 1666[1]) var en nederlandsk maler, som sammen med Rembrandt regnes som en av Nederlands store portrettkunstnere.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Hals flyttet til Haarlem fra Antwerpen da han fortsatt var barn. Han spesialiserte seg i én malersjanger, og oppfant nye komposisjoner – fra bysten til enkeltpersoner, til store scener som representerte gruppeportretter. Noen av hans største verk er fortsatt i Haarlem, hvor Hals bodde nesten hele livet.

Lite er kjent om ham som elev og om hans tidlige verker, selv om han ble påvirket av studiene med den lærde maleren Karel van Mander, som fremdeles fulgte høyrenessansetradisjonen. I 1616, da han ikke lenger var ung, malte han sitt første store gruppeportrett, «Banketten for offiserene i St. Georgs skytterlag», som nå henger i Frans Hals Museum i Haarlem.

Etter dette arbeidet utviste maleren stor frihet fra de tidligere rigide oppstillingene, og portretterte grupper i bevegelse, utført vibrerende, livlig og freidig, med hurtige penselstrøk og en rik bruk av farge.

Den kromatiske effekten og raske utføringen, som ikke henger seg opp i detaljer, men favner de flyktige uttrykkene til personene, er karakteristisk for Hals' portretter inntil 1610.

Hals ble kjent med den caravaggeske stilen gjennom Utrecht-skolens malerier, og han bruker ofte diagonalt lys og nøytral grundering, mens hans tette, tykke maling minner om Rubens og Antwerpen-skolen.

Han er og var en kjent maler – han hadde et effektivt verksted med mange elever og etterfølgere, han malte store offisielle portretter og bilder av aristokratiske beskyttere, og ved noen tilfeller modeller fra hverdagslivet, som drankere, fiskergutter, vertshusjenter, fløytespillere, sigøynerskjønnheter og gamle hekser, alle avbildet med en følelsesmessig og kommunikativ umiddelbarhet.

Hals malte sine lerreter uten å lage skisser, med en teknikk som vi kanskje kan kalle «impresjonistisk». Bildene ble studert av noen franske mestere fra 1800-tallet. Etter 1640, som i Rembrandts sene malerier, utviklet Hals en kald palett og så ut til å konsentrere seg om svart og hvitt, som noen ganger gav dramatisk spenning.

Hals var medlem av Sint-Lucasgildet i Haarlem fra 1610.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Frans Hals i RKDs database