Marin Mersenne

Marin Mersenne Marin Mersennus
Født		8. september 1588 Oizé, Maine (dagens Sarthe i Pays de la Loire)
Død		1. september 1648 (59 år) Paris
Nasjonalitet		fransk
Marin Mersenne på Commons

Marin Mersenne, Marin Mersennus eller le Père Mersenne (født 8. september 1588 i Sountière ved Bourg d'Oizé, Maine, død 1. september 1648 i Paris) var en fransk katolsk prest og munk, teolog, matematiker og musikkteoretiker, ofte kalt «akustikkens far».

Mersenne studerte sammen med René Descartes ved jesuittkollegiet i La Flèche fra 1604 til 1609 og studerte teologi ved Sorbonne i Paris fra 1609 til 1611. I 1611 gikk han inn i Paulanerordenen og ble presteviet følgende år. Fra 1620 foretok han mange reiser gjennom hele Vest- og Sør-Europa.

Formidler og forsker

I yngre dager var Mersenne en trangsynt skolastiker, men gjorde helomvending midt i livet og ble en glødende motstander av det aristoteliske verdensbilde, og av okkulte retninger som alkymi, astrologi, kabbala og Rosenkorsordenen. I stedet støttet han Galileis astronomiske teorier og René Descartes’ filosofi. Fra 1623 korresponderte Mersenne aktivt med, eller oppsøkte ledende vitenskapsmenn, blant annet Galilei og Descartes. Dermed ble han en viktig formidler av informasjon og kontakt mellom tidens vitenskapsmenn, særlig mellom matematikere som Pierre Gassendi, Gilles Personne de Roberval, Blaise Pascal og Pierre de Fermat. Det ble sagt at dersom man informerte Mersenne om en oppdagelse var det det samme som å offentliggjøre den. Han ansporet Gassendi til å gi et tilsvar til Descartes' Meditasjoner og han gjorde Christiaan Huygens oppmerksom på hvor anvendelig pendelen var på tidsmålinger, noe som førte til oppfinnelsen av pendeluret.

Han var likevel ikke bare en formidler, også som forsker ga Mersenne betydelige bidrag. I 1626 publiserte han tekstsamlingen Synopsis mathematica hvor han behandlet matematikk og mekanikk og ga bidrag til akustikk og musikkteori. Han behandlet også sykloider.

Hans liste over (antakelse om) primtallene $M_p$ er berømt:

$M_p = 2^p - 1$

Hvor $p$ er et primtall. Tall med denne egenskapen kalles i dag Mersennetall. Listen er feil og ufullstendig, men likevel har generasjoner av tallteoretikere fortsatt med undersøkelser rundt disse tallene.

Akustikk

I akustikken undersøkte Mersenne sammenhengen mellom frekvens og tonehøyde og fant ut at en vibrerende strengs frekvens er direkte proporsjonal med kvadratroten av strengens spenning F og omvendt proporsjonal med strenglengden l og kvadratet av tverrsnittet q.

$v \sim \frac{1}{l}\sqrt{\frac{F}{q\rho}}$

Mersenne ga den første verdien for lydens hastighet i luft ved å måle tiden mellom munningsflamme og smell, og fant den for høye verdien 448 m/s. I Harmonie Universelle fra 1636 målte han tiden fra en direkte lyd kom tilbake som ekko fra en vegg på kjent avstand og fant 316 m/s. Det riktige er ca. 342 m/s.

I boken Traité de l’harmonie universelle (1636–37) behandlet Mersenne affektlæren som var en populær musikkteori og -praksis på den tiden. Boken er en verdifull informasjonskilde for musikkhistorien på 1600-tallet. Mersenne ga også et forslag til temperert stemming hvor han delte oktaven i 12 like halvtoner, hver halvtone skilt av en ratio på 1.05946 som var mer presis enn Vincenzo Galileis.

Skrifter

I tillegg til bøkene nevnt over hører Quaestiones celeberrimae in Genesim (1623), et kampskrift mot okkulte retninger, og La Vérité dans les sciences (1625 – Sannheten i vitenskapene) til Mersennes mer kjente publikasjoner.

• Correspondance du P. Marin Mersenne, publiée et annotée par Cornelis de Waard, Bernard Rochot et Armand Beaulieu. 17 vol., CNRS, Paris 1932–1988
• Harmonicorum, libri XII: in quibus agitur de sonorum natura, causis, et affectibus; de consonantiis, dissonantiis, rationibus, generibus, modis, cantibus, compositione, orbisque totius harmonicis instrumentis. Reprint der Ausgabe Paris 1648; Ed. aucta – Minkoff, Genève 1972, ISBN 2-8266-0368-X
• Harmonie universelle: Contenant la théorie et la pratique de la musique. (Paris 1636), Reprint Centre nat. de la recherche scientifique, Paris 1975
• L'impiété des Déistes, athées et libertins de ce temps. Paris 1624, Faks. Stuttgart-Bad Cannstatt 1975
• La vérité des sciences: contre les sceptiques ou pyrrhoniens. Paris 1625, Éd. et annot. par Dominique Descotes, Champion, Paris 2003, 1025 p.

Litteratur

• Hartmut Lohmann: «Mersenne, Marin». I: Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 5, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-043-3, sp. 1334–1336.
• Hellmut Ludwig: Marin Mersenne und seine Musiklehre. Buchh. d. Waisenh., Halle/Saale 1935. 120 S. Notenbeispiele (Schriftenreihe: Beiträge zur Musikforschung 4)
• Ingo Negwer: Laute und Theorbe in Marin Mersennes Harmonie universelle: zur Aufführungspraxis frühbarocker Musik in Frankreich. Dt. Lautenges., Frankfurt am Main 2000
• Albrecht D. Stoll: Figur und Affekt: zur höf. Musik u. zur bürgerl. Musiktheorie d. Epoche Richelieu. 2., durchges. Aufl., Schneider, Tutzing 1981. 242 S. Noten. (Frankfurt (Main), Univ., Dissertation 1974) ISBN 3-7952-0197-7
• Dieter Ullmann: Chladni und die Entwicklung der Akustik von 1750-1860. Birkhäuser Verlag, Basel 1996, S. 1ff.

Eksterne lenker

Commons: Kategori:Marin Mersenne – bilder, video eller lyd

• Verk av og om Marin Mersenne i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• Mersenne på www.mathematik.ch (tysk)
• Portrett i halvfigur
• Mersenne's Publications (eng)