Marin Mersenne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Marin Mersenne
Marin Mersennus
Marin Mersenne
Født 8. september 1588
Oizé, Maine (dagens Sarthe i Pays de la Loire)
Død 1. september 1648 (59 år)
Paris
Nasjonalitet fransk

Marin Mersenne (også Marin Mersennus eller le Père Mersenne; født 8. september 1588 i Sountière ved Bourg d'Oizé, Maine; død 1. september 1648 i Paris) var en fransk katolsk prest og munk, teolog, matematiker og musikkteoretiker som ble en viktig formidler av vitenskapelige oppdagelser på første halvdel av 1600-tallet.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Utdanning og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Mersenne ble født inn i en bondefamilie. Han studerte ved Diocèse du Mans i Le Mans, og fra 1604 til 1609 ved jesuittkollegiet i La Flèche der René Descartes var en av medstudentene. 1609 til 1611 studerte Mersenne ved Sorbonne. Han gikk inn i Paulanerordenen i 1611 og ble presteviet året etter.

Fra 1614 til 1618 underviste han i teologi og filosofi ved Nevers, og i 1620 gjorde han flere reiser i Vest- og Sør-Europa.

Formidler[rediger | rediger kilde]

I 1620 slo han seg ned i L'Annonciade-klosteret, der han studerte matematikk og musikk. Her møtte han også likesinnede, som René Descartes, Étienne Pascal, Gilles de Roberval og Nicolas-Claude Fabri de Peiresc. Tidlig i livet var Mersenne preget av en utdanning i middelalderens skolastikk, et system som forsøkte å bygge en naturvitenskapelig metode på antikk filosofi og Bibelens dogmer. Men midt i livet snudde han tvert om og ble en glødende motstander av det aristoteliske verdensbilde og okkulte retninger som alkymi, astrologi, kabbala og Rosenkorsordenen, og en like glødende talsmann for Galileis astronomiske teorier og René Descartes’ filosofi.

Fra 1623 korresponderte Mersenne aktivt med, eller oppsøkte, ledende vitenskapsmenn, blant annet Galilei og Descartes. Dermed ble han en viktig formidler av informasjon og kontakt mellom tidens vitenskapsmenn, særlig mellom matematikere som Pierre Gassendi, Gilles Personne de Roberval, Blaise Pascal og Pierre de Fermat. Det ble sagt at dersom man informerte Mersenne om en oppdagelse, var det jevngodt med å publisere den. Han ansporet Gassendi til å gi et tilsvar til Descartes' Meditasjoner og han gjorde Christiaan Huygens oppmerksom på hvor anvendelig pendelen var til tidsmålinger, noe som førte til oppfinnelsen av pendeluret.

Matematiker[rediger | rediger kilde]

Mersenne var likevel ikke bare en formidler, også som forsker ga han betydelige bidrag. I 1626 publiserte han tekstsamlingen Synopsis mathematica, hvor han behandlet matematikk og mekanikk og ga bidrag til akustikk og musikkteori. Han behandlet også sykloider.

Mersennes liste over (antakelse om) primtallene M_p er berømt:

 M_p = 2^p - 1

Hvor p er et primtall. Tall med denne egenskapen kalles i dag mersennetall. Listen er feil og ufullstendig, men likevel har generasjoner av tallteoretikere fortsatt med undersøkelser rundt disse tallene.

Mersenne ga den første verdien for lydens hastighet i luft ved å måle tiden mellom munningsflamme og smell, og fant den for høye verdien 448 m/s. I Harmonie Universelle fra 1636 målte han tiden fra en direkte lyd kom tilbake som ekko fra en vegg på kjent avstand og fant 316 m/s (riktig er ca. 342 m/s).

Akustiker[rediger | rediger kilde]

Mersenne, iblant kalt «akustikkens far»,[2] fant at en vibrerende strengs frekvens er direkte proporsjonal med kvadratroten av strengens spenning F og omvendt proporsjonal med strenglengden l og kvadratet av tverrsnittet q.

 v \sim \frac{1}{l}\sqrt{\frac{F}{q\rho}}

I boken Traité de l’harmonie universelle (1636–37) behandlet Mersenne affektlæren som var en populær musikkteori og -praksis på den tiden. Boken er en verdifull informasjonskilde for musikkhistorien på 1600-tallet. Mersenne ga også et forslag til temperert stemming hvor han delte oktaven i 12 like halvtoner, hver halvtone skilt av en ratio på 1.05946 som var mer presis enn Vincenzo Galileis.

Skrifter[rediger | rediger kilde]

I tillegg til bøkene nevnt over hører Quaestiones celeberrimae in Genesim (1623), et kampskrift mot okkulte retninger, og La Vérité dans les sciences (1625 – «Sannheten i vitenskapene») til Mersennes mer kjente publikasjoner.

  • Correspondance du P. Marin Mersenne, publiée et annotée par Cornelis de Waard, Bernard Rochot et Armand Beaulieu. 17 vol., CNRS, Paris 1932–1988
  • Harmonicorum, libri XII: in quibus agitur de sonorum natura, causis, et affectibus; de consonantiis, dissonantiis, rationibus, generibus, modis, cantibus, compositione, orbisque totius harmonicis instrumentis. Reprint der Ausgabe Paris 1648; Ed. aucta – Minkoff, Genève 1972, ISBN 2-8266-0368-X
  • Harmonie universelle: Contenant la théorie et la pratique de la musique. (Paris 1636), Reprint Centre nat. de la recherche scientifique, Paris 1975
  • L'impiété des Déistes, athées et libertins de ce temps. Paris 1624, Faks. Stuttgart-Bad Cannstatt 1975
  • La vérité des sciences: contre les sceptiques ou pyrrhoniens. Paris 1625, Éd. et annot. par Dominique Descotes, Champion, Paris 2003, 1025 p.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hartmut Lohmann: «Mersenne, Marin». I Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 5, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-043-3, sp. 1334–1336. (betalingstjeneste)
  • Hellmut Ludwig: Marin Mersenne und seine Musiklehre. Buchh. d. Waisenh., Halle/Saale 1935. 120 sider. Noteeksempler (i serien Beiträge zur Musikforschung 4)
  • Ingo Negwer: Laute und Theorbe in Marin Mersennes Harmonie universelle: zur Aufführungspraxis frühbarocker Musik in Frankreich. Dt. Lautenges., Frankfurt am Main 2000
  • Albrecht D. Stoll: Figur und Affekt: zur höf. Musik u. zur bürgerl. Musiktheorie d. Epoche Richelieu. 2., reviderte utgave, Schneider, Tutzing 1981. 242 sider. Noter. (Frankfurt (Main), Univ., avhandling 1974) ISBN 3-7952-0197-7
  • Dieter Ullmann: Chladni und die Entwicklung der Akustik von 1750-1860. Birkhäuser Verlag, Basel 1996, S. 1ff.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bernstein, Peter L. (1996). Against the Gods: The Remarkable Story of Risk. John Wiley & Sons. s. 59. ISBN 978-0-471-12104-6. 
  2. ^ Bohn, Dennis A. (1988). «Environmental Effects on the Speed of Sound». Journal of the Audio Engineering Society, 36 (4), s. 223–231. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Marin Mersenne – bilder, video eller lyd