Presidentvalget i USA 1920
‹ 1916  1924 ›
| ||||
| Presidentvalget i USA 1920 | ||||
|---|---|---|---|---|
| 2. november 1920 | ||||
|
|
|||
| Kandidat | Warren G. Harding | James M. Cox | ||
| Parti | Republikanerne | Demokratene | ||
| Hjemstat | Ohio | Ohio | ||
| Visekandidat | Calvin Coolidge | Franklin D. Roosevelt | ||
| Valgmenn | 404 | 127 | ||
| Stater vunnet | 37 | 11 | ||
| Stemmer | 16 144 093 | 9 139 661 | ||
| Oppslutning | 60,3 % | 34,1 % | ||
| ||||
Sittende president Valgt president | ||||
Presidentvalget i USA 1920 var det 34. presidentvalget i USAs historie. Valget fant sted den 2. november 1920, og Warren G. Harding ble valgt til USAs president med Calvin Coolidge som visepresident for perioden 1921–1925. De tilhørte Det republikanske parti. Både Harding og hans motkandidat, guvernør James M. Cox, som tilhørte Det demokratiske parti, kom fra delstaten Ohio.
Valget var preget av ettervirkningene av første verdenskrig og misnøye med den sittende presidenten Woodrow Wilson. Særlig de irske katolikkene og tysk-amerikanerne var i harnisk over presidentens britiskvennlige linje. Spørsmålet om amerikansk medlemskap i Folkeforbundet var betent, og Wilsons bestrebelser for en internasjonal rettsorden skapte en isolasjonistisk motreaksjon. Etter at Wilson hadde et alvorlig hjerneslag i 1919, kunne han ikke lenger snakke for seg. I Europa var det kriger og revolusjoner, i USA ble preget av store streiker og raseopptøyer i flere store byer. Bombeangrepet på Wall Street skapte frykt for radikalere og terrorister. Økonomien hadde fått et oppsving under den første verdenskrig, men var nå nedadgående. Tidsånden var heller ikke til fordel for reformpolitikerne fra den progressive æraen i amerikansk politikk.
Tidligere president Theodore Roosevelt hadde seilt opp som Det republikanske partis kandidat, men han døde i januar 1919 uten å etterlate seg noen naturlig etterfølger som leder for de mer progressive republikanerne. Generalmajor Leonard Wood og guvernør Frank Orren Lowden fra Illinois ledet under avstemningene på Det republikanske partis landsmøte, men landsmøtet greide ikke å samles om noen av dem. Ved den tiende avstemningen ble Harding nominert, etter forhandlinger mellom republikanske ledere. Harding anbefalte den svensk-amerikanske senatoren Irvine Lenroot fra Wisconsin som visepresidentkandidat, men et klart flertall av delegatene på landsmøtet valgte i stedet guvernør Calvin Coolidge fra Massachusetts.
Forhåndsfavoritten i den demokratiske nominasjonen var William Gibbs McAdoo, som var Wilsons finansminister og svigersønn. Justisminister A. Mitchell Palmer var opprinnelig den største utfordreren. McAdoo utmanøvrerte Palmer, men som «tørr» forbudstilhenger møtte han sterk motstand fra «våte» delstater som New York. James M. Cox vant støtte underveis, og ble nominert under den 40. avstemningsrunden på landsmøtet. Cox fikk landsmøtets tilslutning til å velge den nokså ubeskrevne Franklin D. Roosevelt som visepresidentkandidat. Roosevelt var moderat, forbudstilhenger og tilhenger av den wilsonske utenrikspolitikken.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Stemmer fordelt på fylker (counties)
- Stemmer fordelt på stater
- Stemmer fordelt på stater (med grafer)
- 1920 Valglenker Arkivert 11. desember 2018 hos Wayback Machine.
 |  | ||