Bibelhumanisme

Bibelhumanisme er et begrep oppstått i moderne tid som i streng forstand betegner en interesse i Europa på 1500-tallet om å gå til kildene («ad fontes») ved oversettelse av Bibelen til latin eller europeiske folkespråk.

Bibeloversettelser, som det allerede fantes mange av til flere europeiske språk, ble opp til denne tid foretatt på grunnlag av (en svært lett oppdatert utgave av) Hieronymus' gamle oversettelse av de to testamenter til latin. Denne utgaven ble kalt Vulgata.

Både for å kunne få en mer kvalitetssikret utgave av den latinske bibel, og for å få bedre oversettelser til folkespråkene, ble det fra utgangen av 1400-tallet og fremover foretatt omfattende søk i biblioteker etter gamle greske eller hebraiske bibeltekster. Disse ble da enten konsolidert og utgitt, eller gjort til gjenstand for nyoversettelser til latin. Det var for det meste personer preget av humanistisk dannelse som engasjerte seg i dette arbeidet. De lærde som engasjerte seg for å kompilere og utvikle bibeltekstene fra de eldste manuskripter på originalspråkene, og uferdige oversettelser på grunnlag av disse, kalles gjerne bibelhumanister.

Biblia Polyglota Complutensis

Den første som satte i gang i større skala for å få til dette, var den spanske kardinal Francisco Ximenes de Cisneros, erkebiskop av Toledo og primas for den katolske kirke i Spania. Det dreier seg om complutenserbibelen (Biblia Polyglota Complutensis), utarbeidet på oppdrag av kardinalen siden 1502.

Kardinal Francisco Ximenes de Cisneros

Kardinal Cisneros anskaffet mange manuskripter og innbød de ypperste kirkelige lærde til å kompilere det hele til en massiv og fullstendig polyglottversjon «for å gjenopplive det hensyknede studiet av De hellige skrifter». De lærde trådte sammen i byen Alcalá de Henares (på latin: Complutum), ved kardinalens eget universitet der. Helt fra 1502 ble arbeidet ledet av teologen Diego Lopez de Zúñiga, og skulle pågå i femten år.

Etter et møysommelig arbeid ble NT-delen ferdig og trykket den 10. januar 1514. Den ble imidlertid ikke utgitt med det samme. Man ventet på pavelig godkjennelse før offentliggjøring, ev. også på at resten, dvs. Det gamle testamente, skulle bli ferdig (som den ble i 1517). Utgivelsen av den samlede complutenserbibelen fant sted i 1522.

Complutenserbibelen ble utgitt som et seksbinds verk. De første fire bind inneholdt GT. Hver side var i tre tekstspalter: Hebraisk ytterst, den latinske Vulgata i midten, og den greske septuagintatekst innerst. På hver side av den del som gjengav Mosebøkene var den arameiske tekst (Targum Onkelos, det kaldeiske targum) med en egen oversettelse av den til latin tilføyd nederst på siden. Femte bind, med NT, har parallelle spalter med gresk tekst og latinsk vulgatatekst. Sjette bind har diverse ordbokdeler for hebraisk, aramaisk og gresk og noen studiehjelpemidler.

Erasmus på et 1500-tallsmaleri.

Erasmusbibelen

En boktrykker i Basel, Johann Froben, var klar over det arbeide som var gjort i Spania, og ville komme det i forkjøpet før det ble offentliggjort. Han engasjerte humanisten Beatus Rhenanus, som den 17. april 1515 kontaktet Erasmus av Rotterdam. Han begynte arbeidet nokså umiddelbart. Hastigheten gikk utvilsomt ut over kvaliteten, og nyoppdagede manuskripter fikk et gjennomslag som viser at det ikke var mye tid til å vekte dem i forhold til andre kilder. Avslutningen av Åpenbaringsboken (Åp 22,16b-21) oversatte Erasmus tilbake fra latinsk (Vulgata), fordi han ikke hadde for hånden noe gresk kildeunderlag.

Trykkingen begynte i september 1515 og hele arbeidet var ferdigstilt i mars 1516. Erasmusbibelen ble en kritisk utgave av det greske nytestament Novum Instrumentum omne, diligenter ab Erasmo Rot. Recognitum et Emendatum, med en oversettelse til latin (som Erasmus mente var egnet til å erstatte Vulgata), og med anmerkninger. Erasmus utgav etterhvert tre omarbeidede utgaver, i 1522, 1527 og 1535. Fra annenutgaven av ble «Instrumentum» endret til det mer gjengse «Testamentum».

Erasmusbibelen var grunnlaget for det meste av den bibelgranskning som fant sted i det sentrale og nordlige Europa i tiden som fulgte. Den var det viktigste og altoverveiende utgangspunktet for Martin Luthers oversettelse til tysk i 1521. Også den engelske «Matthew Bible» og «King James Version» var influert av Erasmusbibelen.

En ytterligere grunn til Erasmustekstens forsprang på den bedre gjennomarbeidede complutenserteksten var at keiser Karl V gav den et femårig monopol. Dette utsatte complutenserbibelen ytterligere noen år.

Complutenserbibelen hadde også innflytelse på en del senere bibeloversettelser, som f.eks. den engelske Douaibibelen.

Litteratur

• Cornelis Augustijn: Humanismus. Reihe: Die Kirche in ihrer Geschichte 2, Lieferung Heft 2. Göttingen 2003
• Henning Graf von Reventlow: Epochen der Bibelauslegung. Bd. III: Renaissance, Reformation, Humanismus. München 1997 (Rezension)