Neil Diamond

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Neil Diamond
Neil Leslie Diamond
Neil Diamond
Neil Diamond 29. juli 2005
Født 24. januar 1941 (73 år)
USA Brooklyn, New York City
Sjanger Rock
Pop
Instrument Vokalist, gitar, piano
Aktive år 1966 - idag
Plateselskap Bang, Uni, MCA, Columbia
Nettsted http://www.neildiamond.com/

Neil Leslie Diamond (født 24. januar 1941 i Brooklyn, New York, USA) er en amerikansk sanger, gitarist og komponist. Neil Diamond har vært en av popmusikkens mest varige og suksessfulle artister og låtskrivere. Han har hatt topphits både i på 1970-, 1980- og 1990-tallet.

14. desember 2010 ble det kjent at han ville bli tatt opp i Rockens æresgalleri, sammen med blant andre Alice Cooper, Darlene Love, Dr. John og Tom Waits. Opptakseremonien var 14. mars 2011 på Waldorf-Astoria i New York City.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Diamonds far Akeeba «Kieve» Diamond drev en kles- og kortevarebutikk som først var på Coney Island-området i Brooklyn, senere flyttet de til mer sentrale områder i bydelen. Både faren og moren Rose var jødiske immigranter fra Polen. Til en fødselsdag rett etter krigen fikk han en enkel gitar til USD 9, og dette ga han en oppmuntring til hans gryende musikkinteresse. Da han var 15 år skrev han sin første sang, kalt «Here Them Bells».

Han gikk på Erasmus Hall High School og senere Abraham Lincoln High School. På Erasmus Hall sang han sammen med Barbra Streisand i det 100 medlemmers blandede skolekoret.

Neil Diamond på en konsert i Missoula i Montana i 2006

Innen idretten utmerket han seg innen fekting, og dette førte til at han fikk et stipend til å studere medisin ved New York University. Her gikk han et år, og han likte faget biologi særlig godt, men mislikte organisk kjemi såpass mye at han ga opp dette studiet, samtidig som musikkinteressen, og det gjennomslaget han opplevde her, overtok hele hans fokus.

Inn i musikkbransjen[rediger | rediger kilde]

Etter å ha droppet ut fra universitetet fikk Diamond jobb som sangerskriver i The Brill BuildingBroadway. Dette huset i 1962 ikke mindre enn 165 ulike bedrifter i ulike deler av musikkbransjen. Dette var et sted hvor en sanger eller en gruppe kunne finne alle ressurser man trengte for å sette fart på karriere. Etter å ha vært ansatt i firmaet Sunbeam Music, fant han ut at han ville kunne klare seg bedre alene, og fikk tak i et lite lokale i tilknytning til lageret til en kopieringsbutikk på Broadway med et piano til USD 30 og en telefonkiosk i høreavstand, og dette ble hans nye arbeidssted.

Da han gjorde sitt første forsøk på å bli akseptert og ga ut på plate der han kalte han seg for Eice Cherry, et navn som ikke var noen suksess og han fortsatte med sitt virkelige navn.

Han fikk etter hvert en avtale med Bang Records og i 1966 ga Neil Diamond ut sitt første album som inneholdt blant annet singlene «Solitary Man» og «Cherry, Cherry». Disse solgte ganske godt, og ga ham en visst gjennombrudd. I bransjen ble han også kjent da han skrev en rekke sanger som The Monkees laget coverversjoner av før han selv fikk gitt dem ut, blant annet «A Little Bit Me, A Little Bit You», «Look Out (Here Comes Tomorrow)» og «I'm a Believer» som ble en stor hit 1967. Han begynte å få en rekke TV-opptredener på denne tiden og han opptrådte som gjesteartist eller oppvarmingsartist for en rekke ulike artister, fra Herman's Hermits og til The Who, denne siste er dokumentert gjennom TV-selskapet VH1s dokumentarprogram Behind The Music.

Gjennombrudd[rediger | rediger kilde]

Neil Diamond synger «Sweet Caroline» sammen med en underoffiser i US Navynasjonaldagen 4. juli 2009

Hans store gjennombrudd kom gjennom den glade og optimistiske sangen «Sweet Caroline» fra 1969, en sang som senere har blitt en signatursang for ham, kanskje sammen med «I Am...I Said». Diamonds myke baryton fløyelsstemme, vennlige og gode utseende, enkle, fengende melodilinjer og romantiske tekster gjorde at han tidlig fikk et stort publikum. Arrangementene kan sies å være Phil Spector-inspirerte, ikke unaturlig da også Phil Spector var en del av miljøet i The Brill Building. Særlig tydelig er dette på tidlige produksjoner i mono som «I Got the Feelin' (Oh No, No)» og «You Got to Me» fra 1966.

Diamond etablerte seg i et musikalsk område som kan sies å ligge mellom Frank Sinatra og Elvis Presley. Dette ga han et bredt publikum, men medførte også en kritikk for å være altfor «middle-of-the-road» («midt på treet»), altså litt uten personlig preg.

I 1973 fikk han både en Golden Globe og en Grammy Award for musikken han laget til filmen Jonathan Livingston Seagull.

I 1976 deltok han med på en av 70-tallets mest kjente rockekonserter, The Last Waltz som var avskjedskonserten til The Band. Her stilte han i selskap med flere andre av de betydelige artister på denne tiden, som blant annet Eric Clapton, Neil Young, Ron Wood, Joni Mitchell, Van Morrison og Bob Dylan. Neil Diamond framførte sangen «Dry Your Eyes» sammen med The Band. Konserten ble filmet og er gitt ut både på VHS og DVD og er blitt kalt tidenes rockevideo.

I 1977 ga han ut albumet I'm Glad You're Here With Me Tonight som innholdet sporet «You Don't Bring Me Flowers». Den hadde også Barbra Streisand spilt inn på et av sine album, og en discjockey laget et virtuell duett mellom de to. Den ble en så stor suksess at de laget en ordentlig duett som ble en stor hit i 1978.

Det ble laget planer om å lage en film av låten med Diamond og Streisand i hovedrollene, men ble aldri realisert på grunn av et annet filmprosjekt hvor Neil Diamond 1980 spilte i oppfølgeren til Al Jolsons Jazzsangeren fra 1927. I filmen spilte også sir Laurence Olivier og Desi Arnaz. Filmen ble ingen stor suksess, men albumet med filmmusikken ble en av Diamonds karrieremessige høydepunkter.

Songwriters Hall of Fame tildelte Neil Diamond 2000 The Sammy Kahn Lifetime Achievement Award.

Nyere tid[rediger | rediger kilde]

Neil Diamond 6. februar 2009 da han ble tildelt MusiCares Person of the Year

Utover på 1990- og 2000-tallet har Diamonds popularitet fått et nytt oppsving. Blant annet har han vært etterspurt i promotering av politikere, som for eksempel den liberale Michael Dukakis i 1988, og Vinter-OL 2002 i Salt Lake City.

«Sweet Caroline» er populær allsang innen en rekke idrettsgrener, og gruppen Urge Overkill spilte inn Diamonds «Girl, You'll Be a Woman Soon» til Quentin Tarantino's film Pulp Fiction i 1994. I komedien Saving Silverman fra 2001, spiller hovedpersonen i et Neil Diamond cover band og Diamond har her en relativ stor cameo-opptreden som seg selv. Det finske bandet HIM har spilt inn «Solitary Man» på albumet And Love Said No, (The Greatest Hits 1997-2004) fra 2004.

Han produksjoner blir mye brukt i programmer som American Idol og uke 11 i 2008 var Neil Diamond-uke og han deltok i programmet 29. april. To dager før deltok han i Jimmy Kimmel-show i tilknytning til dette. 2. mai 2008 startet Sirius Satellite Radio den såkalte Neil Diamond Radio.

Diamonds album Home Before Dark ble gitt ut 6. mai 2008 og 15. mai fikk denne topplassering på Billboard Hot 200. Denne er den første listetoppen Diamond har oppnådd på denne listen. 18. mai fikk dette albumet toppplassering også i Storbritannia. Dette var andre gangen han fikk en slik plassering i Storbritannia etter topplasseringen i 1992 med et samlealbum. Hans 2008-turne er den mest vellykkede siden 1966.

Han ble 6. februar 2009 tildelt prisen MusiCares Person of the Year, i anerkjennelse til hans betydelige bidrag innen musikk, samt hans mangeårige humanitære innsats, herunder en rekke betydelige bidrag, blant annet til ofrene i Texas etter orkanen Ike.

Andre kjente coverversjoner av Diamonds komposisjoner er:

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Diamond giftet seg med læreren Jaye Posner i 1963 og har med henne to barn, Marjorie and Elyn. De ble skilt i 1969 og samme år giftet han seg med Marcia Murphey som han også fikk to barn med, Jesse Michael Diamond (født 1970) og Micah Joseph Diamond (født 14. februar 1978). Da dette ekteskapet ble oppløst i 1995, skal skilsmisseoppgjøret være det fjerde dyreste på den tiden, rundt 150 millioner dollar, men Diamond skal ha kommentert at «hun fortjente hver eneste penny». Han ble i 1996 gift med den 31 år yngre australske Rachel Farley, som han ble kjent med da hun solgte suvenirartikler under hans turne i Australia samme år. Den tidligere idrettsmannen Diamond skal ha blitt svært interessert i australsk fotball med favorittlaget Brisbane Lions fra hans hustrus hjemby.

Han skal også være engasjert i Helping The Planet-kampanjen siden 1992. Denne arbeider med å redusere tapet av dyre- og plantearter i verden.

Diamond er en del av en liten gruppe internasjonalt kjente artister, som David Bowie, Paul Simon, Billy Joel, Pink Floyd (fra og med albumet Wish You Were Here i 1975), Bruce Springsteen, Queen, Genesis og Johnny Rivers som selv sitter med alle opphavsrettigheter av deres egne innspillinger. I særlig USA er det vanligvis plateselskapene som sitter med disse rettighetene.

Diskografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • The Feel of Neil Diamond (1966)
  • Just for You (1967)
  • Sweet Caroline (1969)
  • Stones (1971)
  • Jonathan Livingston Seagull (1973)
  • His 12 Greatest Hits (samlealbum) (1974)
  • Serenade (1974)
  • Beautiful Noise (1976)
  • I'm Glad You're Here With Me Tonight (1977)
  • Love At The Greek (live, 2-LP) (1977)
  • September Morn (1979)
  • The Jazz Singer (soundtrack) (1980)
  • On The Way To The Sky (1981)
  • Heartlight (1982)
  • Primitive (1984)
  • Headed For The Future (1986)
  • Hot August Night II (live, 2-LP) (1987)
  • Lovescape (1991)
  • Greatest Hits (1966 – 1992) (samlealbum, dobbel-CD) (1992)
  • Up On The Roof-Songs From The Brill Building (1993)
  • Live In America (1991 – 1993) (live, dobbel-CD) (1994)
  • The Christmas Album, Volume II (1994)
  • The Essential Neil Diamond (samlealbum, dobbel-CD) (2001)
  • Stages – Performances 1970 – 2003 (live, 5-CD + 1 DVD-box) (2003)
  • Home Before Dark (2008)
  • Melody Road (2014)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]