Tabernakelet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Tabernakelet er den vanlige betegnelsen for den transportable helligdom som israelittene ifølge Det Gamle Testamente førte med seg under ørkenvandringen på Moses' tid og som ble brukt frem til Tempelet i Jerusalem ble bygget. I Bibelen kalles det også Møteteltet. Tabernaklet dannet forbildet for det senere tempelets innretning. På hebraisk kalles tabernakelet mishkan.

Tabernakelet hadde to rom, det hellige og det aller helligste. I det hellige stod det en syvarmet lysestake, et skuebrødsbord og et røkelsesalter, og i det aller helligste ble paktens ark oppbevart.

To av personene som ifølge Bibelen skulle hjelpe til med å gjøre i stand tabernakelet var Besalel og Oholiab.

Bibelen opplyser at tabernaklet var 30 alen (13,4 m) langt og 10 alen (4,5 m) høyt, noe som ser ut til å være innvendige mål. (2Mo 26: 16–18.) Det var tydeligvis også 10 alen bredt. (2Mo 26: 22–24.) Det aller helligste hadde tydeligvis form som en kube, med sider på 10 alen, mens det hellige var dobbelt så langt som det var bredt.

Etter at israelittene hadde gått inn i det lovte land, ble tabernakelet satt opp i Gilgal, og senere ble det flyttet til Sjilo på den tiden da landet ble fordelt mellom stammene. (Jos 18: 1) Der var det til Samuels tid. Det var senere i Nob, (1Sa 21: 1–6) og siden ble det flyttet til Gibeon. (1Kr 21: 29) Da paktens ark ble hentet til Jerusalem i Davids regjeringstid, hadde den ikke vært i Tabernakelet på lenge. Tabernakelet var i Gibeon helt til Salomos tempel stod ferdig.