Mary MacKillop

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mary MacKillop
Mary MacKillop
Født 15. januar 1842
Fitzroy, Victoria, Australia
Død 8. august 1909 (67 år)
North Sydney, New South Wales, Australia
Saligkåret 19. januar 1995
Helligkåret 17. oktober 2010
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 8. august
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen Australia, Brisbane

Mary MacKillop, også kjent som Mother Mary of the Cross (født 15. januar 1842, død 8. august 1909) var en australsk nonne, og hun ble den første australier som ble saligkåret og helligkåret. Dette ble hun da pave Johannes Paul II saligkåret henne i Sydney 19. januar 1995. Hun ble helligkåret i en offisiell seremoni 17. oktober 2010.[1] Sammen med presten Julian Tenison Woods grunnla hun i 1866 kongregasjonen «Søstre av St. Josef av Jesu hellige Hjerte» (Sisters of St Joseph of the Sacred Heart – RSJ)[2], eller Josephites og Brown Joeys som de også blir kalt.

Gjennom hele sitt virke var Mary MacKillop opptatt av å gi utdanning og hjelp til de svakeste i det australske samfunnet. I en periode med svært lavt utdanningsnivå i landet bygde hun opp en nonneorden som etablerte mange skoler for fattige barn. Hun grunnla den første katolske gratisskolen i landet og var svært sentral i arbeidet med å bygge opp et katolsk skolevesen ved siden av det offentlige.

Innad i kirken var MacKillop en kontroversiell figur, delvis på grunn av sitt samarbeid med fader Woods. Kontroversene nådde et høydepunkt da hun i 1871 ble ekskommunisert av biskop Sheil, og nonnene i ordenen hennes fikk forbud mot å ha kontakt med henne. Ekskommunikasjonen ble opphevet av Sheil på hans dødsleie, og hun ble også frifunnet av en granskning fra Vatikanet.

MacKillop ble i oktober 2010 Australias første helgen, da pave Benedikt XVI helligkåret henne. Med dette ble hun også en av svært få helgener som har vært ekskommunisert fra kirken. Forut for helligkåringen godkjente Vatikanet to mirakler som skal ha skjedd etter hennes forbønn. I begge tilfellene skal det være personer som har blitt helbredet for kreft.

Liv[rediger | rediger kilde]

Minnestein i gaten på stedet der Mary MacKillop ble født.

Mary MacKillops foreldre var opprinnelig fra Skottland, og begge var katolikker. Faren hennes, Alexander, hadde studert teologi i Roma med tanke på å bli prest, men han hoppet i stedet av studiene rett før han skulle bli ordinert og dro til Australia, hvor han ankom Sydney i 1838. Moren hennes, Flora MacDonald, ankom Melbourne i 1840. Foreldrene giftet seg i Melbourne 14. juli 1840. Mary ble født i Fitzroy, en forstad til Melbourne som eldst av åtte barn.[3] Barndommen var preget av farens dårlige økonomiske sans, og hun beskrev den selv som «ulykkelig».[4] Familien flyttet mye rundt, og hun gikk bare på skole når økonomien tillot det. Faren hennes hadde en god faglig bakgrunn, så han gav barna undervisning selv, noe som gjorde at de ikke ble helt uten skolegang. Da Mary var 9 år gammel, pantsatte faren gården og buskapen og dro til Skottland i 17 måneder, og fra hun var 16 år gammel var hun familiens hovedforsørger.

Allerede som åtteåring mottok hun sin første kommunion, og det blir sagt at hun som ung følte Guds nærvær svært sterkt og at hun følte seg kallet til et liv i fattigdom og tjeneste. Hun gikk en stund på en skole drevet av De barmhjertige søstre i Sydney, og de var villige til å ta henne inn som postulant, det første stadiet i prosessen med å bli tatt opp i kloster, da hun ble gammel nok. Dette var ikke aktuelt på grunn av familiens økonomi. Fra hun var 14 år måtte hun arbeide for å forsørge familien. Først jobbet hun i en papirhandel i Melbourne, men snart ble hun guvernante på gården til en tante og onkel i Penola i Sør-Australia. Hun hadde blant annet ansvar for å gi barna deres undervisning, og gav samtidig også undervisning til andre barn i området. Dette gjorde at hun ble kjent med presten Julian Edmund Tenison Woods, som bekymret seg for den manglende skolegangen og undervisningen, både religiøst og verdslig, i området.[5]

Skolevesenet i Australia på MacKillops tid

Fra de første europeerne kom til Australia hadde Church of England tatt seg av skolegangen, men etterhvert begynte også andre kirkesamfunn, blant dem katolikkene, med skoleetablering.[6] Fra 1830-tallet hadde myndighetene satt av penger til utdanning, og noen barn fikk gå på gratis, offentlig skole. Andre barn fikk derimot ingen offentlig skolegang, men fikk undervisning av lokale kvinner.

Skolegang var ikke obligatorisk, noe som gjorde at mange barn hadde svært mye fravær eller ble tatt helt ut av skolen fordi de måtte hjelpe til med å finansiere familien.[7] Det at skolevesenet var religiøst drevet var omdiskutert, og mellom 1872 og 1895 ble det vedtatt i de ulike delene av Australia at utdanningen skulle være «gratis, obligatorisk og sekulær».[6] Samtidig mistet også de religiøse skolene mesteparten av driftsstøtten.

I 1879 sendte de katolske biskopene i Australia ut et brev, der de påla alle katolikker i landet å sende barna sine til katolske skoler så sant de ikke fikk dispensasjon fra sognepresten.[6] Den obligatoriske skolegangen viste seg vanskelig å organisere. Det fantes svært få utdannede lærere, og de få man hadde måtte dekke så store områder at de bare kunne nå hver enkelt plass en gang eller to i året.

Mange av lærerne hadde begynt læreropptreningen sin allerede som 13-åringer, og fikk ansvaret for en klasse som 15-åringer. Disse ungjentene hadde fått opplæringen sin fra den lokale læreren. Det var noen få lærerskoler i landet, men disse hadde få studenter da det kostet penger å gå der, men lærerne med utdannelse derfra fikk ikke mer betalt enn andre lærere. I Tasmania, Queensland og Vest-Australia fikk man ikke lærerskoler før på 1900-tallet.[7]

Den katolske kirke i Australia på Mary MacKillops tid

Utdypende artikkel: Den katolske kirke i Australia

Den første katolske messen i Australia ble feiret 15 mai 1803 for en menighet med irske straffanger. Den ble ledet av, James Dixon, en irsk prest som også var fange. Den første frie presten kom til Australia i 1817, men han ble deportert av guvernøren som farlig og ignorant.

I 1820 kom det to irske prester for å betjene befolkningen, og med det etablerte Den katolske kirken seg i Australia.[8][9] Den første biskopen var John Bede Polding som ble utnevnt til biskop i 1835. Han stod under den katolske kirken i England, via de engelske benediktinerne i Sør-Afrika.

I 1839 var det 32 prester i Australia. Av disse var seks, inkludert biskopen engelske, mens resten var irske. De første årene ble kirken preget av konflikt mellom engelske ledere, siden Australia var en engelsk koloni, og den irske majoriteten i kirken. Polding døde i 1877. Han var en god leder, og hadde minimert konflikten, som også ble holdt nede på grunn av det faktum at mange av irene var fanger, men den irske tradisjonen i kirken ble mer tydelig etter hans død. Da iren Patric Francis Moran ble erkebiskop i 1885, hadde kirken et helt tydelig irsk preg.[10]

Ordensdannelse[rediger | rediger kilde]

I 1863 flyttet hun til Portland for å jobbe som lærer. Hun leide seg et hus og håpet å åpne en internatskole. Resten av familien sluttet seg også til henne. Dette prosjektet gikk galt, hovedsakelig fordi faren hennes brukte opp pengene hun skulle bruke på skolen.[11] Hun var i Portland fram til 1866 da hun på oppfordring fra Julian Woods åpnet en katolsk internatskole for jenter i Penola sammen med søstrene sine Annie og Lexi. Denne skolen ble den første katolske friskolen i Australia, hvor elevene fikk undervisning uavhengig av betalingsevne. Første skoleår hadde de rundt femti elever. Skolen hadde en klar brodd mot sekulære skoler, og MacKillop sa at arbeidet med skolen «ble igangsatt av Gud for å ødelegge den verdslige ånden i utdanningen i våre skoler».[11]

Dette var et svar på Woods bekymring på skolegangen i området, og ble begynnelsen på kongregasjonen «Søstre av St. Josef av Jesu hellige Hjerte». Grunnleggelsen av kongregasjonen regnes som våren 1866,[2] da hun kom tilbake til Penola, og gruppen markerer sin grunnleggelse på 19. mars, minnedagen for Josef. Ordenen skulle dedikere seg til å gi fattige barn hjelp og utdanning, og selv leve i fattigdom.[12] Den er den første ordenen dannet av en australier.[13][5] Ordenen hadde opprinnelig en svart drakt, men siden den svarte fargen falmet så fort i den australske solen, ble drakten snart byttet til en brun drakt med et mørkeblått monogram brodert på.

I 1866 ble også Woods utnevnt til biskopens privatsekretær og ansvarlig for skolene i bispedømmet, noe som etterhvert skulle føre til stor uro i presteskapet i bispedømmet. Han kalte i 1867 Maria og Rose Cunningham, en ung kvinne som hadde jobbet på skolen i Penola fra begynnelsen, til å starte en skole i Adelaide. Her skulle de også taes opp som nonner. I Adelaide traff de Josephine McMullen som hadde vært novise hos De barmhjertige søstre i Irland og drev en privatskole i byen. Hun gav sin eiendom til den nye skolen og sluttet seg til den. Snart startet undervisningen og skolen hadde raskt 200 elever mellom 8 og 18 år.

15. august 1867 avla Mary de første løftene og fikk ordensnavnet «Mary of the Cross» (Maria av korset). Hun fikk også tittelen «Mother Superior» i ordenen «Søstre av St. Josef av Jesu hellige Hjerte». Med seg hadde hun da i Adelaide tre noviser som var erfarne lærere. Raskt sluttet flere kvinner seg til dem som postulanter, og gruppen nådde fort tretti. Sammen med Woods utviklet hun reglene for ordenen. Disse la vekt på frivillig fattigdom og å la seg styre av Guds vilje. I denne perioden ble det også en splid mellom Mary og Woods, da hun var uenig i hvordan han behandlet novisene. Han oppmuntret to noviser som mente de hadde visjoner fra Gud, noe Mary mente ikke stemte.

Man grunnla så et novisiat i Kensington utenfor Adelaide, og derfra vokste og spredte bevegelsen seg til hele Australia og New Zealand. To år etter at Mary kom til Adelaide stod 17 skoler under hennes ledelse. Søstrene drev også humanitært arbeid ved siden av undervisningen. Dette var særlig rettet mot de svakeste i samfunnet som foreldreløse barn, kvinner i faresonen, syke og gamle. De tok ikke betalt for det de gjorde, og var helt avhengige av almisser. Ordenen vokste raskt, og etter fem år hadde den hele 120 nonner. Samtidig med den raske veksten, kom det også en betydelig motstand mot ordenen. Dette kom både fra det antikatolske miljøet i delstaten de jobbet i, men også internt i kirken. Delstaten, Sør-Australia, var bare rundt tretti år på dette tidspunktet, og da den ble opprettet hadde man sagt at «no Irish or Papists need apply» (ingen irer eller katolikk trenger å søke), så denne motstanden var ikke uventet. Det var derimot motstanden man møtte internt i kirken.[14]

I 1869 avga Mary sine høytidelige løfter, og samme år dro hun sammen med flere andre søstre for å etablere ordenen i Brisbane.

Ekskommunikasjon[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1870-tallet materialiserte motstanden seg i problemer for ordenen og Mary. Fader Woods var etterhvert blitt upopulær blant de andre prestene i bispedømmet blant annet på grunn av politiske skrifter[15] og sine holdninger til fattigdom og statlig innblanding i undervisningen. Han hadde også kommet med voldsomme profetier om andre presters snarlige død, hovedsakelig prester som var motstandere av ham.[11] Han var blitt så upopulær at en av prestene offentlig sa at han ville ødelegge hans stilling, ved å ramme søstrene.[12] Biskop Laurence Bonaventure Sheil hadde vært i RomaFørste Vatikankonsil og kom tilbake til et bispedømme preget av konflikter. Han ønsket å ha den fulle kontrollen over MacKillops orden, og satte i gang reformer innad i ordenen.

Disse reformene gikk mot Marys ønsker for ordenen, og hun skrev et brev til biskopen der hun gav uttrykk for sine bekymringer rundt reformene han innførte.[16] 22. september 1871 møtte biskopen uannonsert opp i søstrenes hus i full bispeskrud med mitra og stav. Foran alle søstrene erklærte han der at Mary var ekskommunisert for ulydighet og opprørskhet og at alle som hadde mer med henne å gjøre ville få samme straff. Dette førte til at ordenen nesten gikk helt i oppløsning og mesteparten av skolene deres ble nedlagt.[12] På dette tidspunktet var det 85 katolske skoler i bispedømmet. 35 av dem ble drevet av Marys orden.[17]

MacKillop dro fra klosteret og bodde et halvt år hos venner utenfor Adelaide. I løpet av få uker hadde de fleste av nonnene enten blitt utvist eller løst fra løftene sine. Klosteret deres ble overtatt av en annen gruppe. Mary fikk beskjed av venner om at ekskommunikasjonen var ugyldig fordi den ikke hadde gått gjennom riktig prosess på forhånd, men hun så på dette som noe Gud hadde lagt på henne og ville ikke protestere. Biskop Sheil led av dårlig helse, og døde 1. mars 1872. Før sin død opphevet han ekskommunikasjonen og sa at han var villedet av dårlige klerikale rådgivere. Etter hans død ble det nedsatt en granskningskomite for å se på hva som hadde skjedd i bispedømmet, og Mary ble helt renvasket for alle anklager, og fikk også for første gang tittelen superior for instituttet. For biskop Sheil står ekskommunikasjonen av henne igjen som en bevis på hans manglende kontroll med bispedømmet.[17]

Reise til Roma og approbasjon[rediger | rediger kilde]

I mars 1873 ble Mary sendt til Roma for å få godkjennelse for ordenen fra Den hellige stol. Hun hadde flere audienser med pave Pius IX som gav henne mye oppmuntring. Av myndighetene i Vatikanet fikk hun beskjed om at ordenen kom til å bli anerkjent etter en prøveperiode, og et modifisert regelverk for ordenen ble utarbeidet. I det nye regelverket ble blant annet fattigdomsregelen endret litt på, og søstrene ble oppfordret til å eie sine egne klostre i stedet for å leie dem. Woods reagerte sterkt på at den opprinnelige regelen ikke hadde blitt godkjent og anklaget Mary MacKillop for å ikke ha gjort nok for å få den godkjent. Dette førte til et permanent brudd mellom dem.[12] Den endelige approbasjonen av ordenen ble gitt i 1888 av pave Leo XIII.

Mens hun var i Europa reiste hun også rundt i England, Skottland og Irland for å samle inn penger til skolene i Australia. Hun var også innom så mange skoler som mulig for å se nye undervisningsmetoder.

I januar 1875 kom hun tilbake til Australia. Med seg hadde hun da bøker og utstyr til skolene og klosterbiblioteket, to prester og 15 irske postulanter. I mars ble ordenens første generalkapittel holdt i Adelaide, og Mary ble enstemmig valgt til den første generalsuperior. Selv ikke med godkjenning fra Roma forsvant den interne motstanden i kirken. I 1877 hadde ordenen rundt 40 skoler i og rundt Adelaide.[13][5] De mange skolene som ble opprettet gjorde at hun kom i konflikter med biskoper som ville ha bispedømmekontrollerte skoler i stedet for skoler kontrollert av en orden.[12]

Nye problemer og ny etterforskning[rediger | rediger kilde]

I 1877 ble Roger Vaughan erkebiskop i Sydney, noe som gjorde det lettere for Mary og resten av ordenen. Med han i ledelsen, hadde hun også støtte fra biskop Reynolds av Adelaide, men da Vaughan døde i 1883 vendte Reynolds seg mot Mary og ordenen. Han forviste dem fra bispedømmet, og fikk dem også forvist fra nabobispedømmet, og han anklaget Mary for alkoholisme og for å ha en stor gjeld. Ingen av disse anklagene stemte, noe som ble avklart da den nye erkebiskopen i Sydney satte igang etterforskning av Mary på grunnlag av anklagene fra biskop Reynolds. En rapport som frifant henne ble sendt til Roma, hvor den av hensyn til biskopen og kirkens rykte ble gjemt bort, noe som senere satte saligkåringen av Mary på pause i rundt 20 år, da man ikke kunne finne noe som frifant henne fra anklagene som var blitt framsatt mot henne. Ordenen måtte på grunn av problemene med biskopen flytte ut fra hovedhuset sitt i Adelaide, og dro først til Sydney, før de etablerte seg på New Zealand hvor Mary oppholdt seg de tre neste årene.

I 1887 ble hun avsatt som generalsuperior av Roma, da de oppdaget at åremålsperioden hennes var utgått. Hun fikk dette vervet tilbake da den neste generalsuperioren døde i 1898, og beholdt stillingen fram til sin egen død, tross et slag som lammet henne på høyre side og gjorde henne avhengig av rullestol resten av livet.[5]

Sykdom og død[rediger | rediger kilde]

Mary MacKillop-kapellet i Sydney.

Mary MacKillop var mye plaget av sykdom, og måtte i perioder døyve smerter med alkohol, noe som kanskje var en årsak til anklagene om alkoholisme. Mot slutten av livet ble smertene og plagene verre. Hun var plaget av revmatisme i tillegg til slaget som gjorde henne avhengig av rullestol.

Hun døde i søstrenes kloster i Sydney 8. august 1909, og det var 73 prester i hennes requiemmesse som ble ledet av kardinal Francis Patrick Moran. Hun ble gravlagt på Gore Hill Cemetery, men ble i 1914 flyttet til et kapell i søstrenes kloster i Sydney.

Kort tid etter hennes død oppstod det en andaktskult rundt graven og henne. Folk berørte kroppen hennes med rosenkranser og andre ting og tok med seg jord fra graven, før hun ble flyttet. Dette var svært spesielt i et land uten helgentradisjoner. I 1925 ble de første skritt tatt for å få henne helligkåret, men prosessen stoppet opp i 1931, og ingenting skjedde før i 1954, da det ble utstedt et dekret som sa at ingen av hennes skrifter, noe man forøvrig har svært få av, var i strid med katolsk lære. I februar 1973 ble saken offisielt åpnet, og 13. juni 1992 fikk hun tittelen Venerabilis (Ærverdig). I 1993 godkjente pave Johannes Paul II et mirakel som skal ha skjedd på hennes forbønn, da en kvinne som var døende med blodkreft ble mirakuløst frisk, og 19. januar 1995 ble hun saligkåret av den samme pave Johannes Paul II under et besøk i Sydney.

I desember 2009 godkjente pave Benedict XVI et nytt mirakel på hennes forbønn. Også denne gangen skal en kvinne ha blitt helbredet for kreft. Hun ble helligkåret i en seremoni 17. oktober 2010 og ble Australias første innfødte helgen.

Viktige punkt i troslivet[rediger | rediger kilde]

Mary MacKillop-rosen ble utviklet i 1985 til minne om Mary.

Troen på Jesus var hele tiden en sentral motivasjon i arbeidet hennes. Helt fra hun var liten hadde hun sett på Maria også som sin egen mor, men hun valgte etterhvert Josef som skytshelgen for seg selv og ordenen, og æret ham og så på ham som et forbilde. Særlig skulle måten han hadde tatt vare på Jesus som fosterfar være et forbilde for hvordan de skulle ta seg av dem de møtte.[18]

Hun så på kjærlighet som en sentral del av det kristne livet, og dette fokuset på kjærlighet som kjernen i troslivet gjorde at hun ikke ville bebreide eller snakke vondt om dem som motarbeidet henne. Disse forsøkte hun i stedet å unnskylde og fremhevet deres gode egenskaper for de andre søstrene. Det var også fokuset på kjærlighet som lå bak skolearbeidet og arbeidet for de fattige som ordenen drev. Mary selv viste respekt og kjærlighet for dem hun hadde rundt seg, og skal ikke ha gjort forskjell på folk fra ulike sosiale klasser.[11]

Kjærlighet til Gud, og det at hun så på seg selv som et redskap for Guds vilje, gjorde at hun så på problemene som kom som noe hun måtte ta på seg uten spørsmål, da dette var en del av Guds plan. Da hun og ordenen ble motarbeidet av krefter internt i kirken skrev hun «We know that He (God) will make His Will known to His faithful servants who are troubled on our account, and, perhaps, scandalised at what they do not yet understand of our spirit.»[19] (Vi vet at Han (Gud) vil gjøre sin vilje kjent blant sine trofaste tjenere som er urolige for det vi gjør, og kanskje sjokkerte over det de fremdeles ikke forstår av vår ånd.)

Sitat At Mass, Communion, prayers, and any duty I am engaged in, I can think of nothing but giving myself with my whole heart to the Will of God ... and giving myself thus takes from me the power of even in the smallest thing repining at what He sends to myself or to those I love ... I am willing to be in darkness and suspense all my life, and to suffer eternal darkness in the next, provided I hate not my God there as well as serve Him so coldly here - anything, so long as the Will of God be done in me and in all creatures ... It is only my own faults, my own coldness, that keep me back from Him, and yet, were the choice left to me, and I knew it to be His Will, I would ask Him to let me serve Him thus, as no other suffering could be suffering to me with His Holy Will.[20] Sitat
– Mary MacKillop i et brev[21]

Også under årene med sykdom på slutten av livet så hun på disse problemene som en del av Guds plan med henne. Om sykdommen som plaget henne sa hun alltid at «Min eneste bønn er at Hans viljer må skje i denne saken».[11] Gjennom hele livet var hennes tro at det som skjedde med henne var en del av Guds plan, og hun ville la seg styre av den, uavhengig av hva hun selv ville.

Sitat Let us all resign ourselves into His hands, and pray that in all things He may guide us to do His Holy Will ... When thoughts of this or that come I turn to Him and say: "Only what you will, my God. Use me as You will."[22] Sitat
– Mary MacKillop[23]

Mary MacKillop brukte mye tid på bønn, særlig bønn med fokus på å bli forenet med Gud gjennom bønnen. Dette var noe hun hadde felles med sin læremester Fader Woods. Hun brukte og mye tid på andakt for nattverdsakramentet.

Sitat Still, prostrate in spirit, my soul, promise the agonising Saviour, in this hour of lonely sorrow, that thou wilt try, with His Holy Grace, closely to imitate this holy resignation[24] Sitat
– Fra Mary MacKillops meditasjonsbok[25]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

To broer Adelaide i åpnet tilstand. Den ene av broene heter Mary MacKillop Bridge.

I Australia i dag blir hun spesielt husket for sin innsats for skolevesenet og for arbeidet med trengende barn.[26] Interessen for MacKillop er økende etter som kanoniseringen nærmer seg,[27] og hjembyen hennes, Penola, forbereder seg på storinnrykk av pilegrimer i forbindelse med kanoniseringen.[28] I april 2010 åpnet «Mary MacKillop Place», et senter om henne med blant annet museum og kapell i Sydeny, og over 500 mennesker var innom den første dagen.[29] Samme måned kom det også ut en dokumentarfilm om henne. Filmen Soul of the Sunburnt Country portretterer Mary MacKillop og arbeidet søstrene fortsatte etter hennes død.[30]

Av andre, mer populærkulturelle tilknytninger ble en musikal satt opp for å markere henne i 2009, hundre år etter hennes død,[31] og i 1994 gav det australske produksjonsselskapet Goalpost Pictures ut filmen Mary med Lucy Bell i hovedrollen. Filmen er en filmatisering av Mary MacKillops liv.[32] I 1985 henvendte søstrene i St.Josefordenen seg til Swane’s Nursery for å utvikle en rose oppkalt etter Mary MacKillop.[33] Rosen er en hybrid terose med store, hvite blader.[34]

I 2008 gav den australske myntvesenet ut en minnemynt for å markere at det var hundre år siden hun døde.[35] Ett av valgdistriktene i Sør-Australia er oppkalt etter henne, og heter dermed «MacKillop»[36] Over elven Port River i Adelaide ble det i 2008 åpnet to broer. Den ene er en bro for biltrafikk og heter «Tom 'Diver' Derrick Bridge», mens den andre som er en bro for togtrafikk heter «Mary MacKillop Bridge.»[37]

Kanonisering[rediger | rediger kilde]

Mary MacKillop ble erklært som helgen i en seremoni i Peterskirken i Roma 17. oktober 2010 av pave Benedikt XVI. paven sa da at hun hadde sett til behovene til alle som kom i hennes omsorg, uten å gjøre forskjell på folk.[38] Samme dag var det også markeringer i Melbourne i Australia. Kanoniseringen ble der markert med en messe i St Patrick's Cathedral, før man innviet en tomt der det skal bygges et kapell viet til Mary MacKillop. Deretter gikk man i prosesjon fra MacKillops fødselsplass til stedet der Australias første parlament ble åpnet. Der var det en folkefest som samlet også hinduer, protestanter og muslimer,[39]og som ble avsluttet med overføring av seremonien i Roma på storskjerm.[40] Flere tusen australske pilegrimer dro til Roma for å overvære seremonien der, og det vil også bli holdt en takkegudstjeneste 6. november, når disse har kommet tilbake til Australia.[41]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Nun becomes first Australian saint» (engelsk). Al Jazeera. 17. oktober 2010. Besøkt 17. oktober 2010. 
  2. ^ a b (engelsk) Introduction Sisters of St Joseph of the Sacred Heart (Lest 02.03.10)
  3. ^ Kildene veksler mellom å angi tallet på søsken til sju eller åtte. Katolsk.no, orden-online.de og Australian Dictionary of Biography, Online Edition sier for eksempel åtte, mens southaustralianhistory.com.au og catholicaustralia.com.au sier at det var sju søsken.
  4. ^ (tysk) Orden online
  5. ^ a b c d (engelsk) southaustralianhistory.com
  6. ^ a b c (engelsk) Anthony Potts - Public And Private Schooling In Australia - Historical And Contemporary Considerations
  7. ^ a b (engelsk) Marion McCreadie - The Evolution of Education in Australia
  8. ^ (engelsk) The Australian Religious Landscape through Catholic Eyes
  9. ^ Patrick O'Farrell. "The Church in Australia." i The Dublin Review, 1966. Side 6. PDF
  10. ^ Patrick O'Farrell. "The Church in Australia." i The Dublin Review, 1966. Side 8. PDF
  11. ^ a b c d e katolsk.no
  12. ^ a b c d e (engelsk) Australian Dictionary of Biography
  13. ^ a b () Ökumenisches Heiligenlexikon
  14. ^ (engelsk) catholicaustralia.com.au
  15. ^ (engelsk) Julian Tenison-Woods i Australian Dictionary of Biography
  16. ^ (engelsk) Mary's Story
  17. ^ a b (engelsk) Biografi om Laurence Bonaventure Sheil i Australian Dictionary of Biography
  18. ^ (engelsk) Devotion to St Joseph
  19. ^ (engelsk) Firm in Her Resolve
  20. ^ I messen, kommunionen, bønner og hvilken som helst plikt jeg utfører, klarer jeg ikke å tenke på noe annet enn å gi meg selv med hele mitt hjerte til Guds vilje... å gi meg selv på den måten tar fra meg myndigheten over selv den minste ting som ikke sammenfaller med det Han gir til meg eller dem jeg elsker... Jeg er villig til å være i mørke og spenning hele livet, og til å lide evig mørke i det neste, så lenge jeg ikke hater min Gud der i tillegg til å tjene Ham så kaldt her - alt, så lenge som Guds vilje skjer i meg og i alle skapninger... Det er bare min egen skyld, min egen kulde, som holder meg tilbake fra Ham, og allikevel, om valget var opp til meg og jeg viste at det var Hans vilje, ville jeg be Ham om å tjene han på denne måten, siden ingen annen lidelse kan være lidelse for meg med Hans hellige vilje
  21. ^ (engelsk) God's Will
  22. ^ La oss alle legge oss i Hans hender og be at Han i alle ting må lede oss til å gjøre sin hellige vilje... Når tanker om likt eller ulikt kommer, snur jeg meg til Ham og sider: «Bare som du vil, min Gud. Bruk meg som du vil.»
  23. ^ (engelsk) Trust in God
  24. ^ Stille, nedbøyd i ånden, min sjel lov den forpinte Frelser, i denne timen med ensom sorg, at du vil prøve, med Hans hellige nåde, å nøye imitere denne hellige resignasjonen.
  25. ^ (engelsk) Her Spirit of Prayer
  26. ^ (engelsk) Date set for MacKillop's Sainthood - ABC News. (Lest 02.03.10)
  27. ^ (engelsk) Shire hopes to lure MacKillop tourists
  28. ^ (engelsk) Penola plans for Mary MacKillop pilgrims
  29. ^ (engelsk) eople come to Mary’s Place
  30. ^ (engelsk) Mary MacKillop becomes even more public
  31. ^ (engelsk) Mother Mary set to music - Eastern Courier (Lest 06.03.10)
  32. ^ (engelsk) goalpostpictures.com
  33. ^ (engelsk) Beskrivelse av planten i nettbutikken til Mary MacKillop Place
  34. ^ (engelsk) backyardgardener.com
  35. ^ (engelsk) Mint Issue 76 - PDF-fil (Lest 06.03.10)
  36. ^ (engelsk) ABCs profil for valgdistriktet
  37. ^ (engelsk) Interesting facts - Stages 2 and 3
  38. ^ (engelsk) Mary MacKillop officially declared a saint
  39. ^ (engelsk) Nation celebrates as Vatican prepares for canonisation of Mary MacKillop
  40. ^ (engelsk) Celebrations.
  41. ^ (engelsk) Mary MacKillop: Australia's first canonised saint

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Samlinger av Mary MacKillops brev[rediger | rediger kilde]

  • Mary MacKillop and Flora, redigert av Sheila McCreanor, Sisters of St Joseph of the Sacred Heart, 2004, ISBN 0-9579976-2-0.
  • Mary MacKillop in Challenging Times, redigert av Sheila McCreanor, Sisters of St Joseph, 2006, ISBN 978 0 957997 69 1.

Om Mary MacKillop[rediger | rediger kilde]

  • Osmund Thorpe, Mary McKillop: The Life of Mother Mary of the cross, Foundress of the Sisters of St. Joseph of the Sacred Heart. – London: Burns & Oates, 1957
  • William Modystack, Mary MacKillop. A Woman Before Her Time. – Adelaide: Rigby, 1982
  • Paul Gardiner, Mary MacKillop: An Extraordinary Ausralian. – EJ Dwyer, 1994

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]