Leif Larsen
| Leif Larsen «Shetlands-Larsen» Leif Andreas Larsen |
|||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Født | 9. januar 1906 Bergen |
||
| Død | 12. oktober 1990 (84 år) Bergen |
||
| Ektefelle | Anna Larsen f. Justad | ||
| Yrke | Offiser | ||
- For andre personer med samme navn se: Leif Larsen (andre betydninger)
Leif Andreas Larsen (Shetlands-Larsen) (født 9. januar 1906 i Bergen, død 12. oktober 1990) var den mest kjente av Shetlandsgjengen under andre verdenskrig. Han ble høyt dekorert for sin innsats og ble to ganger tildelt Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse.
Innhold |
[rediger] Før krigen
Før krigen arbeidet Larsen fra 1922 som matros i utenriksfart. Fra 1931 til 1938 var han motorbåtfører hjemme i Norge.[1] Etter at han gikk i land, arbeidet han som mekaniker.
Han meldte seg tidlig i januar 1940 frivillig til den finske vinterkrigen. Han kom inn i Svenska Frivilligkåren, der han tjenestegjorde under Gösta Benckert. Avdelingen til Larsen ble satt inn ved Sallafronten. Da krigen mellom Finland og Sovjetunionen var over, tok norske og svenske frivillige seg tilbake til sine hjemland. Larsens følge ble undervegs møtt med budskapet om Tysklands angrep på Norge. Både nordmenn og svensker fortsatte da mot Norge for å delta i kampen mot inntrengerne.
[rediger] Andre verdenskrig
Under felttoget i Norge kjempet Larsen på Kongsvinger festning.[2]
Larsen kom seg tidlig i februar 1941 over til Storbritannia, der han gikk inn i den norske marinen. Han ble sentral i Shetlandsgjengen, en norsk marineavdeling som fraktet flyktninger og agenter frem og tilbake mellom Norge og Shetland. Larsen hadde gode lederegenskaper og ble valgt til sjøkaptein av de som seilte sammen med ham. Selv ville ikke Larsen legge så mye vekt på egen innsats, men heller fremheve de som tjenestegjorde sammen med ham.[trenger referanse]
Han gjorde 52 turer over Nordsjøen, fra 1941 til høsten 1943 i vanlige fiskeskøyter, blant disse MK «Arthur», som måtte senkes etter et mislykket forsøk på å senke slagskipet «Tirpitz» ved å smugle torpedoer inn i Trondheimsfjorden.[3] Senere som skipssjef for KNM «Vigra», en amerikanskbygd ubåtjager, som sammen med søsterskipene KNM «Hitra» og KNM «Hessa» ble gitt i gave fra USA til den norske marine.
Manglende formell utdannelse førte til at Larsen langsomt steg i gradene, fra utskrevet kvartermester i 1941 til fenrik i 1943 og løytnant i 1945.[1]
[rediger] Etter krigen
Etter krigen arbeidet Larsen fra 1946 som fabrikant.[1] I filmen Shetlandsgjengen fra 1954 spilte han seg selv.
Han beholdt tilknytningen til Sjøforsvaret og arbeidet med oppbygningen av Sjøheimevernet. I 1953 ble han kapteinløytnant.[1]
[rediger] Dødsfall
Larsen ble rammet av et hjerneslag i midten av september 1990 og ble liggende på Haukeland sykehus frem til han døde den 12. oktober 1990. Han etterlot seg kone og tre døtre.[4]
[rediger] Utmerkelser
Shetlands-Larsen var en av de høyest dekorerte allierte sjøoffiserene. Han mottok svært mange norske og utenlandske utmerkelser.[5]
Larsen ble tildelt Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd i 1942[6] og mottok medaljen for andre gang (utdeling med stjerne) i 1943.[7] Dette gjør han til én av kun 11 mottakere som har fått Krigskorset flere ganger.
Han mottok også de norske medaljene St. Olavsmedaljen med ekegren, Krigsmedaljen med tre stjerner, Deltagermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Som første utlending ble han tildelt den britiske Conspicuous Gallantry Medal. Han fikk også de britiske dekorasjonene Distinguished Service Medal and Bar, Distinguished Service Cross og Distinguished Service Order, samt den amerikanske Medal of Freedom og Medaljen for norske finlandsfrivillige 1940, for sin deltakelse i Vinterkrigen.
Leif Larsens utmerkelser er utstilt ved Nordsjøfartmuseet i Telavåg.
I 1995 ble en statue av ham oppført på Torgutstikkeren i Bergen, nå omdøpt til «Shetlands-Larsens brygge». I 2000 ble Shetlands-Larsen kåret til «Århundrets vestlending» av Bergens Tidendes lesere.
   |
|||
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
[rediger] Referanser
- ^ a b c d Bjørn Steenstrup: Hvem er Hvem? , Oslo: Aschehoug, s. 335.
- ^ Frithjof Sælen: Shetlands-Larsen, 2. utgave, Oslo: Gyldendal , 1995, s. 25ff.
- ^ Christensen/Moland: Myter om krigen i Norge (s. 140), forlaget Nova, Oslo 2011, ISBN 978-829-2390-312
- ^ «Krigshelten er borte», VG, 14. oktober 1990, s. 10.
- ^ Erling Virkesdal: Nordsjøfarten, Bergen: Bergens sjøfartsmuseum, 1995, s. 10.
- ^ Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grøndahl Dreyer, 1995, s. 67.
- ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, s. 96.
