Fargeblindhet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fargeblindhet
ICD-10-kode H53.5
ICD-9-kode 368.5
DiseasesDB 2999

Fargeblindhet er nedsatt fargesyn, altså svekket fargesans, hos mennesker. Det har ingenting med blindhet å gjøre, men betyr at visse farger oppfattes annerledes. Betegnelsen fargeblindhet er derfor noe misvisende.

Fargeblindhet er som regel medfødt og kan ikke helbredes.

Årsak og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere former for fargeblindhet. Noen fargeblinde er rødblinde (protanomali, protanopi, daltonisme), mens andre er grønnblinde (deuteranomali, deuteranopi). Mindre utbredt er blå/gulblinde (tritanomali, tritanopi) og fullstendig fargeblinde.

Fargeblindhet og nedsatt fargesyn skyldes ofte mangel på fotopigmenter i øyet eller feil i hjernebarken (kortex). Tilstanden er genetisk arvelig. 8% av menn og 0,3% av kvinner er fargeblinde. Denne skjevheten skyldes at genet for fargeblindhet sitter på X-kromosomet (X-bunden arv) og er recessivt (vikende). Det betyr at normaltseende døtre med fargeblinde fedre kan overføre arven videre og få fargeblinde sønner. Dersom en slik datter får barn med en fargeblind, vil deres døtre også kunne bli fargeblinde.

Forekomsten av fargeblindhet er likevel ikke den samme over hele verden. Ifølge nevrologen og forfatteren Oliver Sacks er mer enn 6% av befolkningen på øya Pingelap fullstendig fargeblinde.

Der er ingen grunn til å stigmatisere barn som får konstatert fargeblindhet. Man kan vanligvis leve et helt normalt liv som farveblind. Noen får aldri konstatert det, men lever i uvitenhet et helt liv. Fargeblinde kan likevel ikke bli flyger, men kan inneha de fleste andre jobber. Det er for eksempel fargeblinde elektrikere, og også billedkunstnere, og kjemikeren John Dalton var fargeblind. Han ga for øvrig navn til betegnelsen daltonisme som også har vært brukt for rød-grønn fargeblindhet.

Men det kan være gode grunner til at ta hensyn til eventuelt fargeblinde besøkende, når man for eksempel designer hjemmesider. Det er særlig mange rød-grønn-fargeblinde menn.

Typer av nedsatt fargesyn[rediger | rediger kilde]

Fargesvakhet (Anomal trikomasi/trikomatopsi)

  • Protanomali – rødsvakhet, 1 % av alle menn.
  • Deuteranomali – grønnsvakhet, 5 % av alle menn.

Fargeblindhet (Dikromasi/Dikromatopsi)

  • Protanopi – rødblindhet, 1 % av alle menn.
  • Deuteranopi – grønnblindhet, 1 % av alle menn.
  • Tritanopi – blåblindhet, sjelden.

Annet

  • Akromatopsi – fullstendig fargeblindhet, sjelden.

Dikromasi skyldes at én av de tre typer av tapper som finnes hos normaltseende, er uvirksom. Anomal trikomasi skyldes at én av de tre tapptyper har endret følsomhetsområde for lysfrekvenser (på grunn av en mutasjon i et tilhørende gen).

For sanne dikromater (pasienter med dikromasi) kan samtlige farger dannes ved hjelp av kun to grunnfarger (i stedet for tre hos normale og anomale trikromater).

Bilder for testing av fargesyn[rediger | rediger kilde]

Eksempel fra fargesynstest av Ishihara-typen. Personer med normalt fargesyn skal i dette bildet se tallet 6. Personer som er fargeblinde for røde og grønne nyanser, ser ikke noe tall.

Den japanske øyelegen Shinobu Ishihara utviklet allerede i 1917 sine velkjente bilder med fargede prikker for å teste fargeblindhet. Siden har det blitt utviklet flere fargesynstester, blant annet bilder av typen vist under. Kontrastene i disse testbildene er mye svakere enn i de tradisjonelle ishihara-testene. Tallene kan også være vanskelig å se på LCD-skjermer og skjermer med kraftig refleks.

Fargeopplevelsen hos fargeblinde[rediger | rediger kilde]

Fordi fargeblinde strengt tatt bare er «fargesvake» og kun har problemer med å skjelne visse fargenyanser, vil de ofte ikke merke noe til svekket fargesyn før de tester seg. En fargeblind kan tvertimot føle at han eller hun ser farger som alle andre. All fargeopplevelse er dessuten subjektiv, den avhenger av konsentrasjon, læring, fysisk helse og sinnstilstand. Den fargeblindes opplevelse av fargeinntrykk vil derfor ikke nødvendigvis føles svakere enn hos de med normalt fargesyn, men kan synes å ligge innenfor det normale variasjonsområdet. Det kan likevel oppstå vansker for den fargeblinde under spesielle forhold. De fleste vil imidlertid ha lært å takle disse situasjonene gjennom erfaring. De kan for eksempel løse problemene ved å be personer med bedre fargesyn om å velge riktige farger, eller de kan sammenlikne flere fargenyanser og bruke forskjellig belysning for å danne seg et rikere inntrykk av fargene.

I dagliglivet[rediger | rediger kilde]

Personer som har vansker med å skille visse røde og grønne fargetoner, vil vanligvis ikke ha praktiske problemer med å oppfatte sterke, klare farger i godt lys. De kan imidlertid lett blande eller ikke se forskjell på nyanser når fargene opptrer med samme valør eller lyshet, i små mengder, i halvmørket eller i varmt lampelys. Dette gjelder for eksempel oransjebrun og olivengrønn som lett blandes sammen. Rød-grønn-fargeblinde kan også streve med å skille fjerne, svake, røde og grønne lys og lanterner eller å se forandringene i små, oransjerøde og gulgrønne lysdioder på elektroniske apparater. Det er også vanskelig å tolke lyse fargefelt på kart riktig, særlig svake lilla, brune, grønne og røde fargetoner. Fargeblinde kan dessuten oppfatte farger på klær og gjenstander feil. De kan derfor overse at et tilsynelatende hvitt klesplagg har blitt misfarget i vask og egentlig har en rosa tone, eller de kan oppleve en grå vegg som grønnlig i skiftende belysning. Omvendt kan fargede gråflater oppleves som nøytralt grå. Fargeblinde kan også ha problemer med å fargelegge tegninger riktig, finne røde bær mellom grønne blader, oppdage grønnskjær på brun, gul eller rød mat eller se små skiftninger i hudfarge, tegn som kan tyde på sykdom eller humørforandringer.

I arbeidslivet[rediger | rediger kilde]

Yrker stengt for fargesvake[rediger | rediger kilde]

Svekket fargesyn kan gjøre enkelte arbeidsoppgaver og aktiviteter vanskelig. Det gjelder først og fremst å tolke varsellys korrekt. Yrker som lokfører, skipskaptein, flyger og kvalitetskontrollør innenfor visse bransjer er derfor stengt for fargeblinde. Forsvaret har også hatt korrekt fargesyn som kvalifikasjon for sin befalsutdanning. Det kan også oppstå problemer i jobber der fargesansen er særlig viktig uten at det er direkte farlig, for eksempel for interiørarkitekter, klesdesignere og andre.

Leger[rediger | rediger kilde]

Også leger med svekket fargesans kan oppleve problemer. Variasjonen er stor, men mange forteller om vansker med for eksempel å se fargeforandringer i hud og slimhinner, å tolke visse bilder i mikroskop, å oppdage blod eller galle i urin, avføring eller oppkast eller å lese av teststrimler. Enkelte har derfor hevdet at fargeblinde leger bør unngå medisinske spesialiteter som hematologi, mikrobiologi, patologi, dermatologi, anestesiologi og oftalmologi. Selv om det er ønskelig med normal fargesans, har flere likevel ment at fargeblindhet ikke nødvendigvis trenger å være et handikap. Fargeblinde leger kan for eksempel få hjelp av hjelpepersonell med normalt fargesyn til å tolke visse tegn og tester.[1]

Billedkunstnere[rediger | rediger kilde]

Det er mange eksempler på fargeblinde billedkunstnere. Eksperter på fargeblindhet mener at malere som John Constable (1776–1837), Joseph Mallord William Turner (1775–1851) og kubisten Fernand Leger (1881–1955) antakelig har vært fargeblinde. Problemet er særlig stort for fargeblinde malere som forsøker å gjengi virkeligheten naturtro. De har vansker både med å oppfatte fargene i motivet og med å gjenskape dem på lerretet. Fordi fargeblinde kunstnere ikke kan stole på fargesynet, er det mange som merker (navner) malerfargene nøye for å kunne blande nyanser av fiolett, grønn, rosa og hudfarger så riktig som mulig. Typiske eksempler på feiltolkning viser seg i grønnlige hudfarger og brunlige rødnyanser (brune julenissedrakter). Andre unngår spesielle farger fullstendig eller satser på teknikker som fotografi, grafikk eller skulptur der det er vanlig å jobbe i svart-hvitt eller med få farger.

Tilpasning[rediger | rediger kilde]

Av hensyn til de som forveksler visse røde og grønne fargenyanser, som er den mest utbredte formen for fargeblindhet, har grønne trafikklys i mange land fått en blågrønn tone som skiller lyset klart fra den varme rødfargen på stoppsignalet. På tilsvarende måte kan fargene i fargenøkler og -koder gjøres mer forskjellige. Økt fargekontrast, større valørforskjeller (lyse og mørke toner) eller merking med tydelige mønstre kan gjøre det lettere å skille fargene. Elektriske ledninger med isolasjonsplast i forskjellige farger har for eksempel ofte tilleggsmerker for å lette jobben for fargeblinde elektrikere.

Det er liten praktisk ulempe ved å være fargeblind for blått og gult.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norsk Legetidsskrift om fargeblinde leger

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]