Fåfotinger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fåfotinger
Pauropus huxleyi Lubbock, 1867  Foto: Tegning: Ralf Janssen, Nikola-Michael Prpic og Wim GM Damen[1]
Pauropus huxleyi Lubbock, 1867
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pauropoda
John Lubbock, 1868
Norsk(e) navn: fåfotinger
pauropoder
Hører til: mangefotinger,
mandibeldyr,
leddyr,
protostomier
Antall arter: ca 750 i verden
16 i norden
13 i norge
Habitat: i eller på jord, blant organisk materiale
Utbredelse: hele jorden, både i kalde og i tempererte områder
Delgrupper:

Fåfotinger eller pauropoder (Pauropoda) er små leddyr og tilhører en delgruppe av mangefotinger. Navnet er satt sammen av det gresk pauos og betyr «få», og det greske pous (latin: pedis) som betyr «fot». Det er 13 arter i norge og 16 nordiske arter.

Fåfotinger er ennå en forholdsvis ukjent dyregruppe, arts og slektskompleksene er ufullstendig kjent. De ble først beskrevet i 1867 av John Lubbock[2] som beskrev to arter han fant i sin egen hage.

Liv og utvikling[rediger | rediger kilde]

Fåfotinger lever på bakken i strøsiktet, litt ned i jorden, under bark på råtnende trær, i kompost og lignende plasser. Noen arter er tilknyttet strandsonen (havstrender). Det er ikke vanlig å se fåfotinger uten at en graver litt i jorden eller i kompost, det er fordi de fleste er nattaktive og er ømfintlige for tørke, og søker derfor til fuktige steder. Fåfotinger kan lokalt opptre i et stort antall. De finnes i hele verden men foretrekker løs og god jord. Det er få arter der det er leirejord eller sur jord.

Fåfotinger suger saft av sopphyfer og planterøtter.

Anatomi[rediger | rediger kilde]

Fåfotinger har et mykt hudskjelett, er lyst blekhvitt farget. de har alltid fra 8 til 11 beinpar. Yngre dyr (ikke voksne, kjønnsmodne) kan ha færre kroppsledd og kan derfor ha færre bein, enn de vil ha som voksne (imago).

Fåfotinger er mellom 0,5 og 2 mm lange. Den lille størrelse og forholdsvis bøyelige kroppen gjør at disse dyrene kan komme seg fram på mange trange steder og med forholdsvis mange bein, har de god skyvekraft.

Hodet har et par antenner, som er ulike andre mangefotingers antenner. De er grenet, nordiske arter har antenner med «tre greiner». Fåfotinger er blinde, de mangler øyne.

Fåfotinger skiller seg fra andre leddyr ved at kroppen ikke er inndelt i kroppsavsnitt (tagmata), som f.eks hos kreps- og edderkoppdyr, der hodet og brystet er sammenvokst til et avsnitt (cephalothorax), eller som hos insektene der de tre første kroppsleddene er sammenvokst til et brystparti (thorax).

Forplantning[rediger | rediger kilde]

Fåfotinger har indirekte befruktning, det er ingen parring mellom to individer. Hannen avsetter en eller to dråper spermie på marken, som hunnen senere plukker opp. Hunnen lagrer «spermiepakken» til hun skal legge egg.

Systematisk inndeling med norske arter[rediger | rediger kilde]

Systematikken følger Andersson, m.fl. 2005.[3] Fåfotingenes høyere delgrupper –  og deres innbyrdes slektskapsforhold i stamtreet er skrevet i hierarkisk skrivemåte.

Artenes norske navn er oversatt fra svenske navn i den svenske Nationalnyckeln: Mångfotingar: Myriapoda.[3] eller fra artens latinske navn.

  • Mangefotinger (Myriapoda)
    mer enn 8 beinpar.
    • Progoneata denne gruppen har kjønnsåpningen framme på kroppen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ralf Janssen, Nikola-Michael Prpic and Wim GM Damen (2006) A review of the correlation of tergites, sternites, and leg pairs in diplopods. - Frontiers in Zoology 2006, 3:2 doi:10.1186/1742-9994-3-2 www.frontiersinzoology.com
  2. ^ Lubbock, J. 1867. On Pauropus, a New Type of Centipede. Trans. Linnean Soc. 26 181-190.
  3. ^ a b Andersson, m.fl. 2005. Mångfotingar: Myriapoda. Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. CF. ISBN 91-88506-53-3. 350 sider.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andersson, G., Meidell, B.A., Scheller, U., Winqvist, J.-Å., Osterkamp Madsen, M., Djursvoll, P., Budd, G. & Gärdenfors, U. 2005. Mångfotingar: Myriapoda. Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. CF. ISBN 91-88506-53-3. 350 sider.
  • Lubbock, J. 1867. On Pauropus, a New Type of Centipede. Trans. Linnean Soc. 26 181-190.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]