John D. Rockefeller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
John Davison Rockefeller
John Davison Rockefeller
Født 8. juli 1839
Richford, New York, USA
Død 23. mai 1937 (97 år)
The Casements, Ormond Beach, Florida, USA
Yrke *Grunnlegger og tidligere formann i Standard Oil Company
Nasjonalitet amerikaner

John Davison Rockefeller (født 8. juli 1839, død 23. mai 1937) var en tysk-amerikansk milliardær, industrileder, investor og filantrop. Han var grunnleggeren av Standard Oil Company, som dominerte oljeindustrien og var den første store amerikanske virksomheten. Rockefeller revolusjonerte petroleumsindustrien og definert strukturen i moderne filantropi. I 1870 grunnla han Standard Oil Company og leder selskapet fram til han offisielt pensjonerte seg i 1897.[1] Standard Oil begynte som en partnerskap, dannet av John D. Rockefeller, hans bror William Rockefeller, Henry Flagler, Jabes Bostwick, kjemiker Samuel Andrews, og Stephen V. Harkness i Ohio. Samtidig som ettersprøselen for parafin og bensin økte, steg Rockefellers formue og han ble verdens rikeste mann og første amerikaner verdt med en formue på over milliard dollar.[2] Justert for inflasjon, blir han ofte sett på som den rikeste personen i historien.[3][4][5][6]

Rockefeller tilbrakte de siste 40 årene av sitt liv som pensjonist. Hans formue ble i hovedsak brukt til å opprette moderne systematisk tilnærming av målrettet filantropi med fundamenter som hadde en stor effekt på medisin, utdanning og forskning.[7]

Hans stiftelser var pionerer i utviklingen av medisinsk forskning, og var instrumental i utryddelsen av hakeorm og gulfeber. Han er også grunnleggeren av både University of Chicago og Rockefeller University. Han var en hengiven baptist og støttet mange kristne institusjoner gjennom hele sitt liv. Rockefeller levde gjennom sitt liv i total avholdenhet fra alkohol og tobakk.[8]

Han hadde fire døtre og en sønn; John D. Rockefeller jr. "Junior" overtok i stor grad ledelsen i farens stiftelser.

Asteroiden 904 Rockefellia er oppkalt etter Rockefeller.


Innhold

[rediger] Tidlige år

Rockefeller ble født i Richford, New York, som det andre av seks barn av William Avery Rockefeller (13. november 1810 - 11. mai 1906) og Eliza Davison (12. september 1813 - 28. mars 1889). Slektsforskere mener å kunne spore noen av hans forfedre til franske hugenotter som flyktet til Tyskland i det 17. århundre.[9][10] Hans far, først en lumberman, så en omreisende selger som kalte seg selv som en "botanisk lege" og solgte eliksirer. Lokalbefolkningen nevnte den mystiske, men morsom mannen som «Big Bill» og «Devil Bill".[11] Han var en svoren fiende av konvensjonell moral, som hadde valgt en livsstil som vagabond og som sjelden vendte tilbake til sin familie. Gjennom hele sitt liv, fikk William Avery Rockefeller et rykte for å være en lyssky mann snarere enn for produktivt arbeid.[12] Eliza var husmor og en hengiven babtist som kjempet for å opprettholde det nogenlunde stabilt hjemme, siden William ofte var borte i lengre perioder. Hun levd også men mannens promiskuitet og hans dobbeltliv som omfattet bigami.[13] Unge Rockefeller gjorde sin del av det vanlige husarbeidet, og tjente ekstra penger ved å avle opp kalkuner, selger poteter og godteri, og til slutt låne små pengesummer til sine naboer. Han fulgte farens råd om å alltid tjene mest på en avtale. Big Bill skrøt en gang av at "jeg lurer guttene mine hver gang jeg får en sjanse. Jeg ønsker å gjøre dem skarpe."[14]

Til tross for farens fravær og hyppige flyttinger, var unge Rockefeller en veloppdragen, seriøs og ivrig gutt. Hans venner beskrev ham som reservert, alvor, religiøs, metodisk og diskret. Han var en utmerket debattant, og uttrykte seg presist. Han hadde også en dyp kjærlighet til musikk og drømte om det som en mulig karriere.[15] Han viste tidlig en utmerket evne for tall og detaljert regnskap.

18 år gammel Rockefeller

Da han var gutt, flyttet familien til Moravia, New York, og i 1851, til Owego, New York, hvor han gikk på Owego Academy. I 1853 flyttet familien til Strongsville, en forstad til Cleveland. Rockefeller gikk på Cleveland Central High School, og deretter tok et ti-ukers foretningskurs hos Folsom's Commercial College, der han studerte regnskap.[16] I september 1855, da Rockefeller var seksten, fikk han sin første jobb som assisterende regnskapsfører for det lille råvareselskapet Hewitt & Tuttle. Han jobbet lange dager og lærte, det han senere kalte "alle de metoder og systemer på kontoret".[17] Han var spesielt flink til å beregne transportkostnader, som han fikk god bruk for senere i karrieren. Den tjente 50 dollar (50 cent per dag) for sine tre første måneder hos selskapet.[18] Fra begynnelsen av, donerte han omtrent 6% av sine inntekter til veldedighet, som økte til 10% da han fylte tjue, da han tiendet til baptistkirken.[19]

I 1859, startet Rockefeller virksomheten som skulle handle råvarer, sammen med Maurice B. Clark, og de ​​klarte å skaffe $ 4000 i kapital. Rockefellers foretningskarriere gikk jevnt oppover etter dette, ettersom han tjene penger hvert år.[20] Etter å ha drevet med engros matvarer en stund, bygget partnerne et oljeraffineri i 1863 i "The Flats", da Cleveland spirende industriområde. Raffineriet var direkte eid av Andrews, Clark & Company, som ble startet av Clark & ​​Rockefeller, kjemiker Samuel Andrews, og MB Clarks to brødre. Den kommersielle oljebransjen var i sin barndom. Hvalolje hadde blitt for dyrt for massene, og en billigere energikilde til belysning var nødvendig.[21]

Mens broren Frank kjempet i borgerkrigen, drev Rockefeller virksomheten videre og leide inn erstatningssoldater. Han ga penger til Unionen, slik som mange andre rike i nord gjorde for å unngå krigen.[22] I februar 1865 gjorde Rockefeller det som senere beskrevet av oljeindustrien historiker Daniel Yergin som en "kritisk" handling, han kjøpte ut Clark brødrene for 72 500 doller på auksjon og etablerte selskapet Rockefeller & Andrews. Rockefeller sa, "Det var den dagen som avgjorde min karriere."[23] Rockefeller var godt posisjonert for å dra nytte av etterkrigstidens velstand og den store ekspansjonen vestover, fostret av veksten i jernbaneen og en oljedrevet økonomi. Han lånte mye penger, reinvesterte fortjenesten og tilpasset seg raskt skiftende markeder. Han sendt også ut observatører for å spore raskt voksende industri.[24]

[rediger] Familieliv

I 1864 giftet Rockefeller seg med Laura Celestia "Cettie" Spelman. De fikk fire døtre og en sønn sammen. Han sa senere, "Hennes vurderinger var alltid bedre enn mine. Uten henne gode råd, ville jeg være en fattig mann."[20]

[rediger] Tro

Rockefeller var medlem av det da nye republikanske parti, og en sterk tilhenger av Abraham Lincoln og partiets abolisjonistiske vinge. Han var en trofast tilhenger av Erie Street Baptist Mission Church, hvor han underviste på søndagsskolen, og fungerte som tillitsmann, kontorist og sporadiske vaktmester.[25] Religion var svært viktig for Rockefeller gjennom hele livet og han mente at det var kilden til hans suksess. Som han sa: "Gud ga meg penger", og han ba ikke om unnskyldning for det. Han følte seg vel og rettferdig følgende John Wesleys utsagn, "få alt du kan, spar alt du kan og gi alt du kan."[26]

[rediger] Oljemagnat

I 1863 grunnla han selskapet Standard Oil, som han drev til å bli det største oljeselskapet i verden, noe som i en periode gjorde ham til verdens rikeste mann. John D. Rockefellers formue regnes på sitt høyeste å ha vært 900 millioner dollar i 1902, eller nærmere 220 milliarder dollar (over 1,2 billioner norske kroner) etter en beregning gjort i forhold til USAs økonomi på begynnelsen av 1900-tallet, og i forhold til dollarkursen i 2001. Rockefeller ble ansett for en hensynsløs forretningsmann, og brukte for eksempel stordriftsfordeler innen produksjon av olje for å presse jernbaneselskaper i USA.

Etter at selskapet hadde dominert den amerikanske oljebransjen i lengre tid ble selskapet gjenstand for etterforskning av amerikanske myndigheter. Tilfellet førte til opprettelsen av trust-lovgivning i USA. I løpet av denne perioden ble Rockefeller utsatt for stort press, noe som resulterte i et kraftig og livsvarig tilfelle av sykdommen Alopecia areata.

[rediger] Standard Oil

Utdypende artikkel: Standard Oil

John D. Rockefeller ca. 1875

Ved slutten av den amerikanske borgerkrigen, var Cleveland en av de fem viktigste raffineringssentrene i USA (foruten Pittsburgh, Philadelphia, New York og regionen i det nordvestlige Pennsylvania, der det meste av oljen stammet fra). I juni 1870 dannet Rockefeller Standard Oil of Ohio, som raskt ble den mest lønnsomme raffineriet i Ohio. Standard Oil vokste til å bli en av de største leverandørene av olje og parafin i landet. Jernbanen kjempet intenst for å få trafikk, og i et forsøk på å skape et kartell for å kontrollere fraktratene, dannet de South Improvement Company i samarbeid med Standard og andre oljeprodusenter utenfor de viktigste oljesentrene.[27] Kartellet fikk særbehandling, på grunn av de store volum som ble transportert. Disse omfattet ikke bare rabatter på opptil 50% for produktet sitt, men også rabatter for forsendelse av konkurrerende produkter.[27] En del av denne ordningen var kunngjøringen av kraftig økte fraktkostnader. Dette førte til en storm av protester fra uavhengige oljebrønn-eiere, med blant annet boikott og hærverk, og som til slutt førte til oppdagelsen av Standard Oils del av avtalen. Det store raffineriet, Charles Pratt and Company i New York, ledet av Charles Pratt og Henry H. Rogers, ledet motstanden mot denne planen, som gjorde at jernbanen trakk seg fra avtalen. Pennsylvania opphevet avtalen til kartellet og gjeninnførte likepris.[28]

Uanfektet, skjønt bakvasket for første gang av pressen, fortsatte Rockefeller med sitt selvforsterkende syklus med å kjøpe konkurrerende raffinerier, effektivisere operasjonene sine, trykke på for å få rabatter på oljeforsendelsene, undergrave konkurransen, inngå hemmelige avtaler og kjøpe ut sine rivaler. På mindre enn fire måneder i 1872, i det som senere ble kjent som "The Cleveland Conquest» eller «The Cleveland Massacre", hadde Standard Oil kjøpt opp 22 av 26 konkurrenter i Cleveland.[29] Til slutt så selv hans tidligere konkurrenter, Pratt og Rogers det nytteløse å fortsette å konkurrere mot Standard Oil: i 1874, gjorde de en hemmelig avtale med sin gamle erkefiende for å bli kjøpt opp. Pratt og Rogers ble Rockefellers partnere. Særlig Rogers ble en av Rockefeller sentrale menn i dannelsen av Standard Oil Trust. Pratts sønn, Charles Millard Pratt ble leder hos Standard Oil. Hos mange av hans konkurrenter, måtte Rockefeller bare vise dem sin portefølje, slik at de kunne se hva de var opp mot, for deretter gi dem et anstendig tilbud. Hvis de ikke godtok tilbudet, fortalte han dem at han kom til å kjøre dem konkurs, for så å kjøpe opp eiendelene deres billig på auksjon. Han så på seg selv som bransjens redningsmann », en engel av nåde", som tar livet de svake og gjøre næringen som helhet sterkere, mer effektiv og mer konkurransedyktig.[30] Standard vokste horisontalt og vertikalt og la sitt eget nettverk av rørledninger, tank biler og hjemkjøring. De holdt oljeprisen lav for å unngå konkurrenter og å gjøre prisen på produktene sine overkommelig for den gjennomsnittlige husholdning, noen ganger så lav at den var kostpris. De utviklet over 300 olje-baserte produkter, alt fra tjære og male til vaselin og tyggegummi. På slutten av 1870-tallet raffinerte Standard over 90% av oljen i USA[31] Rockefeller var allerede blitt millionær.[32]

I 1877 begynte Standard å krangle med Pennsylvania Railroad, sin største distributør. Rockefeller hadde tenkt å bruke av rørledninger som et alternativ for å transportere olje og startet en prosess for å bygge og anskaffe dem.[33] Jernbanen så Standards inntreden inn i transport-og rørledning-sektoren og slo tilbake med å danne et datterselskap for å kjøpe og bygge oljeraffinerier og rørledninger.[34] Standard motvirket dette med å holde tilbake sine forsendelser, og ved hjelp fra andre jernbaneselskaper starte en priskrig som kraftig reduserte fraktratene og forårsaket uro i arbeidsmarkedet. Rockefeller vant til slutt og jernbanen solgte alle sine oljeinteresser til Standard. I kjølvannet av dette slaget, starter Samveldet Pennsylvania, i 1879, et skred av lignende søksmål i andre stater for å få Rockefeller tiltalt for å monopolisere oljehandel og lage et nasjonal eksempel på Standard Oils forretningspraksis.[35]

[rediger] Monopol

Standard Oil fikk gradvis nesten full kontroll over nesten all oljeraffinering og markedsføring i USA gjennom horisontal integrasjon. I parafin-bransjen, erstattet Standard Oil det gamle ledningsnettet med sitt eget system. De leverte parafin fra tankbiler som brakte drivstoff til det lokale markedet og videre på tankvogner som leverte videre til privatkunder, og omgikk dermed det eksisterende nettverket.[36] Til tross for de forbedret kvaliteten og tilgjengeligheten på parafin-produkter, ble prisene sterkt redusert til publikum (prisen på parafin falt med nesten 80% i løpet av selskapets levetid) og Standard Oils forretningspraksis skapte dermed store uenighet. Standards mest potente våpen mot konkurrentene ble prisdikriminering og hemmelige transport-rabatter.[37] Selskapet ble angrepet av journalister og politikere i hele sin eksistens, delvis for sine monopolistiske metoder, noe som ga momentum til anti-trustbevegelsen. Ifølge New York World i 1880, var Standard Oil "det mest grusomme, uforskammede og ubarmhjertige monopol som noensinne har festet seg på et land."[38] Til kritikerne svarte Rockefeller "I en bedrift så stor som vår ... vil det trolig bli gjort ting som vi ikke kan godkjenne. Vi korrigerer dem, så snart vi får vite det."[38]

På denne tiden hadde mange lovgivere gjort det vanskelig å holde til en stat og opererer i en annen. Som et resultat, drev Rockefeller og hans medarbeidere dusinvis av små separate selskaper som opererte i bare én stat og som gjorde styringen av hele virksomheten nokså uhåndterlig. I 1882 fant Rockefellers advokater en nyskapende selskapsform som sentraliserte styringen og som ble til Standard Oil Trust.[39] "The Trust", som var et slags kartellkartell, var et sammensvergelse av selskaper og foretakets størrelse og rikdom trakk mye oppmerksomhet. Ni forvalterne, inkludert Rockefeller, drev de 41 selskapene i kartellet.[39] Publikum og presse ble umiddelbart skeptisk til den nye lovmessige enheten, men andre bedrifter grep ideen og kopierte den. Standard Oil hadde fått en aura av uovervinnelighet og var alltid rådende mot konkurrenter, kritikere og politiske fiender. Selskapet hadde blitt den rikeste, største, mest fryktede virksomheten i verden, tilsynelatende immun mot svingningene i økonomien og som konsekvent leverte overskudd år etter år.[40]

Det enorme oijeimperiet hadde 20.000 oljebrønner, 6500 km med rørledning, 5000 tankbiler og over 100.000 ansatte.[40] Selskapet hadde på det meste en markedsandel 90% av verdens olje raffinering, men som sakte sank til ca 80% mot slutten av århundret.[41] Til tross for dannelsen av kartellet og at selskapet ble oppfattet som immun mot all konkurranse, hadde Standard Oil i 1880 passert over toppen når det gjaldt makt over verdens oljemarked. Rockefeller ga endelig opp sin drøm om å kontrollere all verdens oljeraffinering. Han innrømmet senere: «Vi innså at offentlig sentimentet ville være mot oss hvis vi faktisk raffinerte all verdens olje."[41] Rockefeller mistet sin dominans over tid, på grunn av utenlandsk konkurranse og nye funn i utlandet. Tidlig på 1880-tallet skapte Rockefeller en av hans viktigste innovasjoner. I stedet for å prøve å påvirke prisen på råolje direkte, fikk Standard Oil indirekte kontroll ved å endre oljelageravgifter for å passe markedsforholdene. Rockefeller besluttet da å bestille sertifikater mot olje som var lagret i rørledningene sine. Disse sertifikatene ble handlet av spekulanter og dermed skapte de første olje-futures på markedet som satte prisene i spotmarkedet fra da av. The National Petroleum Exchange åpnet på Manhattan på slutten av 1882, for å huse handlingen av olje-futures.[42]

Selv om 85% av verdens oljeproduksjonen i 1880 fortsatt kom fra Pennsylvanias brønner, begynte olje fra Russland og Asia for å nå verdensmarkedet.[43] Robert Nobel hadde etablert sin egen raffineringsvirksomhet i de store og billige russiske oljefeltene og fikk bygget regionens første rørledning og verdens første oljetanker. Rothschild guttene hoppet inn i maktkampen ved å gi finansiering.[44] Andre felt ble oppdaget i Burma og på Java. Enda mer kritisk var oppfinnelsen av lyspæren som gradvis begynte å fjerne dominansen av parafin til belysning. Standard Oil tilpasset seg og utviklet sin egen europeiske tilstedeværelse. De ekspanderte også inn i naturgass-produksjon i USA og deretter inn i bilbensin, som inntil da hadde vært ansett som et avfallsprodukt.[45]

Standard Oil flyttet sitt hovedkvarter til 26 Broadway i New York og Rockefeller ble en sentral skikkelse i byens næringsliv. Han kjøpte en leilighet på 54th Street i 1884, i nærheten av andre magnater som William Vanderbilt. Til tross for personlige trusler og konstant bønn om nestekjærlighet, tok Rockefeller toget til kontoret daglig.[46] I 1887 startet kongressen Interstate Commerce Commission, som fikk i oppgave å håndheve like satser for all jernbanefrakt, men Standard Oil var da blitt mer avhengig av rørtransport.[47] Mer truende for Standards makt var Sherman Antitrust Act i 1890, opprinnelig brukt for å kontrollere fagforeningene, men som senere ble sentral i oppdelingen av Standard Oil Trust.[48] Ohio var spesielt ivrig i å anvende sine statlige anti-trust lover, som til slutt tvang Standard Oil of Ohio ut fra moderselskapet i 1892, det første trinnet i oppløsningen av kartellet.[48]

På 1890-tallet ekspanderte Rockefeller i jernmalm- og malm-transport og dannet en kollisjon med stålmagnaten Andrew Carnegie og deres konkurranse ble en stor sak i avisene og hos karikaturtegnerne.[49] Rockefeller kjøpete store mengder leieavtaler for råoljeproduksjon i Ohio, Indiana og West Virginia, ettersom de opprinnelige oljefeltene i Pennsylvania spilte ut sin rolle.[50] Midt i hektiske ekspansjonen begynte Rockefeller å tenke på pensjonisttilværelsen. Den daglige ledelsen av selskapet ble tatt over av John Dustin Archbold. Rockefeller kjøpte så en ny eiendom, Pocantico Hills nord for New York City, for å få mer tid til fritidsaktiviteter, som sykling og golf.[51]

Da han ble president, innledet Theodore Roosevelt titalls rettskaper under Sherman Antitrust Act og gjennomførte en rekke reformer i Kongressen. I 1901 tilbød USA Steel, nå kontrollert av J. Pierpont Morgan, seg å kjøpe Standards jerninteresser, etter å ha kjøpt Andrew Carnegies eiendeler. I en avtale forhandlet frem av Henry Clay Frick, utvekslet Standard sine jerninteresser for US Steels lager og ga Rockefeller og hans sønn plass i selskapets styre. I full pensjonsalder ved fylte 63, tjente Rockefeller over 58 millioner dollar på investeringer i 1902.[52]

En av de mest effektive angrepene på Rockefeller og hans selskap, var utgivelsen av The History of the Standard Oil Company, i 1904, av Ida Tarbell, en ledende muckraker. Hun dokumenterte selskapets industrispionasje, priskrig, hardhendte markedsføringtaktikk og rettsunndragelser.[53] Selv om hennes arbeid førte til en enorm motreaksjon mot selskapet, hevdet Tarbell å ha blitt overrasket over sakens omfang. "Jeg har aldri hatt en motvilje mot deres størrelse og rikdom, aldri protestert mot deres selskapsform. Jeg ville at de skulle kombinere og vokse så stor og velstående som de kunne, men bare med lovlige midler. Men de har aldri spilt rettferdig og det ødela deres storhet for meg. "(Tarbells far var blitt drevet ut av oljebransjen under South Improvement Company.)

Rockefeller svarte med å kalle henne "Miss Tarbarrel" privat, men sa bare "ikke et ord om den villedede kvinnen." til offentligheten. [53] I stedet Rockefeller startet en reklamekampanje for å sette selskapet og selv i et bedre lys. Selv om han lenge hadde hatt en policy om aktiv stillhet med pressen, bestemte han seg for å gjøre seg mer tilgjengelig og svarte med forsonende kommentarer som: «kapital og arbeidskraft er to ville krefter som krever intelligent lovgivning for å holde dem i sjakk."[54] Han skrev og publiserte sine memoarer i starten av 1908.

Rockefeller som en industrikeiser, tegning fra magasinet Puck, i 1901.

Kritikerne fant Rockefeller skriving som renset og kom med utsagnet "det underliggende, vesentlige element for suksess i næringslivet er å følge de etablerte lover for handel av høy klasse". D mente at Rockefellers syntes å være på kant med sine sanne forretningsmetoder.[54]

Rockefeller og sønnen fortsatte å konsolidere sine oljeinteresser som best de kunne, inntil New Jersey i 1909 endret loven til å effektivt tillate en re-etablering av kartellet i form av et enkelt holdingselskap. Rockefeller beholdt sin posisjon som direktør til i 1911 og beholdt sin andel. I 1911 fant endelig høyesterett, Standard Oil Company of New Jersey i strid med Sherman Antitrust Act. Kartellet hadde da en 70% markedsandel på av det raffinerte oljeprodukter, men bare 14% på den amerikanske råoljemarkedet.[55] Retten avgjorde at kartellet var et ulovlige monopol og beordret selskapet til å bli brutt opp i 34 nye selskaper. Disse inkluderte blant annet Kontinental Oil, som ble Conoco, nå en del av ConocoPhillips; Standard of Indiana, som ble Amoco, nå en del av BP; Standard of California, som ble Chevron; Standard of New Jersey, som ble Esso (og senere Exxon), nå en del av ExxonMobil; Standard of New York, som ble Mobil, nå en del av ExxonMobil, og Standard of Ohio, som ble Sohio, nå en del av BP. Pennzoil og Chevron er fortsatt separate selskaper.[56]

Rockefeller som sjelden solgte aksjer, hadde over 25% av aksjene i Standard, på tidspunktet for bruddet.[57] Han, samt alle de andre aksjonærene mottok forholdsmessige andeler i hver av de 34 selskapene. I ettertid ble Rockefellers kontroll over oljeindustrien noe redusert, men over de neste ti årene viste bruddet seg å være uhyre lønnsomt for ham. Selskapenes samlede nettoverdi nesten femdoblet seg og Rockefeller personlige formue økte til 900 millioner dollar.[55]

[rediger] Filantropi

Fra sin aller første lønnsslipp, Rockefeller ti prosent tiende av sine inntekter til den lokale kirken.[58] Kirken ble senere tilknyttet Northern Baptist Convention, som dannet av amerikanske baptister i nord med tilknytning til Home Mission Society for å etablere skoler og høyskoler for tidligere slaver i sørstatene etter den amerikanske borgerkrigen. I takt med at Rockefellers formue vokste, så gjorde gavmildheten hans også det. Han gav primært penger til utdanning og folkehelse, men også til grunnforskning og kunst. Han fikk hovedsaklig råd fra Frederick Taylor Gates[59] etter 1891,[60] og etter 1897, også fra sin sønn.

Rockefeller trodde på Efficiency Movement, og hevdet at: "Å hjelpe en ineffektiv, dårlig lokalisert, unødvendig skole bortkastet ... det er overveiende sannsynlig at nok penger er sløst bort på ukloke pedagogiske prosjekter for å ha bygget opp et nasjonalt system for høyere utdanning tilstrekkelig til våre behov, dersom pengene hadde blitt skikkelig rettet til dette formål. "[61]

Han og hans rådgivere oppfant det betingede tilskudd, som krevde at mottakeren skulle "rettlede institusjonen til å påvirke så mange mennesker som mulig til å bidrag og bli personlig opptatt av og deretter kan bidra til å gi til institusjon sin vaktsomme interesse og samarbeid."[62]

I 1884, gav Rockefeller store midler til et college i Atlanta for afro-amerikanske kvinner, som ble kalt Spelman College (oppkalt etter Rockefellers svigerfamilie som arbeidet aktivt for å avskaffe slaveriet før borgerkrigen).[63] Det eldste bygning på Spelman campus Rockefeller Hall, er oppkalt etter ham.[64]Rockefeller ga også betydelige donasjoner til Denison University[65] og andre Baptist-høgskoler.

Rockefeller ga 80 million doller til University of Chicago[66] som under William Rainey Harper, gikk fra å være en liten baptist-høgskole til å bli et univeritet i verdensklasse i 1900.

Hans General Education Board, stiftet i 1903,[67] ble etablert for å fremme utdanning på alle nivåer overalt i landet.[68] I tråd med de historiske oppdragene til baptistene, var det særlig aktiv i å støtte svarte skoler i sør.[68] Rockefeller ga også økonomisk støtte til etablerte institusjoner som Yale, Harvard, Columbia, Brown, Bryn Mawr, Wellesley og Vassar. Studiet som ble foretatt av Carnegie Foundation for the Advancement of Teaching; revolusjonerte medisinstudiet i USA.

Rockefeller og sønnen John D. Rockefeller, Jr. i 1915

Til tross for hans personlige preferanse for homøopati, fulgte han Gates' råd og ble en av de første store velgjørere innen medisin. I 1901, grunnla han Rockefeller Institute for Medical Research[67] i New York, som senere skiftet navn til Rockefeller University i 1965, etter å ha utvidet tilbudet til å innkludere høyere utdanning.[69] Universitetet har koblinger til 23 Nobelprisvinnere.[70] Rockefeller grunnla Rockefeller Sanitary Commission i 1909,[67] en organisasjon som til slutt utryddet hakeorm,[71] som lenge hadde herjet landsbygda i sørstatene. Hans General Education Board hadde en dramatisk innvirkning ved å finansiere anbefalingene fra Flexner Rapport i 1910.

Han startet Rockefeller Foundation i 1913[72] å fortsette og utvide omfanget av arbeidet fra Sanitary Commission,[67] som ble lagt ned i 1915.[73] Han ga nesten 250 millioner dollar til stiftelsen, [63] som fokuserte på folkehelse, medisinsk utdanning og kunst. Stiftelsen startet Johns Hopkins School of Hygiene and Public Health,[67] den første av sitt slag.[74] Den bygde også opp Peking Union Medical College i Kina til en betydelig institusjon.[65] Stiftelsen hjalp til under første verdenskrig[75] og ansatte William Lyon Mackenzie King fra Canada for å studere industrielle relasjoner.[76]

Rockefeller fjerde store filantropi, Laura Spelman Rockefeller Memorial Foundation, ble startet i 1918.[77] Gjennom dette støttet han arbeidet i samfunnsfag, dette ble senere tatt inn i Rockefeller Foundation. Totalt donerte Rockefeller omtrent 550 millioner dollar.

Rockefeller ble kjent senere livet for praksisen med å gi mynter til voksne og barn uansett hvor han dro. Han ga også mynter som en leken gest til velstående menn, som for eksempel dekkmagnaten Harvey Firestone.[78]

Bilde av John D. Rockefeller, malt av John Singer Sargent i 1917

Som ungdom, skal Rockefeller angivelig ha sagt at hans to store ambisjoner var å tjene 100.000 dollar og å leve i 100 år.[79]

[rediger] Stamfar til Rockefeller-dynastiet

John D. Rockefellers etterkommere har vært blant Amerikas rikeste og mest innflytelsesrike mennesker gjennom hele 1900-tallet. Sønnen John D. Rockefeller jr. markerte seg gjennom å føre videre farens filantropiske arbeid, og barnebarnet Nelson Rockefeller var visepresident under president Gerald Ford. Oldebarnet Jay Rockefeller (John D. Rockefeller IV) er en fremstående demokrat, og nåværende medlem av Senatet.

[rediger] Død

Rockefeller døde av åreforkalkning 23. mai 1937, to måneder før av hans 98. bursdag,[80] ved the Casements, hans hjem i Ormond Beach, Florida. Han ble gravlagt på Lake View Cemetery i Cleveland.

[rediger] Trivia

Disney-figuren Rikerud (kalt John D. Rockerduck på originalspråket), Onkel Skrues konkurrent, hadde John D. Rockefeller som modell.

[rediger] Se også

Rockefeller-familien

[rediger] Eksterne lenker

[rediger] Kilder

  1. ^ John D. and Standard Oil. Bowling Green State University. Besøkt 13. mai 2008.
  2. ^ Fortune Magazine liste over rikeste amerikane, not by the changing value of the dollar but by percentage of GDP: Rockefeller is credited with a Wealth/GDP of 1/65. Retrieved 20 August 2009.
  3. ^ Top 10 Richest Men Of All Time. AskMen.com. Besøkt 29. mai 2007.
  4. ^ The Rockefellers. PBS. Besøkt 29. mai 2007.
  5. ^ «The Richest Americans», Fortune. Besøkt 2007-07-17
  6. ^ «The Wealthiest Americans Ever», The New York Times, July 15, 2007. Besøkt 2007-07-17
  7. ^ Fosdick, Raymond Blaine (1989). The story of the Rockefeller Foundation. Transaction Publishers. ISBN 0887382487. 
  8. ^ John D. Rockefeller, by Albro Martin, Encyclopedia Americana 1999 Vol. 23
  9. ^ Chernow, (1998) p. 3 and p. 10
  10. ^ Scheiffarth, Engelbert: Der New Yorker Gouverneur Nelson A. Rockefeller und die Rockefeller im Neuwieder Raum. Genealogisches Jahrbuch, 9 (1969), pp. 16–41
  11. ^ Chernow, (1998) p. 11
  12. ^ Chernow, Ron (May 5, 1998). Titan: The Life of John D. Rockefeller, Sr.. Random House. s. 6. ISBN 978-0679438083. 
  13. ^ Chernow, (1998) p. 43
  14. ^ Segall, (2001) pp. 15–16
  15. ^ Chernow, (1998) p. 40
  16. ^ Ellen Greenman Coffey, Nancy Shuker, John D. Rockefeller, empire builder (Silver Burdett, 1989), pg. 18, 30
  17. ^ Chernow, (1998) p. 46
  18. ^ Chernow, (1998) p. 47
  19. ^ Chernow, (1998) p. 50
  20. ^ a b Segall, (2001) p.25
  21. ^ Chernow, (1998) pp. 73–74
  22. ^ Segall, (2001) p.28
  23. ^ Segall, (2001) p.32
  24. ^ Segall, (2001) p.32, 35
  25. ^ Chernow, (1998) p. 52
  26. ^ Chernow, (1998) pp. 54–55
  27. ^ a b Segall, (2001) p.42
  28. ^ Segall, (2001) p.43
  29. ^ Segall, (2001) p.44
  30. ^ Segall, (2001) p.46
  31. ^ Segall, (2001) pp.48–49
  32. ^ Segall, (2001) p.52
  33. ^ Chernow, (1998) p. 171
  34. ^ Segall, (2001) p.57
  35. ^ Segall, (2001) p.58
  36. ^ Chernow, (1998) p. 253
  37. ^ Chernow, (1998) p. 258
  38. ^ a b Segall, (2001) p.60
  39. ^ a b Segall, (2001) p.61
  40. ^ a b Chernow, (1998) p. 249
  41. ^ a b Segall, (2001) p.67
  42. ^ Chernow, (1998) p. 259
  43. ^ Chernow, (1998) p. 242
  44. ^ Chernow, (1998) p.246
  45. ^ Segall, (2001) p.68
  46. ^ Segall, (2001) pp.62–63
  47. ^ Rockefeller, p. 48
  48. ^ a b Segall, (2001) p.69
  49. ^ Segall, (2001) p.77
  50. ^ Chernow, (1998) p.287
  51. ^ Segall, (2001) pp.79–80
  52. ^ Segall, (2001) p.84
  53. ^ a b Segall, (2001) p.89
  54. ^ a b Segall, (2001) p.91
  55. ^ a b Segall, (2001) p.93
  56. ^ Segall, (2001) p.112
  57. ^ Chernow, (1998) p.333
  58. ^ Ordway, Cristopher (2009). Reveal the Rockefeller Within!. Dog Ear Publishing. s. 107. ISBN 978-159858-904-7. 
  59. ^ Coon, Horace (1990). Money to burn: great American foundations and their money. Transaction Publishers. s. 27. ISBN 0-88738-334-3. 
  60. ^ Creager, Angela (2002). The life of a virus: tobacco mosaïc virus as an experimental model, 1930-1965. The University of Chichago Press. s. 42. ISBN 0-226-12025-2. 
  61. ^ Rockefeller, p. 69
  62. ^ Rockefeller, p. 183
  63. ^ a b Weir, Robert (2007). Class in America: Q-Z. Greenwood Press. s. 713. ISBN 978-0-313-34245-5. 
  64. ^ Miller-Bernal, Leslie (2006). Challenged by coeducation: women's colleges since the 1960s. Vanderbilt University Press. s. 235. ISBN 0-8265-1542-8. 
  65. ^ a b Fosdick, Raymond Blaine (1989). The story of the Rockefeller Foundation. Transaction Publishers. s. 5, 88. ISBN 0-88738-248-7. 
  66. ^ Dobell, Byron (1985). A Sense of history: the best writing from the pages of American heritage. American Heritage Press. s. 457. ISBN 0828111758. 
  67. ^ a b c d e Brison, Jeffrey David (2005). Rockefeller, Carnegie, and Canada: American philanthropy and the arts and the arts and letters in Canada. McGill-Queen's University Press. s. 27, 31, 62. ISBN 0-7735-2868-7. 
  68. ^ a b Jones-Wilson, Faustine Childress (1996). Encyclopedia of African-American education. Greenwood Press. s. 184. ISBN 0-313-28931-X. 
  69. ^ Unger, Harlow (2007). Encyclopedia of American Education: A to E. Infobase Publishing. s. 949. ISBN 0-8160-6887-9. 
  70. ^ Beaver, Robyn (2008). KlingStubbins: palimpsest. Images Publishin Group. s. 334. ISBN 978 1 86470 295 8. 
  71. ^ Hotez, Peter (2008). Forgotten people, forgotten diseases: the neglected tropical diseases and their impact on global health and development. ASM Press. s. 20. ISBN 978-1-55581-440-3. 
  72. ^ Klein, Henry (2005). Dynastic America and Those Who Own It. Cosimo. s. 143. ISBN 1-59605-671-1. 
  73. ^ Sealander, Judith (1997). Private wealth & public life: foundation philanthropy and the reshaping of American soclial policy from the Progressive Era to the New Deal. The Johns Hopkins University Press. s. 58. ISBN 0-8018-5460-1. 
  74. ^ Freeman, A. W. (July 1922). The Rotarian. s. 20. 
  75. ^ Schneider, William Howard (1922). Rockefeller philanthropy and modern biomedicine: international initiatives from World War I to Cold War. Indiana University Press. s. 11. ISBN 0-253-34151-5. 
  76. ^ Prewitt, Kenneth; Mettei Dogan, Steven Heydmann, Stefan Toepler (2006). The legitimacy of philanthropic foundations: United States and European perspectives. Russel Sage Foundation. s. 68. ISBN 0-87154-696-5. 
  77. ^ Laura Spelman Rockefeller Memorial Foundation. Famento, Inc.. Besøkt April 21, 2011.
  78. ^ Chernow, (1998) p. 613–14
  79. ^ Stevens, Mark (2008). Rich is a Religion: Breaking the Timeless Code to Wealth. John Wiley & Sons. s. 135. ISBN 978-0-470-25287. 
  80. ^ The Richest Man In History: Rockefeller is Born. Evancarmichael.com. Besøkt 11. september 2010.

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=John_D._Rockefeller&oldid=10149321»
Personlig
Navnerom

Varianter
Handlinger
Navigasjon
Prosjekt
Wikipedia
Andre
Eksternt
Lager
Utskrift
Verktøy
På andre språk