Homøopati

Eldre homøopatisk preparat

Homøopati (gresk hómoios ὅμοιος + páthos πάθος, lignende + sykdom; «lignende helbreder lignende») er en metode innen alternativ behandling utviklet av den tyske legen og farmasøyten, Samuel Friedrich Christian Hahnemann (1755–1843).

Homøopatisk behandling bygger på prinsippet om at likt behandler likt. Behandlingen baserer seg på å gi den syke uttynnede preparater som ville gi samme symptomer hos en frisk person, for på denne måten å stimulere immunsystemet til aktivitet.

I følge homøopatien kan man behandle både kroniske og akutte, psykiske og fysiske sykdommer. Det skal kunne brukes til forebyggende arbeide ved å styrke immunapparatet, og skal ved riktig bruk være uten bivirkninger.

I følge moderne medisin mangler homøopati påviselig medisinsk virkning og studier tyder på at eventuelle effekter som pasientene føler er et resultat av placebo-effekten.

Effekten av homøopati

Påstander om homøopatiens virkeevne ut over placeboeffekten støttes ikke av vitenskapelige og kliniske studier. Spesifike farmakologiske effekter med ingen aktive molekyler er vitenskapelig usannsynlig og bryter fundamentale vitenskapelige prinsipper, inkludert massevirkningsloven. Støttespillere viser til et par studier som støtter opp om homøopatiens effekter, men studiene de peker på er preget av dårlig metodologi, og resultatene har ikke blitt reprodusert, Flere studier av høy kvalitet viser ingen effekt av homøopati, og studier rundt homøopatiske hjelpemidler har generelt påvist problemer som har medført at eventuelle effekter ikke kan spores tilbake til homøopatiens årsaker. Mangelen på overbevisende vitenskapelige bevis som understøtter homøopatiens virksomhet og dets bruk av botemidler uten aktive ingredienser har forårsaket at homøopati beskrives som pseudovitenskap og kvakksalveri. av skeptikere.

Homøopatien argumenterer for at homøopatimedisin inneholder molekylære fingeravtrykk som blir kraftigere for hvert trinn i fortynningsprosessen, og at denne energien overføres til sukkerkulene og videre til menneskekroppen ved konsum. Dette syn har intet grunnlag i moderne vitenskap. Homøopati finner derfor liten aksept innen medisinen og innen moderne vitenskap generelt.

Det er godt dokumentert at samtaleterapi og intervensjon med placebo har en signifikant, medisinsk effekt i seg selv. Utdannede homøopater har en grunnleggende, generell medisinsk utdannelse og kan gi gode generelle råd om enkle tiltak og livsstilsendringer i forhold til spesielle sykdommer, og de tar seg vanligvis mer tid til slik informasjon enn fastlegene gjør.^{[trenger referanse]}

Pasientens ønske om å bli frisk, ofte med besøk hos fastlege og alternativmedisiner, vil mobilisere mekanismer hos pasienten av psykosomatisk, immunologisk og hormonell art som på mange måter kan bidra til helbredelse. Disse effektene er naturlige deler av placeboeffekten som både skolemedisinen og alternativmedisinen har nytte av.^{[trenger referanse]}

Etter oppfordring fra et samlet Storting, oppnevnte Sosial- og helsedepartementet i april 1997 et utvalg for å utrede ulike sider ved alternativ medisin. Utvalget har vært kalt Alternativ medisin-utvalget eller Aarbakke-utvalget, etter lederen professor Jarle Aarbakke.

Aarbakke-utvalget anser i sin innstilling homøopatisk behandling generelt som mulig effektiv, men kan vanskelig gi konkrete vurderinger ved spesifikke lidelser.

Nasjonalt forskingssenter innen komplementær og alternativ medisin, NAFKAM, fastslår at hele 70-80% av de som bruker homøopati føler seg hjulpet, men at man ennå ikke har forskning nok og et stort nok forskningsmiljø til å forklare disse tallene.

I en metastudie publisert i journalen The Lancet sammenlikner A. Shang et al 110 placebokontrollerte homøopatistudier med 110 konvensjonelle placebokontrollerte medisinstudier. Etter at det var tatt høyde for bias konkluderte forfatterne med at det var svak evidens for spesifikk effekt av homeopatiske midler, men sterk evidens for spesifikk effekt av skolemedisinske tiltak. Dette funnet samsvarer med oppfatningen at den kliniske effekten av homeopati er placebovirkning. Konklusjonen i Lancet er basert på store studier av høy metodologisk kvalitet, 8 i homeopati og 6 i konvensjonell medisin. En re-analyse av dataene, publisert i Journal of Clinical Epidemiology i 2008, viser at resultatet for homeopati sterkt avhenger av grenseverdien som settes for store studier. På grunn av stor heterogenitet mellom studiene i homeopati og konvensjonell medisin, er resultatet som ble presentert i Lancet mindre klart.

Similia similibus curantur

Homøopatiens postulat – Similia similibus curantur (Latin, «lignende helbredes med lignende») – er at medisinske substanser (ofte omtalt som remedier) som hos et friskt individ fremkaller visse symptomer, lindrer og behandler sykdommer hvor samme symptomer er tilstede. Sykdomssymptomer er kroppens egen reaksjon. De er med andre ord tegn på hva organismen selv prøver å gjøre for å få bukt med sykdommen og gjenvinne helse. Ved å gi medisiner som har evne til å skape lignende symptomer i kroppen, blir organismen stimulert til reaksjon mot nettopp disse lidelsene.

Tanken om at likt helbreder likt er langt eldre enn homøopatien. Den har vært utbredt i forskjellige former både innen plantemedisin, for eksempel signaturlæren, og i folkemedisin. Et eksempel på dette finner vi i ordtaket take a hair of the dog that bit you, som opprinnelig viste til at det skulle hjelpe mot rabies/hundebitt å legge et hår fra den hunden som hadde bitt, i såret.^{[trenger referanse]} Allerede Shakespeare brukte dette ordtaket i samme overførte betydning som idag, nemlig om å drikke alkohol mot fyllesyke. Både i middelalderen og i tidlig renessanse var det vanlig å basere legebehandling på filosofiske læresetninger, så som Similia similibus curantur eller Contraria contrariis curantur (Latin, «motsetninger helbreder motsetninger»), slik at man for eksempel etter likhetsprinsippet behandlet sår med kokende olje.

Dette behandlingsprinsipp står i kontrast til en behandling hvor det gis medikamenter som hos friske individer frembringer ulike symptomer av dem man ønsker å lindre og behandle, – allopati (gr. allo + pathia, ulikt + sykdom). Begrepet allopati brukes blant alternative medisinere mer generelt om konvensjonell medisinsk behandling.

Et eksempel er at man får tårer i øynene av å skjære løk. Det kan minne om enkelte pasienters reaksjon ved allergi eller forkjølelse, og i disse tilfellene bruker homøopaten medisiner laget av ulike typer løk.

Homøopater trekker ofte en sammenligning mellom homøopati og hyposensibilisering. Her gir man små doser av det pasienten faktisk reagerer på for å bygge opp en større toleranse. Hyposensiblisering er godt forklart immunologisk. I homøopatisk uttynning av pollen er det sannsynligvis ikke ett molekyl igjen av aktivt stoff, mens i oppløsningene som brukes ved hyposensibilisering er det aktive stoffet igjen i sikker påvisbar konsentrasjon selv om konsentrasjonen er liten.

Likhetsloven regnes av homøopater som en universell lov. Den er den samme som man i fysikken kaller resonans og som legges til grunn for at TV, radio og mobiltelefoner kan formidle informasjon. Det er også likhet i språk, ord og begreper som gjør at vi forstår hva andre snakker om. Og de tingene vi er opptatt av er de tingene vi legger merke til. Alt dette er ulike eksempler på hvordan «likhet» er viktig for å skape en reaksjon. Skal man stimulere immunforsvaret til reaksjon må man også bruke noe som kan skape en «lignende» impuls.

Potensering

De 13 første årene etter å ha postulert likhetsloven, brukte Hahnemann legemidler i vanlig form, men valgt ut i fra likhetsloven. Han levde i en tid der arsenikk og kvikksølv var vanlige medisiner, og han så at dette ga negative bivirkninger. Han fremholdt deretter at fortynning av stoffene gjorde at effekten ble borte, men når han fortynnet i serier og ristet kraftig mellom hver, hevdet han at effekten ikke bare fortsatte, men ble kraftigere. Denne metoden kalte han potensering.

Det finnes ingen aksepterte forklaringsmekanismer i naturvitenskapen på at høyere fortynning, dvs. lavere konsentrasjon av stoffet innebærer større farmakologisk virkning, eller at «fortynnelsesprosessen» oppnår en «potensering» av preparatet, men homeopater bruker ofte modeller fra moderne fysikk når de skal forklare sine hypoteser på virkningsmekanismene. Noen tror at verdensbildet i den moderne fysikk, der energi er mer sentral enn materie skal kunne finne modeller som er i stand til å forklare dette fenomenet. Slike forestillinger bygger imidlertid på at klart definerte begreper fra moderne fysikk blir tatt ut av en sammeheng hvor de har en spesifikk betydning, og blir brukt i helt andre sammenhenger hvor de dermed har mistet sitt vitenskapelige innhold. Dermed får slike "teorier" et skinn av vitenskapelighet men uten at de har et vitenskapelig innhold. En gjennomgang av denne type misforståelser finnes i en artikkel skrevet av en gruppe kjemikere på skepsis.no sine hjemmesider.

Homøopatens virke

En vanlig homøopat møter i praksis alle typer pasienter, det kan være eksem, hudlidelser, allergier, fordøyelsesproblemer, influensa, tretthet, appetittmangel, hodepine, søvnproblemer, luftveisinfeksjoner, urinveisinfeksjoner, ledd- og muskelsmerter, infertilitet, menstrasjonsplager, impotens, svimmelhet og angst og depresjoner og mye annet. Homøopater behandler nedsatt funksjon i ellers naturlige prosesser og organsystemer, fysiske traumer og kirurgiske inngrep. De fremholder at de kan behandle både mennesker og dyr i alle aldersgrupper, ved nesten alle sykdommer, skader og plager.

Utdannelse

Det finnes i dag to norske skoler hvor utdannelsen kvalifiserer til medlemskap i Norske Homeopaters Landsforbund, NHL. Norsk Akademi for Naturmedisin, NAN (1975) og Skandinavisk institutt for Homeopati, SIKH (1987).

Ettersom effekten av homøopati ikke er vitenskapelig dokumentert, er tittelen «homøopat» heller ikke juridisk beskyttet. Hvem som helst kan derfor, med loven i hånd, kalle seg og praktisere som «homøopat». Men kun de som er medlemmer av forbundet kan kalle seg «registrert homeopat MNHL».

Eksterne lenker

• Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (NIFAB)
• Norske Homeopaters Landsforbund
• Norsk Akademi for Naturmedisin
• Skandinavisk Institutt for Homeopati
• Norsk homøopatisk pasientforening
• Homøopatisk Fagforum
• European Council of Classical Homeopathy
• Aude Sapere Online – et onlinetidsskrift om homøopati
• Potensering i praksis – et møte med farmasøyt Brita Gudjons

Kritikk

• Virker homøopati? – av Martin Ystenes, kjemiprofessor
• Are the clinical effects of homoeopathy placebo effects? Comparative study of placebo-controlled trials of homoeopathy and allopathy. The Lancet. 2005 Aug 27-Sep 2;366(9487):726-32. – utdrag i PubMed fra artikkelen i The Lancet.
• Homøopati – temaside fra forskning.no
• Om homøopati fra Skeptic's Dictionary (engelsk)
• Tyge Greibrokk, Einar Uggerud og Trygve Helgaker: Grunnlaget for homøopati som behandlingsmetode - skepsis.no
• Harald Hanche-Olsen: Homeopati, medisinsk forskning og den vitenskapelige metode – skepsis.no
• (en)James Randi explains homeopathy (Video)
• (en)Sense about Homeopathy (utgitt av den engelske frivillige organisasjonen Sense about Science)