Katarer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Katarere)
Gå til: navigasjon, søk

Katarer var en betegnelse på medlemmer av noen religiøse grupper i seinmiddelalderen. De var særlig utbredt i det sørlige Frankrike og det nordlige Italia fra ca. år 1000. Katarene var nært sammenknyttet med Bogomilene, en kristen sekt som hadde stor oppslutning i Bosnia, Bulgaria og andre steder på Balkan.

Katarene gav opphav til ordet kjetter. Ordet er fra gresk og betyr «ren».[1]

Læren[rediger | rediger kilde]

Katarenes lære var i slekt med gnostisk dualisme. De trodde på flere guder, men tilba bare én. De hevdet at jorda og all materie var ond og skapt av en demiurg, som ble identifisert med Djevelen. Menneskene måtte slippe fri fra materien. Den guden som beskrives i det gamle testamentet var Satan selv. Jesus forkynte derimot budskapet om den gode Gud, som var en annen enn den guden som omtales i det gamle testamentet.

Deres religiøse lærere ble kalt «de perfekte» og levde på en tildels asketisk måte. Trossamfunnet var organisert med prester (prefekter) og biskoper. Forkynnelsen skjedde i private hjem uten faste kirkelokaler. De kunne forrette en seremoni for dem som lå på dødsleiet. Den ble kalt consolamentum. Den skulle være til fordel for dem i den åndelige tilværelsen.

De prekte et liv i nøysomhet og forsakelse, i kontrast til såvel den katolske som den ortodokse kirkes verdslige rikdom.

Under adelsskapets beskyttelse[rediger | rediger kilde]

Katarene vant tilhengere flere steder i Frankrike, også innen adelen. De fikk lenge drive sin forkynnelse uten motstand fra det lokale adelsskapet. De ble etterhvert møtt med sterk motstand fra den katolske kirke, men uten at det lokalt ble gjort begrensninger i deres trosutøvelse.

På 1100-tallet ble katarismen sterkt utbredt i områdene i sør-Frankrike. Den var særlig greven Raymond Roger Trencavel (11851209) som beskyttet katarene i sine landområder. Det var der de ble kjent som albigensere, etter byen Albi.

Fra Sør-Frankrike spredte de seg også til Holland og Tyskland, men der ble de aldri noen store grupper.

Forsøk på omvendelse[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirke var meget urolig over denne utviklingen. I en periode prøvde den katolske kirken å omvende katarene med fredelige midler.

I 1204 utnevnte pave Innocent III tre pavelige legater og inkvisitorer for en ny prekenmisjon mot albigenserne under abbed Arnaud Amaury av Cîteaux. Siden kjetteri var en forbrytelse, skulle legatene ikke bare preke, men også overlevere kjetterne til de sivile myndighetene for forvisning og beslagleggelse av eiendom. En av de fire var cisterciensermunken Pierre de Castelnau. Tiltaket hadde liten effekt uten støtte hos de lokale myndighetene.

Andre som prøvde seg var Dominikus (kjent som sankt Dominikus) og hans medhjelpere. Deres metode var først og fremst forkynnelse og offentlige disputter med ledende katarer. Katarene valgte ofte et liv i streng fattigdom. For å vinne katarenes tillit, søkte den lille flokken av forkynnere å leve et like asketisk liv som dem.[2] De maktet i liten grad å nå sine mål.

Korstogene[rediger | rediger kilde]

Etterhvert ble bevegelsen ansett som en så stor fare for den katolske kirke, at pave Innocentius III beordret militær makt satt inn mot katarene og deres fører, grev Raymond. Han erklærte i juli 1209 hellig krig (albigenserkorstoget) mot dem etter å ha erklært katarene som satanister.

Etter å ha inntatt Béziers og massakrert 20 000 innbyggerne, tvang korstogshæren til Simon de Montfort innbyggerne i Carcassonne til å overgi seg 15. august 1209, etter to ukers beleiring av byen. Da hadde nesten alle innbyggerne kommet seg unna gjennom underjordiske ganger og gjemt seg i skogene rundt. Av de gjenværende 500 innbyggere (gamle, syke, barn), fikk hundre forlate byen nakne, «kun medbringende sine synders last», og de øvrige 400 ble brent eller hengt.

Om abbeden Arnaud Amaury som kan ha spilt en fremskutt rolle under plyndringen av Béziers og massakrene av byens borgere den 22. juli 1209, forteller legenden at da byen ble inntatt ble han spurt om hvordan man skulle skjelne mellom katolikker og katarer, og at han da svarte Caedite eos! Novit enim Dominus qui sunt eius! («Drep dem alle, for Gud kjenner sine»).

I løpet av noen år ble det lokale adelsskapet fratatt sine stillinger, og katarene ble enten drept eller tvunget til omvendelse uten trusler om dødsstraff.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barber, Malcolm: The Cathars: Dualist Heretics in Languedoc in the High Middle Ages. Pearson 2000. ISBN 0-582-25662-3. (engelsk)
  • Guirdham, Arthur: Katarene og reinkarnasjon Trondheim 1984, Regnbueforlaget. ISBN 82-7223-035-6
  • Petrus Sarnensis, (d. 1218): The History of the Albigensian Crusade (Originaltittel: Historia Albigensis). Boydell 1998. ISBN 0-85115-658-4. (engelsk)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://snl.no/katarer
  2. ^ Jean-René Bouchet, Saint Dominique, Les Editions du Cerf, Paris 1988: s 30