Ingeborg Bachmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ingeborg Bachmann
Født25. juni 1926[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Klagenfurt[5][6]
Død17. okt. 1973[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (47 år)
Roma[7][6]
BeskjeftigelseLyriker, skribent, journalist, manusforfatter, filosof, essayist, dramatiker, librettist, oversetter Rediger på Wikidata
Partner(e)Max Frisch[8]
Paul Celan[8]
NasjonalitetØsterrike
Medlem avGruppe 47
Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung
UtmerkelserAnton-Wildgans-prisen (1971)
Großer Österreichischer Staatspreis für Literatur (1968)
Georg Büchner-prisen (1964)
Bremen litteraturpris (1957)
Signatur
Ingeborg Bachmanns signatur
Ingeborg Bachmann på Commons

Ingeborg Bachmann (1926–1973) var en østerriksk forfatter som regnes blant 1900-tallets betydelige tyskspråklige lyrikere og prosaforfattere.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Ingeborg Bachmann var rektoren Mathias Bachmann og Olga Haas' førstefødte. Allerede fra ung alder skrev hun musikk og dikt, og hadde opprinnelig til hensikt å slå inn på en løpebane som musiker.

Bachmann studerte filosofi, psykologi, germanistikk og rettsvitenskap ved universitetene i Innsbruck, Graz og Wien, og avsluttet studiene med å ta doktorgraden på den kritiske mottakelsen av eksistensialfilosofien til den tyske filosofen Martin Heidegger.[9][10] På slutten av 1940-årene hadde hun et kjærlighetsforhold med den langt eldre essayisten og litteraturkritikeren Hans Weigel.[11]

Novellen Die Fähre (= Fergen), som sto på trykk i Kärntner Illustrierte i 1946, er Bachmanns første publikasjon.[12] I studieårene ble hun kjent med Paul Celan, Ilse Aichinger og Klaus Demus.

I 1946 hadde hun sin første høytlesing i Gruppe 47 og foretok den første reisen til Italia. For diktsamlingen Die gestundete Zeit fikk hun i 1953 Gruppe 47s litteraturpris. Fra sensommeren samme år bodde hun i Italia: Ischia, Napoli og til slutt Roma.

I august 1954 ble hun hovedoppslag i det tyske ukebladet Der Spiegel og ble med ett kjent for et bredere publikum.[13][14]

De følgende årene skrev hun dikt, essays, operalibretti og noveller som bragte henne stor internasjonal anerkjennelse.

Våren 1958 hadde Ingeborg Bachmann suksess med hørespillet Der gute Gott von Manhattan, som Inger Hagerup oversatte til norsk i 1962. Det ble sendt i NRK med tittelen Den gode Gud fra Manhattan. Den 15 år eldre forfatteren Max Frisch skrev et beundrerbrev der han hevdet at «vi trenger kvinnens beskrivelse av mannen og kvinnens beskrivelse av seg selv». Samme sommer avtalte de å møtes i Paris, og innledet et kjærlighetsforhold enda Frisch mente han ikke kunne bo sammen med en kvinne han var glad i. Begge mente at samliv hindret enhver forfattervirksomhet. Alt sommeren 1959 fikk han Bachmann sendt til Roma, og med på reisen sendte han den nygifte Hans Magnus Enzensberger i håp om at de to skulle finne hverandre. Da det skjedde, tilstod Frisch sin sjalusi i brevene, som han beskrev «som en sjanse til å gå dypere enn samtalen». Samme høsten fridde han til Bachmann i et brev, men noe ekteskap ble aldri av. Sommeren 1962 var han pint av lengsel mens hun var på opplesningsturné til USA og møtte Hannah Arendt; men så møtte han den 23 år gamle studenten Marianne Oellers som satte den 36 år gamle Bachmann i skyggen. Ingeborg Bachmann brøt sammen og innledet en rekke sykehusopphold. I januar 1963 var hun i Zürich for å fjerne livmoren («Jeg har ikke noe kjønn igjen, man har revet det ut av meg.»). Samtidig ble Frisch hyllet i New York der teaterstykkene hans ble satt opp, mens han bodde med kjæresten i Park Avenue, i leiligheten som tilhørte Marlene Dietrich. Så skrev han romanen Kall meg Gantenbein (utgitt 1964) som siterte noen av Bachmanns brev ordrett. Hun ba ham derfor returnere brevene hennes. Det ville han ikke, og i 2023 ble brevvekslingen deres utgitt. Riktignok hadde Bachmann destruert de fleste brevene hun fikk fra ham; men de var likevel bevart, ettersom Frisch hadde tatt avskrift eller gjennomslag da han skrev dem.[15]

Bachmann døde tre uker etter å ha blitt innlagt på sykehuset Sant'Eugenio i Roma med store brannskader. Trolig hadde hun røykt på sengen.[16]

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

Dikt
  • Die gestundete Zeit, 1953.
  • Anrufung des grossen Bären, 1956.
  • Ich weiß keine bessere Welt. Unveröffentliche Gedichte, 2000.
Romaner
  • Malina (Todesarten 1), 1971.
  • Requiem für Fanny Goldmann, fragment, utgitt posthumt 1978.
  • Der Fall Franza, fragment, utgitt posthumt 1978.
Noveller
  • Das 30. Jahr, 1961.
  • Simultan, 1972.
  • Erzählungen, posthumt 1978.
Hørespill
  • Ein Geschäft mit Träumen, 1952.
  • Die Zikaden, 1955.
  • Das erstgeborene Land, 1956.
  • Der gute Gott von Manhattan, 1958
Libretti
  • Der Prinz von Homburg, 1960. (Musikk av Hans Werner Henze)
  • Der junge Lord, 1965. (Musikk av Hans Werner Henze)
Annet
  • Ein Ort für Zufälle, 1965.
  • Essays. Reden. Vermischte Schriften. Anhang, 1978.
  • Die kritische Aufnahme der Existentialphilosophie Martin Heideggers, 1985.
  • Wir müssen wahre Sätze finden. Gespräche und Interviews, 1983.
  • Poetische Korrespondenzen (med Paul Celan), 2000.
  • Frankfurter Vorlesungen. Probleme zeitgenössischer Dichtung, 1980.
  • Briefe einer Freundschaft, 2004. (Brev til Hans Werner Henze)
  • Kritische Schriften, 2005.

Oversettelser og gjendiktninger til norsk[rediger | rediger kilde]

  • Tredve (noveller), 1980. (Oversatt av Gerd Høst og Åse-Marie Nesse)
  • Ny tenkning, nytt språk, 1996.(Oversatt av Sverre Dahl)
  • Böhmen ligger ved havet. Utvalgte dikt, 1997. (Gjendiktning ved Karin Haugane)
  • Malina, 1997. (Oversatt av Sverre Dahl)
  • Det er rimelig å kreve sannheten av mennesket. Essays, mindre skrifter og intervjuer, 1997. (Oversatt av Sverre Dahl)
  • Simultan, 1998. (Oversatt av Sverre Dahl)

Dessuten er hørespillet Vårherre fra Manhattan sendt på NRKs Radioteateret i 1962, i oversettelse ved Inger Hagerup og regi av Barthold Halle,[17] og 7 dikt tatt med i Odd Abrahamsens samling med gjendiktninger Ord mot avmakt (Solum Forlag 1977).

Priser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ingeborg-Bachmann, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118505602, besøkt 21. juli 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b KALLIOPE Austria, side(r) 141-142[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b www.jstor.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Katalogkort i Universitätsbibliothek Wien». Arkivert fra originalen 17. oktober 2013. Besøkt 5. august 2016. 
  10. ^ Brinker-Gabler, Gisela (2004). If We Had the Word: Ingeborg Bachmann Views and Reviews. Riverside, CA, USA: Ariadne Press. s. 2. ISBN 978-1-57241-130-2. 
  11. ^ Du bist Wüste und Meer Der Spiegel 32/2008
  12. ^ Kärntner Illustrierte: Abb. 4: Die erste Veröffentlichung von Ingeborg Bachmann, die Kurzerzählung: «Die Fähre»
  13. ^ GEDICHTE AUS DEM DEUTSCHEN GHETTO, Spiegel 34/1954
  14. ^ Stenogramm der Zeit, Der Spiegel 34/1954
  15. ^ Henrik Keyser Pedersen: «Brev i flammer», Klassekampen 20. mai 2023
  16. ^ Christian Thomas: Es hat sich etwas zusammengebraut, Frankfurter Rundschau
  17. ^ Ingvild Folkvord: «Nyskapende radioestetikk og pragmatisk leilighets-arbeid – hørespillsjangeren i Inger Hagerups verk» i Nordlit 30, Universitetet i Tromsø 2012, s. 178

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Monika Albrecht, Dirk Göttsche (red.): Bachmann-Handbuch. Leben - Werk - Wirkung. Metzler, Stuttgart/Weimar 2002, ISBN 3-476-01810-5.
  • Kurt Bartsch: Ingeborg Bachmann. Metzler, Stuttgart 1988, ISBN 3-476-10242-4.
  • Peter Beicken: Ingeborg Bachmann. Beck, München 1988, ISBN 3-406-32277-8.
  • Ingeborg Gleichauf: Ingeborg Bachmann und Max Frisch. Eine Liebe zwischen Intimität und Öffentlichkeit. Piper, München 2013, ISBN 978-3-492-05478-2
  • Marion Schmaus: Ingeborg Bachmann: Epoche - Werk - Wirkung, forlaget C.H. Beck, München 2013, ISBN 978-3-406-65329-2.
  • Karin Struck, Annegret Soltau: Annäherungen an Ingeborg Bachmann. Gesellschaft Hessischer Literaturfreunde, Justus von Liebig Verlag, Darmstadt 2003, ISBN 3-87390-172-2.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Ingeborg Bachmann – sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ingeborg_Bachmann&oldid=24141950»