Kristen mystikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Francisco Zurbaráns (1598–1664) maleri av Bonaventura (1221–1274) fra ca 1640.

Kristen mystikk er som mystikk i andre religioner en tradisjon som representerer en personlig, subjektivt og direkte opplevelse av Gud, en nærhet til Gud eller enhet med Gud.

Mystikken har lengst tradisjoner innen gresk-ortodoks kristendom, hvor det nær sagt representerer en hovedstrømning i dette kirkesamfunnet. Perioden fra ca 1200 til ca 1600 regnes som den sentrale innen katolsk mystikk, men det finnes også eldre tenkere og skribenter.

Mystikken kan være ekstatisk eller meditativ. Det vanlige for kristen mystikk er at den kombineres med en eller flere former for selvdisiplinering og askese, avholdenhet.

Mye kristen mystikk er preget av nyplatonismens vektlegging av den åndelige over det jordiske. Noen mystikere forstår møtet med Gud som en reise ut av seg selv, andre ser den som en «reise» til det innerste i seg selv. Det er også flere som uttrykker en naturmystikk med drag av panenteisme: at Gud er til stede i alt det skapte.

Tre ulike retninger innen kristen mystikk er Unio mystica – erfaringen av forening med Gud; brudemystikken hvor forholdet til Gud/Kristus kan skildres med bortimot erotiske lignelser – inspirert av Salomos høysang; og Imitatio Christi-idealet, hvor nærheten til Gud sees som en impuls til indre forandring og endret livsførsel.

Sentrale vestlige mystikere er Teresa av Avila, Johannes Tauler, Johannes av Korset, Jakob Böhme og Mester Eckhart. Ignatius Loyolas innlevelsesmystikk er en særegen tradisjon.

Litteratur[rediger | rediger kilde]