Konnotasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Et ords konnotasjon er den delen av betydningen som går ut over det rent denotative innholdet. Et klassisk eksempel er orda hund og bikkje. Orda har samme denotasjon (de viser til samme sett av objekt i verden), men ulik konnotasjon (de to orda har ulik verdiladning, vi får ulike assosiasjoner ved dem).

I semiotisk sammenheng oppstår en konnotasjon når det denotative forholdet mellom en signifikant og dets signifikerte er utilstrekkelig til å tjene fellesskapets behov. Et annet betydningsnivå blir betegnet som konnotativ. Disse betydningene er ikke objektive representasjoner av tingen, men nye bruksmåter oppfunnet av språkgruppen.

Etter Saussure (1857–1913) opprinnelige definisjon er et [tegn] en enhet bestående av to deler;

  • signifikant; d.v.s. det konkrete tingen tegnet refererer til, som gjerne har en form som en person kan se, røre ved, lukte og/eller høre, og
  • signifikert, d.v.s. representasjonen, idéen eller den mentale konstruksjonen av den samme tingen.

Den konnotative betydningen representerer i seg selv ikke de iboende egenskapene til tingen/begrepet. Konnotative betydninger er avhengige av kontekst; mottakeren må derfor lære at den tilsiktede betydningen hos avsenderen til en av flere mulige betydninger som man har i mente. Ordet bikkje vil typisk ha en negativ konnotasjon, sammenlignet med ordet hund, men i visse sammenhenger kan forholdet bli snudd opp ned, og bikkje bli brukt som et positivt ladd ord.

Konnotasjoner er viktige i forhold til hvordan tegnsystemet blir brukt i hver enkelt beskjed. En avsender kan velge ulike tegn for å referere til samme signifikant, og dermed konsturere ulike konseptuelle representasjoner for signifikanten. Valget gjenspeiler individets verdier og hensikter. Bruken av synonymer og antonymer er resultat av konnotative valg, som f.eks. valg mellom mellom nedsettende eller overdrivende språkbruk.


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]