DS «Suevic»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
DS «Suevic»
Suevic postcard.jpeg
White Star Line postkort av «Suevic»
Generell info
Andre navn
1928–1942: FLK «Skytteren»
Skipstype
1900–1928: Passasjerskip
1928–1942: Flytende hvalkokeri
Bygget
1901 ved Harland & Wolff Ltd, Belfast
Flaggstat
1901–1928: Civil Ensign of the United Kingdom.svg Liverpool
1928–1942: Norge Tønsberg
Rederi
1901–1928: White Star Line
1928–1936: Skytteren
1936–1942: Finnhval
Status
Senket 1. april 1942
Sjøsatt 8. desember 1900
Jomfrutur 23. mars 1901
Kallesignal LDIB
Tekniske data [a]
Lengde 172 meter (550,2 fot)
Bredde 19,3 meter (63,3 fot)
Dypgående 10,1 m (33,2 fot)
Hovedmaskin
2 kvadrippel ekspansjon dampmaskiner
Ytelse 2 x 2 500 ihk
Tonnasje 12 531 brt
Lasteevne 15 300 dødvekttonn
Passasjerer 400 (som passasjerskip)

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

DS «Suevic» var et dampskip som ble bygget i 1901 for White Star Line ved Harland and Wolff i Belfast for å betjene ruten LiverpoolCape TownSydney. I 1907 havarerte hun utenfor kysten av England, men alle passasjerene og hele mannskapet ble berget i den til da største redningsaksjonen av sitt slag. Skipet ble også berget, men måtte deles i to og hele baugpartiet måtte bygges på nytt.

Under første verdenskrig ble «Suevic» værende i linjefart, men ble også benyttet til troppetransport. Eter krigen ble hun ombygd og fortsatte som linjeskip frem til 1928, da hun ble solgt til Hvalfangstselskapet Skytteren A/S i Tønsberg og ombygget til flytende kokeri ved navn FLK «Skytteren». Frem til andre verdenskrig ble hun benyttet i pelagisk fangst i Sørishavet.

Ved krigsutbruddet 9. april 1940 gikk hun til nøytral havn i Göteborg, der hun sammen med en rekke andre norske skip ble holdt tilbake av svenske myndigheter. Først i mars 1942 fikk Nortraship rettens medhold i reisefrihet for de norske skipene. Under et forsøk på utbrudd til Storbritannia 31. mars 1942 ble hun boret i senk ved Måseskär mellom Lysekil og Marstrand for å forhindre å bli oppbrakt av tyske forfølgere.

Skipet[rediger | rediger kilde]

«Suevic» var det femte og siste skipet i Jubilee-klassen, og med sin tonnasje på 12 531 brt det største av de fem. Skipet var et kombinert passasjer- og lasteskip, og hadde en kapasitet på 400 passasjerer, alle på tredje klasse. I tillegg var det frysekapasitet til 100 000 saueskrotter og spesialrom for ca. 20 000 ullballer. Skipet hadde enkel skorstein, fire master og en marsjfart på 13,5 knop.[1]

Fremdriftsmaskineriet var to firesylindrede kvadrippel ekspansjon dampmaskiner som drev hver sin propell. Dampmaskinene var bygget ved Harland & Wolff, og sylindrene hadde 22, 31 1/2, 46 og 67 tommers diameter og en slaglengde på 51 tommer. Dampen ble produsert av fem oljefyrte kjeler, også de bygget ved det nordirske verftet. Fire av kjelene hadde seks fyrganger, og den siste hadde tre fyrganger. Total heteflate var 16 696 kvadratfot. Dampmaskinene hadde en samlet effekt på 5 000 ihk (indikerte hestekrefter) og 924 nhk (nominelle hestekrefter).[1]

Australia-linjen[rediger | rediger kilde]

«Suevic» i Hobart, som ble anløpt i fruktsesongen.
Juledagsmeny 1911.

«Suevic» ble sjøsatt 8. desember 1900 og startet sin jomfrutur til Sydney 23. mars 1901[2] . Kort tid etter ble «Suevic» og hennes fire søsterskip rekvirert til troppetransport i forbindelse med boerkrigen i Sør-Afrika.[3] I august 1901 gjennomførte hun sin første og eneste seiling fra Liverpool til New York. Da boerkrigen var avsluttet, var White Star omsider i stand til å gjennomføre månedlige seilinger til Australia med de fem skipene i Jubilee-klassen.[4] Etter avreise fra Liverpool anløp ruten blant annet Cape Town og Melbourne før ankomst Sydney, mens returreisen hadde anløp i Melbourne, Hobart (i fruktsesongen), Durban, Cape Town, Tenerife, Plymouth, London og endelig Liverpool.

Samtidig med oppstarten av den nye Australia-linjen, satte White Star i samarbeid med Shaw Savill & Albion inn tre nybygde skip på linjen til New Zealand. Disse var også bygget ved Harland & Wolff, og skilte seg lite fra Jubilee-klassen. De nye linjene revulosjonerte trafikken på disse rutene. Skipene var blant de største skip som hadde seilt sør for ekvator, og de hadde romslige og godt ventilerte passasjerfasiliteter. «Suevic» hadde utelukkende passasjerer på tredje klasse, noe som gjenspeilte seg i reduserte billettpriser.[5][6]

De nye linjene var et resultat av den kraftige utviklingen i skipsfarten mellom Europa og oversjøiske områder i andre del av 1800-tallet. Emigranttrafikken tiltok, og mange av disse var jordbrukere som snart produserte for eksport til gamlelandet. Mens utgående gods gjerne bestod av jernvarer, fraktet skipene hovedsakelig kjøtt, smør, ost og frukt på returreisen.[6]

Skipbrudd[rediger | rediger kilde]

Vraket av «Suevic» ved Lizard Point, Cornwall 17. mars 1907.
«Suevic» grunnstøtt på Stag Rocks. Snittet X-X viser hvor skipet ble kuttet over, mens A-A viser hva som ble sittende igjen på grunnen.
«Suevic» i Southampton i påvente av ny baugseksjon.
Ny baugseksjon taues fra Belfast til Southampton.

Navigasjonsproblemer[rediger | rediger kilde]

«Suevic»s første seks år i fart var uten de store hendelsene, men det skulle snart endre seg. Den 2. februar 1907 forlot hun Melbourne under kommando av Thomas Jones.[7] Den 17. mars 1907 nådde hun frem til engelsk farvann med 524 mennesker om bord, inkludert en besetning på om lag 140 samt 85 barn, hvorav 60 var under tre år.[8] Skipet var nær fullastet og medbrakte fårekjøtt til en verdi av GBP 400 000.[7]

Ved middagstid var hun 140 nautiske mil sørvest av den engelske Cornwall-kysten. Dette er en farefull kyststrekning med grunner og skjær, og den er ofte er innhyllet i tett tåke. På ettermiddagen seilte skipet inn i en tett tåkebanke, og klokken 22 var «Suevic»s navigatører ikke i stand til å fastslå skipets posisjon. De speidet etter Lizard fyrLizard Point, det sørligste punkt på det engelske fastland. Da de endelig fikk øye på fyrlyset, beregnet de at det var minst ti nautiske mil unna, og at de derfor befant seg i trygt farvann. Til tross for den dårlige sikten fortsatte de i full fart - uten å benytte loddline for å kontrollere at de ikke var på vei mot grunnere farvann.[7]

Tyve minutter etter første observasjon av fyret[7] grunnstøtte skipet med en voldsom kraft på Stag Rocks i Maenheere-revet,[9] en kvart nautisk mil utenfor Lizard Point. «Suevic» var omtrent 16 nautiske mil nærmere kysten enn mannskapet hadde beregnet.[3]

Redningsaksjon[rediger | rediger kilde]

Kapteinen gjorde først flere forsøk på å bakke skipet av skjærene ved å kjøre maskinene fullt akterover, men til ingen nytte. Til tross for sin posisjon, var det tilsynelatende ingen overhengende fare for at skipet skulle synke. Kapteinen beordret oppskyting av nødbluss, og en lokal redningsaksjon ble iverksatt der 456 av passasjerene og mannskapet ble brakt i land. De resterende 68 ble tatt om bord i tre taubåter som ble sendt av White Star Line for å berge skipet.[8]

Redningsaksjonen ble ledet av Royal National Lifeboat Institution (RNLI), og er den største operasjonen i organisasjonens historie. Fire 39-fots redningsbåter bemannet av 60 frivillige fra stasjoner på Lizard Point, Cadgwith, Coverack og Porthleven var i aksjon i 16 timer. I kjølvannet av den vellykkede redningsaksjonen ble fire frivillige og to besetningsmedlemmer påskjønnet med RNLIs sølvmedalje for sin dåd.[8]

Berging av skipet[rediger | rediger kilde]

Baugseksjonen var kraftig skadet, men mulig å reparere. Resten av skipet, inkludert fyrkjelene og maskinene, var uskadet.[10] Beregninger viste at hvis skipet ble losset, ville tidevannet løfte henne av skjæret og hun ville være i stand til å gå til havn for egen maskin. Tre dager senere ble derfor lasten losset over i mindre båter. Det så ut til at planen skulle lykkes, men en uke senere, etter at flere fartøy hadde forsøkt å trekke henne av grunnen, forverret været seg og bølgene skylte henne lengre opp på skjærene.[3]

Med baugen ugjenkallelig fast, og med fare for kraftig uvær som kunne medføre totalhavari, besluttet ledelsen i White Star å forsøke en uortodoks metode for å berge den aktre delen av skipet, som fremdeles var uskadet og ikke lå på grunn. «Suevic» var bygget med vanntette skott som en sikkerhetsforanstaltning, og ingeniører plasserte omhyggelig dynamittladninger for å dele skipet i to rett akterfor broa. Dette var en vellykket operasjon og akterskipet fløt fritt. De vanntette skottene holdt tett, og «Suevic» var i stand til å gå akterover for egen maskin, styrt av taubåter, til Southampton. Baugen ble forlatt på skjærene.[10]

Reparasjon: «verdens lengste skip»[rediger | rediger kilde]

Fra Harland and Wolff bestilte White Star en ny baugseksjon på 65 meters lengde som ble sjøsatt i oktober 1907. Det ble spøkt med at «Suevic» var verdens lengste skip, med baugen i Belfast og akterenden i Southampton.[3] Den nye baugen ble slept til verftet J. I. Thorneycroft & Co i Southampton der den ankom 26. oktober.[4] I midten av november ble baugen koblet sammen med resten av skipet. Delene passet godt sammen takket være godt håndverk ved Harland and Wolff.[7] Ti måneder senere, den 14. januar 1908, var «Suevic» igjen klar for tjeneste, etter det som til da var verdens største skipsreparasjon.[3]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

«Suevic» ved kai i Fremantle med australske soldater under første verdenskrig.

Etter utbruddet av første verdenskrig ble mange britiske skip rekvirert til krigstjeneste. På bakgrunn av mulighetene for å frakte frossent kjøtt, fikk skipene i Jubilee-klassen oppretteholde sine kommersielle ruter så de kunne skaffe viktige forsyninger, men de fraktet også tropper på sine normale ruter. HMAT (His Majesty's Australian Transport) A29 «Suevic» gjennomførte ett spesialoppdrag, da hun i mars 1915 fraktet britiske tropper til Moudros for deltakelse i slaget om Gallipoli. Fra da og frem til 1919 opererte «Suevic» under den britiske marines Liner Requisition Scheme i stedet for under White Stars ledelse, til tross for at hun opprettholdt ruten til Australia.[3]

«Suevic» var den første passasjerdamperen som seilte fra Storbritannia til Australia etter krigen. Hun forlot London 18. november 1918 med over 1 000 australske soldater og ankom Melbourne 5. januar 1919.[11]

1920-årene[rediger | rediger kilde]

Etter krigen bygde White Star om «Suevic» slik at kapasiteten ble modifisert fra 400 passasjerer på tredje klasse til 266 passasjerer på andre klasse. Hun fortsatte deretter i Australia-ruten, og i mars 1924 gjennomførte hun sin femtiende seiling på den ruten. Fra 1921/1922 fikk White Stars linje konkurranse av den statsstøttede Australian Commonwealth Line of Steamers, som satte inn fem nye skip med rute via Suezkanalen. Den nye linjen gikk med store tap, men reduserte trafikkgrunnlaget for ruten via Cape Town.[12] I 1928 ble «Suevic» solgt for 35 000 britiske pund for å konverteres til flytende hvalkokeri.

Skipsnavnet ble gjenbrukt i 1950 da kjøleskipet MS «Suevic» på 13 587 brt. ble overlevert rederiet Shaw Savill & Albion fra Harland & Wolff.

FLK «Skytteren»[rediger | rediger kilde]

FLK «Skytteren» i opplag utenfor Tønsberg ca. 1930.

Kjøperen var det nyetablerte Hvalfangstselskapet Skytteren A/S i Tønsberg med disponent Yngvar Hvistendahl. Dette var et konsortium bestående av hvalskyttere som regnet med at det ville være mest lønnsomt å eie, jobbe for og dele overskuddet i sitt eget selskap.[13] Skipet ble omdøpt FLK «Skytteren» og ombygd til hvalkokeri med opphalingsslipp ved Friedrich Krupp Germaniawerft i Kiel.[1] Det ble bygget fem hvalbåter, og totalt kom kostnadene opp i 5,45 millioner kroner. På grunn av rikelig med lugarer, messer, salonger, kjølerom og dampkapasitet var «Suevic» velegnet for ombygging til hvalkokeri. To av hennes søsterskip, «Medic» og «Runic», samt New Zealandlinjens «Athenic», ble også solgt og ombygget til flytende hvalkokerier på omtrent samtidig.[6]

Allerede sesongen 1928/29 ble «Skytteren» satt inn i fangst i Sørishavet. I likhet med resten av den norske hvalflåten, lå hun i opplag i sesongen 1931/32 grunnet omsetningssvikt på hvalolje under den store depresjonen.

Til tross for at eierne hadde hatt god avkastning på sin investering, ble «Skytteren» med seks hvalbåter i 1936 solgt for 3,5 millioner kroner til det nyopprettede selskapet AS Finnhval ved disponent Jørgen Krag. Krag handlet på vegne av det tyske Margarine-Verband, som leide inn skipet på totalbefraktning for fire år. Utleieordningen var et resultat av at det etter 1935 var blitt forbudt å selge norske hvalkokerier til utlandet.[14]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

FLK «Skytteren» i Göteborg havn i begynnelsen av andre verdenskrig

Da tyskerne invaderte Norge i april 1940 gikk «Skytteren» til nøytral havn i Göteborg sammen med flere andre norske skip, de såkalte kvarstadbåtene. Både den norske eksilregjeringen og Nasjonal Samlings marionettregjering krevde kontroll over skipene, men en rettskjennelse i den svenske Högsta domstolen støttet eksilregjeringens krav.[15]

Den 31. mars 1942 forsøkte «Skytteren» og ni andre norske skip å gå fra Göteborg til alliertkontrollert farvann i Operasjon Performance. Tidspunktet var bestemt ut fra et varsel om at tåke kunne ventes å sige inn over svenskekysten i løpet av natten. Tåkebeltet lot vente på seg, men svenskene tillot ikke skipene å bli liggende å vente i svensk farvann. Stilt overfor valget mellom å returnere til Göteborg eller å sette til havs uten beskyttelse, falt valget på det siste. Midtveis mellom Kristiansand og Skagen måtte «Skytteren» og fire andre av skipene gjøre vendereis da de ble avskåret av tyske armerte trålere.

Etter å ha blitt forfulgt av tyskerne, besluttet kapteinen på «Skytteren» å senke skipet ved Måseskär mellom Lysekil og Marstrand om morgenen den 1. april for å unngå at skipet havnet i fiendens hender. En fyrbøter omkom, og resten av besetning og passasjerer ble tatt til fange av tyskerne. Totalt var det 111 personer ombord i «Skytteren», hvorav tre kvinner og 14 britiske sjømenn.[16] Flere av de norske sjøfolkene døde i tysk fangenskap. Av de andre ni utbryterne, klarte to å komme seg gjennom til britene, to returnerte til Göteborg, to ble senket av tyskerne og tre ble senket av sitt eget mannskap.[15]

Vraket[rediger | rediger kilde]

«Skytteren» sank på 73 meters dyp med fulle bunkerstanker, om lag 5 nautiske mil vest for Måseskär. Vinteren 2005 ble det oppdaget større mengder olje i farvannet rundt Måseskär, som viste seg å komme fra «Skytteren». Beregninger viste at lekkasjen var opp mot 1000 liter i døgnet. Utslippet kan dermed pågå i 16 år dersom det fortsetter i samme tempo. «Skytteren» er det desidert største kjente oljelekkende vraket i Skagerrak.[17][18]

Trivia[rediger | rediger kilde]

Den unge offiseren Charles Lightoller ble i 1903 beordret til tjeneste på en av «Suevic»s seilinger. Under turen møtte han en 18-årig kvinne som var på hjemvei til Sydney. Etter å ha fridd til henne ombord, giftet de seg i Sydney den 15. desember 1903. Lightoller skulle senere bli andrestyrmannRMS «Titanic», og den høyeste offiseren som overlevde verdens mest berømte skipsforlis.[19]

Katherine Gold arbeidet som lugardame ombord på «Suevic» da skipet grunnstøtte i 1907. Fem år senere, etter å ha vært i tjeneste på «Olympic», fikk hun hyre på jomfruturen med «Titanic» i april 1912. Også dette havariet kom hun fra med livet i behold.[20]

I 1910 fraktet «Suevic» en pungulv (tasmansk tiger) og flere andre dyr fra HobartTasmania for London Zoo.[21] Den tasmanske tigeren ble utryddet i 1936.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «1929 SKYTTEREN». Lardex.com. Besøkt 22. september 2009. 
  2. ^ Shipping News The Advertiser, Adelaide, 26. mars 1901
  3. ^ a b c d e f ««Suevic»». Great Ocean Liners.com. Besøkt 22. september 2009. 
  4. ^ a b ««Suevic»». GreatShips.com. Besøkt 22. september 2009. 
  5. ^ S.S. Suevic The Argus, Melbourne, 9. mai 1901
  6. ^ a b c Knut Berg (1964). ««Pelagos» ex. «Athenic»». Vestfold-minne, Skib og sjøfolk, s. 88–133. 
  7. ^ a b c d e ««Suevic»». Titanic-Titanic.com. Besøkt 12. april 2009. 
  8. ^ a b c «SS 'Suevic': The greatest sea rescue» The Independent (12. mars 2007). Besøkt 25. august 2009
  9. ^ ««Biggest RNLI rescue is remembered»». BBC News. 11. mars 2007. Besøkt 12. april 2009. 
  10. ^ a b «White Star Liner Suevic Reaches Port Under Her Own Steam...» The New York Times (21. april 1907). Besøkt 27. august 2009
  11. ^ «Troops on the Suevic» The Argus, Melbourne, 6. januar 1919
  12. ^ Royal Mail Steam Packet Company Kylsant Empire Part 5 Ships Nostalgia
  13. ^ Joh. H. Tønnessen (1969). Den moderne hvalfangsts historie, 3. Norges Hvalfangstforbund. s. 374. 
  14. ^ Joh. H. Tønnessen (1969). Den moderne hvalfangsts historie, 3. Norges Hvalfangstforbund. s. 535–537. 
  15. ^ a b Hegland, Jon R. (1976) Nortraships flåte. Dreyers Forlag. ISBN 82-09-01261-4
  16. ^ «Kvarstad Ships & Men». Warsailors.com. Besøkt 24. august 2009. 
  17. ^ «Pressemelding: Vrak som möjliga miljöhot». Preem, 8. november 2007. Besøkt 24. august 2009. 
  18. ^ «Skytteren - ett vrak med historia». Aktuellt från Kustbevakningen, Nr. 3 juni 2008. Besøkt 21. september 2009. 
  19. ^ Winship, Pat. «Charles Herbert Lightoller». Encyclopedia Titanica. Besøkt 12. april 2009. 
  20. ^ Mrs Katherine Gold (née Cook) Encyclopedia Titanica
  21. ^ «Tasmanian animals for the London Zoo» The Mercury, Hobart, 28. mai 1910

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andresen, Alf Pahlow (1992) I natt og tåke mot England : kvarstadbåtene – beretning fra en mann ombord, Cappelen. ISBN 82-02-13804-3
  • Barker, Ralph (2005) The Blockade Busters – Cheating Hitler’s Reich Of Vital War Supplies Pen & Sword Books Limited. ISBN 1-84415-282-0
  • Isherwood, J.H. (1956). «White Star Liner Suevic». Sea breezes: the ship lovers' digest (XXII, oktober 1956), s. 242–245. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]