Barbiturat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Barbiturater er en gruppe legemidler som har dempende effekter på sentralnervesystemet. Bruken er nå begrenset til behandling av epilepsi og innen anestesi til innledning av narkose. Den beroligende effekten gjorde barbituratene populære innen psykiatrien, men problemer knyttet til avhengighet og toksisitet har ført til at det eneste psykatriske bruksområde nå unntaksvis er ved behandling av delir. Barbiturater brukes også ved eutanasi og ved henrettelser med gift.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Barbitursyre ble oppdaget 4. desember 1863 av den tyske forskeren Adolf von Baeyer. Oppdagelsen skjedde på St. Barbaras dag, og navnet er trolig en kombinasjon av Barbara og urea. En annen forklaring er at han kalte forbindelsen opp etter sin venninne Barbara.

I 1903 ble det første medisinske barbituratet, barbital (Diemal, Veronal), oppfunnet. Fenobarbital (Fenemal, Luminal) ble introdusert i 1912, blant annet som sovemiddel og til behandling av epilepsi. I årene som fulgte, kom det mange barbiturat-preparater, blant andre aprobarbital (Allypropymal), amobarbital (Pentymal, Amytal, Amycal), pentobarbital (Mebumal, Nembutal), cyclobarbital (Hexemal, Phanodorm, Prodorm), secobarbital (Meballymal, Seconal), heptabarbital (Medomin), hexobarbital (Enhexymal, Citopan, Evipan). De første variantene het Veronal og Medinal, med Trional som en konkurrent. Særlig ble Veronal populært på private nervesanatorier, til forskjell fra sinnssykehusene, som holdt seg til billigere medisin, som brom og kloral. Veronal var svært utbredt frem til 1960-tallet. Stefan Zweig brukte det ved sitt selvmord. Barbituratene hadde flere fordeler: De ble tilvirket av et luktfritt, hvitt pulver, smakte ikke vondt, og virket i doser langt under grensen for forgiftning (til forskjell fra brom, som i lighed med kloral smaker vondt, med effekt nær grensen for forgiftning). De virket raskt og med færre bivirkninger.[1] I etterkrigstiden ble man likevel mer oppmerksom på at også barbiturater har bivirkninger og en avhengighetsproblematikk, og bruken avtok betraktelig, særlig etter at de langt mildere benzodiazepinene kom på markedet. I Wien i 1971 ble bruken av barbiturater sammen med amfetaminer og andre syntetiske rusmidler regulert i Convention on Psychotropic Substances.

De fleste barbiturater ble avregistrert i Norge den 1. april 1980 (hexobarbital og aprobarbital ble avregistrert på slutten av 80-tallet). I dag er det kun phenobarbital (Fenemal) igjen, til bruk i epilepsibehandling og tiopental oppløsning til intravenøs bruk ved innledning av narkose eller til kortvarige narkoser ved kortvarige behandlinger som elektrosjokkbehandling ECT, og andre kortvarige prosedyrer. Lanseringen av benzodiazepiner på 60- og 70-tallet gjorde barbituratene i tablettform nesten overflødige i medisinen unntatt for epilepsiforebygging.

Farmakologiske egenskaper[rediger | rediger kilde]

Barbituratene hemmer reversibelt alt eksitatorisk vev (muskler og nerveceller), men i terapeutiske doser er det få effekter utenfor sentralnervesystemet. Resultatet er alle grader av hemming, fra trøtthet til full narkose. Effektene er som for benzodiazepinene GABA-lignende, men selektiviteten er mindre. Barbituratene reduserer hjernens oksygenutnyttelse, noe som kan være gunstig i forbindelse med forebygging av hjerneødem og hjerneslag ved hodeskader. Ved epilepsi er effekten omtrent som for fenytoin. Varigheten og intensiteten av epileptiske anfall reduseres, mens det er mer usikkert om det faktisk forebygger anfall. Barbituratene har ikke effekt mot absence-anfall.

På reseptornivå har barbituratene trolig effekt ved å binde seg til natriumkanaler i nervecellenes membran, og hindrer derved natrium i å passere over membranen. På denne måten hindres utvikling av nerveimpuls (aksjonspotensial). Barbiturater binder seg antagelig også til GABA-reseptorer og øker strømmen av klorid-ioner inn i nervecellene. Man får derved et mindre potensial for utvikling av en nerveimpuls.

Barbiturater kan brukes kortvarig (1-2 uker) som sovemiddel, men fortsatt bruk utover det kan gi alvorlige konsekvenser i form av avhengighet og kronisk barbituratforgiftning.

Ulemper[rediger | rediger kilde]

  • Smal terapeutisk bredde gir stor fare for overdosering med fare for sentral hemming av respirasjonen selv med moderat for høye doser. Sirkulasjonssvikt med påfølgende nyresvikt er også mulig. Ved behandling bør konsentrasjonen av barbiturat i blod måles for å se at dosen er riktig.
  • I tilfelle overdosering/forgiftning finnes ingen motgift.
  • Barbiturater er meget avhengighetsskapende, og bruken kan raskt medføre fysisk og psykisk avhengighet.
  • Fare for utvikling av avhengighetssyndrom som ligner alkoholisme.
  • Ved brå avslutning av behandling kan delirium tremens oppstå.
  • REM-søvnen og stadium 4 non-REM-søvn blir betydelig forkortet.
  • Toleranseutvikling for effekt som sovemiddel kan inntre i løpet av kort tid, etter dette vil da det opprinnelige søvnproblem bli forverret.
  • Økt fare for alvorlige ulykker, selvmord og forgiftninger.
  • Interaksjoner med andre legemidler (fenobarbital)
  • Generelle bivirkninger
    • Trøtthet, forvirring, hangover
    • Utslett
    • Munntørrhet
    • Hematologiske bivirkninger (Kan ikke brukes ved porfyri)

Barbiturater[rediger | rediger kilde]

Barbiturater registrert i Norge[rediger | rediger kilde]

  • Tiopental (Pentotal, korttidsvirkende barbiturat til induksjon av narkose)
  • Fenobarbital (Fenemal, antiepileptikum)
  • Barbital (dielmal, hypnotikum)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Karin Johannisson: Melankolske rom (s. 164-5), forlaget Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-32188-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]