Azawad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
ⵜⴰⴳⴷⵓⴷⴰ ⵜⵉⵍⴻⵍⵍⵉⵜ ⵏ ⴰⵣⴰⵓⴷ
Tagduda Tilellit n Azawd
دولة أزواد المستقلة
Dawlat Azawād al-Mustaqillah
État independant de l'Azawad
Den uavhengige staten Azawad

Flagg
Flagg

Nasjonalt motto:
Unité - Justice - Liberté
Fransk: Enhet - Rettferdighet - Frihet
Hovedstad Gao (2012)
Tombouctou (proklamert) (2012)
Areal 822 000 km²
Befolkning 1 295 000 (2009)
Bef.tetthet 1,58 innb./km²
Styreform Ikke-anerkjent stat (selverklært demokrati) (2012)
Provisorisk regjering Staten Azawads overgangsråd (2012)
President Bilal Ag Acherif (2012)
Visepresident Mahamadou Maiga Djeri (2012)
Offisielle språk Tamasheq, arabisk, fransk
Uavhengighet fra Mali
6. april 2012 (erklært, ikke anerkjent)
Azawad markert i mørkegrønt, resten av Mali i mørkegrått.
Azawad markert i mørkegrønt, resten av Mali i mørkegrått.

Azawad (arabisk: أزواد DIN: Azawād; tamasheq-tifinagh: ⴰⵣⴰⵓⴷ; Azawd), også kalt Azaouad, er et geografisk område og en tidligere ikke-anerkjent stat i Vest-Afrika. Staten kontrollerte og krevde som sitt territorium i 2012, under den første delen av krigen i Nord-Mali, deler av regionene Tombouctou, Gao, Kidal og deler av Mopti, som alle er internasjonalt anerkjent som deler av Republikken Mali, mens det geografiske Azawad dekker et større område som også strekker seg utenfor Malis grenser.

Tuaregene utgjør en betydelig del av Azawads befolkning, og har følt seg politisk marginalisert av den maliske regjeringa i Bamako. 17. januar 2012 startet et opprør mot regjeringa, og i månedsskiftet mars-april hadde opprørsgruppene Mouvement National pour la Libération de l'Azawad (MNLA) og Ançar Dine klart å skaffe seg kontroll over de viktigste byene i Azawad med tilhørende militærbaser. Den 6. april erklærte den førstnevnte bevegelsen Azawad for å være en uavhengig stat. Siden inngikk de to bevegelsene en avtale om å gjøre Azawad til en uavhengig islamsk stat, men likevel eskalerte den væpnede konflikten mellom dem. Resultatet ble at i juni og juli overtok Ançar Dine og andre islamistiske grupper kontrollen over alle større byer i Azawad, mens MNLA likevel ikke var endelig beseiret militært. 14. februar 2013 frasa MNLA seg kravet om Azawad som en uavhengig stat, og har anmodet om forhandlinger med den maliske regjeringa om områdets fremtidige status

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnet Azawad (tamasheq: ⴰⵣⴰⵓⴷ; Azawd/Azaud eller ⴰⵣⴰⵓⴰⴷ; Azawad[1]) skal komme fra en arabisk versjon av Azawagh, som er navnet på et tørt elvebekken nord for Tombouctou i Niger, Mali og Algerie. Det opphavlig tuaregiske ordet azawaɣ skal bety «savanne». Det geografiske området Azawad/Azawagh er mindre enn området krevd av MNLA, som også inkluderer områder sør for Niger, bebodd av subsahariske folkeslag, samtidig som de delene av det geografiske Azawad som ligger i Niger og Algerie ikke blir krevd av bebegelsen.

Statens formelle navn i uavhengighetserklæringen er Den uavhengige staten Azawad (tamasheq: ⵜⴰⴳⴷⵓⴷⴰ ⵜⵉⵍⴻⵍⵍⵉⵜ ⵏ ⴰⵣⴰⵓⴷ; Tagduda Tilellit n Azawad; fransk: État independant de l'Azawad; arabisk: دولة أزواد المستقلة; Dawlat Azawād al-Mustaqillah). Da MNLA og Ançar Dine ble enige om å samarbeide, har den også blitt kalt Den islamske republikken Azawad (fransk: République islamique de l'Azawad) med varianten Den islamske staten Azawad (État islamique de l’Azawad), hvilket navn som ville blitt offisielt forblir usikkert. I en erklæring av 9. juni brukte MNLA også navnet Staten Azawad (État de l’Azawad).

Historie[rediger | rediger kilde]

Tuareger under ørkenfestivalen i Tomboctou i januar 2012, rett før opprøret begynte.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Det har bodd mennesker i Azawad/Azawagh-området siden omtrent 4500 f.Kr, mens man siden ca. 3200 f.Kr. har beviser for husdyrhold. Fra denne perioden tillot klimaet i regionen en annerledes fauna, inkludert vannbukker, flodhester og elefanter.

De opprinnelige innbyggerne i det vestlige Nord-Afrika var berberne, inkludert de nomadiske tuaregene, som også i Azawagh overtok etter de sudanesiske folkeslagene, som trakk seg bort da klimaet ble verre. Disse og andre nomadiske folkeslag har bebodd området i omtrent 2000 år, da dromedaren ble introdusert fra Arabia. Etter det har de stått for den transsahariske handelen mellom byene i Sahel og i Nord-Afrika. Islam kom til Nord-Afrika med de arabiske erobringene, og spredte seg siden sørover gjennom Sahara, og i dag er sunniislam berbernes viktigste religion.

Sahelrikene[rediger | rediger kilde]

Ghanariket, grunnlagt av sonikéene, var et et tidlig kongedømme som hersket over deler av Azawad (og Mali og Mauretania). Det var under dette riket islam ble dominerende i regionen. Byen Tombouctou (eller Timbuktu) har lenge vært et berømt kultur- og handelssenter i Vest-Afrika, og står i dag på verdensarvslista på grunn av sine leiremoskéer. Tombouctou, Gao og omliggende områder var underlagt de mektige, saheliske kongedømmene Maliriket og Songhai fra 1200- til 1600-tallet. I 1591 invaderte de marokkanske Saʿdiene under Aḥmad al-Manṣūr i spissen for en hær av leiesoldater Songhai på jakt etter gullgruver. Den marokkanske plyndringen førte sammen med den transatlantiske handelen til en økonomisk og intellektuell nedgangstid i Sahel.

Marokko begynte etter hvert å miste kontrollen over området, etter de hadde kuttet sine forbindelser med leiesoldatene, og på 1700-tallet ble Tombouctou vekselvis okkupert av tuareger, bambaraer og kountaer, men den marokkanske innflytelsen ble aldri helt borte. Massinariket hersket over byen fra 1826 til 1865, da den ble overtatt av El Hadj Umar Tall og Toucouleurriket.

Fransk og malisk styre[rediger | rediger kilde]

Den siste Toucouleur-herskeren, Ahmadu Tall, ble styrtet av franskmennene i 1890, siden de krevde kontrollen over området, som en del av kappløpet om Afrika. Mali fikk sine moderne grenser under det franske styret, og var som fransk koloni kjent under flere navn, men Fransk Sudan ble brukt det meste av tida. I 1893 inntok en liten fransk styrke, ledet av løytnant Gaston Boiteux, Tombouctou.

Mali ble uavhengig fra fransk styre i 1960, samme år som en rekke andre land ble avkolonialisert. Tuaregene mente de ble marginalisert under fransk styre, samtidig som Azawad ble en region kjent for lovløshet og narkotikasmugling. Man oppdaget også at regionen kan inneholde store mineralrikdommer, inkludert petroleum og uran. Tuaregene gjorde opprør i 1962-64, 1990-95 og 2007-9, som endte med forhandlinger med regjeringene, og på nytt i 2012.

Den uavhengige staten Azawad[rediger | rediger kilde]

Opprørsbevegelsenes kontroll over Azawad.

Det sistnevnte opprøret brør ut 17. januar 2012, og hjulet av et statskupp 21. mars, hvis mål egentlig var å mer effektivt bekjempe opprøret, førte til at opprørsgruppene Mouvement National pour la Libération de l'Azawad (MNLA; "Nasjonalbevegelsen for Azawads uavhengighet") og Ançar Dine skaffet seg kontrollen over nesten hele Nord-Mali, inkludert alle de tre regionshovedstedene og andre større byer og tilhørende militærbaser, i slutten av mars og begynnelsen av april. Den førstnevnte bevegelsen erklærte 6. april Azawad for å være en uavhengig stat. Samtidig oppfordret bevegelsen alle azawadier til å vende hjem for å delta i oppbyggelsen av den nye staten. Opprøret har blitt sett i sammenheng med borgerkrigen i Libya i 2011, da mange tuareger som hadde kjempet på begge sider i Libya-krigen vendte godt væpnet tilbake til sine hjemland Mali og Niger.

Den 6. april erklærte den førstnevnte bevegelsen Azawad for å være en uavhengig stat, og 26. mai, etter omtrent én måned med forhandlinger forhandlet de to bevegelsene fram en avtale hvor de skal samarbeide om å gjøre Azawad til en uavehengig, islamsk stat. Etter dette har det igjen ha vært trefninger mellom gruppene.

Foruten MNLA spilte også de islamistiske gruppene Ançar Dine (الدين أنصار; Anṣār ad-Dīn; "Troens beskyttere"), ledet av Iyad Ag Ghaly, og Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika (جماعة التوحيد والجهاد في غرب أفريقيا; Amāʿat at-Tawḥīd wal-Ǧihād fī Ġarb ʾAfrīqqīyā), som regnes som en gren av al Qaida i det islamske Maghreb, en rolle i tuaregopprøret. Ançar Dine påstår å motsette seg Azawads uavhengighet, da de ikke støtter "revolusjoner ikke utført i islams navn." Det ble hevdet at Ançar Dine raskt begynte å utøve sharia-lovgivning i sine områder.

8. april, to dager etter uavhengighetserklæringen, ble også den arabiske gruppa Front de libération nationale de l'Azawad (FNLA; "Azawads nasjonale frigjøringsfront") opprettet. Denne hevder den hverken støtter uavhengighet eller sharia, men skal jobbe for interessene til araberne i Tombouctou, mer spesifikt å unngå å bli politisk dominert av tuaregene.[2]

Amnesty International har hevdet at Nord-Mali etter uavhengighetserklæringen lett kunne falle inn i en omfattende humanitær krise. Omtrent 300 000 mennesker var fordrevet på grunn av opprøret per mai 2012.

Islamistisk kontroll[rediger | rediger kilde]

26. mai 2012 inngikk MNLA og Ançar Dine en avtale om samarbeid etter omtrent tre uker med forhandlinger, hvor MNLA gikk med på at den tidligere offisielt sekulære staten skulle bli en islamsk republikk.[3] Samtidig slo de sine væpnede styrker sammen i Azawads nasjonalarmé.

Siden var det mye som tydet på at MNLA trakk seg fra avtalen og distanserte seg fra Ançar Dine.[4] Kampene mellom dem fortsatte og økte i omfang fram til slaget om Gao 26.-27. juni, som endte med seier for islamistene, og tuareg-nasjonalistene ble drevet ut av byen. Den neste dagen erklærte Ançar Dine å ha skaffe seg kontroll også over Timbuktu og Kidal, og fram til 12. juli overtok de alle byene tidligere under MNLAs kontroll, hvorav Ansogo var den siste.[5] Ançar Dine og andre islamistiske grupper, Bevegelsen for enhet og islam og al Qaida i det islamske Maghreb, hadde nå kontrollen over alle større byer i Nord-Mali. Ançar Dines erklærte mål er å innføre shariah-lovgivning i hele Mali. To dager etter slaget om Gao begynte Ançar Dine sin ødeleggelse av deler av Verdensarv-stedet Timbuktu, gravene til sufi-helgner, siden disse stred mot gruppas oppfatning av islamsk tro.

MNLA ble ikke fullstendig militært beseiret, men beholdt kontrollen over enkelte områder på landsbygda. Senest i november 2012 ble det rapportert om nye trefninger mellom MNLA og islamistene.

I desember 2012 tok MNLA avstand fra uavhengighetserklæringen og sa seg enig i Malis nasjonale enhet og integritet både i samtaler med Malis regjering og med Ançar Dine.[6]

Internasjonale styrker inn i området[rediger | rediger kilde]

Det internasjonale samfunnet uttrykte bekymring for at Nord-Mali skal bli en base for «internasjonal terrorisme,» slik Afghanistan ble regnet for å være før invasjonen i 2001. 20. desember 2012 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 2085 som autoriserte en afrikanskledet styrke i Mali («Mission internationale de soutien au Mali sous conduite africaine;» MISMA). 11. januar 2013 startet operasjon Serval der franske bakke- og luftstyrker etter oppfordring fra Malis president gikk inn i Nord-Mali.[7] Den afrikanskledede aksjonen var forutsatt å starte i september 2013, men etter den franske intervensjonen besluttet De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap å framskynde den afrikanskledede styrken, og første del av styrken ble sendt til Mali 17. januar 2013.[8] Slik utviklet krigen i Nord-Mali seg fra å være et indre opprør til å bli en mer internasjonal konflikt. MNLA og andre sekulære grupper fortsatte også å bekjempe islamistiske styrker. I løpet av kort tid tok de fransk-afrikanske styrkene tilbake kontrollen over de tre største byene i Azawad og deler av landområdene, men står stadig ovenfor geriljaangrep på islamistgruppene.

Politikk[rediger | rediger kilde]

MNLA opprettet etter uavhengighetserklæringen en midlertidig regjering, som ved opprettelsen besto av de følgende delene:

  • Den utøvende komité (Le Comité Exécutif)
    • Bilal Ag Acherif (MNLAs generalsekretær)
    • Mahmoud Ag Aghaly (leder)
    • Hamma Ag Sid’Ahmed
    • Mohamed Ag Nagem
    • Moussa Ag Achar Touman
    • Bekay Ag Hamed
    • Nina Walet Entalou
    • Moussa Ag Assarid
  • Det revolusjonære råd (Le Conseil Révolutionnaire)
    • Abdelkrim Ag Tahar (leder)
  • Det rådgivende råd (Le Conseil Consultatif)
    • Mahamed Ag Tahadou (leder)
  • Frigjøringshærens hovedkvarter (L’Etat-Major de l’Armée de Libération)
    • Mohamed Ag Nagem (leder)
  • De regionale byråer (Les bureaux régionaux)

Etter at Ançar Dine og MNLA slo seg sammen i mai, opprettet de et overgangsråd, kalt Staten Azawads overgangsråd (Conseil de Transition de l'Etat de l'Azawad, CTEA). Siden 7. juni 2012 har MNLAs generalsekretær Bilal Ag Acherif hatt tittelen president. Hans visepresident er Mahamadou Maiga Djeri og hans sekretær er Mahmoud Ag Aghaly.

MNLA regner Tombouctou for å være det uavhengige Azawads hovedstad,[9] mens deres regjering er midlertidig basert i Azawads største by, Gao. Ag Acherif understreket at det uavhengige Azawad ville støtte opp under De forente nasjoners pakts prinsipper. Selv om ingen formel regjering har blitt oppretta, men hevder de vil gjøre Azawad til et land med en demokratisk grunnlov.

Det nåværende styresettet i områdene kontrollert av Ançar Dine og andre islamistgrupper, er usikkert, men islamistiene har erklært seg mot Azawads uavhengighet.

Internasjonal status[rediger | rediger kilde]

MNLA erklærte 6. april 2012 Azawad for en uavhengig stat. Uavhengighetserklæringen ble undertegnet i Gao av MNLAs generalsekretær, Bilal Ag Acherif. Den afrikanske union og flere land, inkludert Frankrike og Algerie, har derimot allerede nektet for at de vil anerkjenne staten, og mener uavhengighetserklæringen «er meningsløs». Den vestafrikanske økonomiske og monetære union har også motsatt seg uavhengighetserklæringen, og har ikke utelukket å bruke militær makt for å slå ned opprøret.[10] Det er også antatt at de subsahariske folkeslagene, som fulanier og songhaier, ikke er interesserte i å være en del av en tuaregdominert stat, men heller ønsker å forsette å være en del av Mali.[11] I Malis hovedstad Bamako var det også demonstrasjoner etter at Azawad ble erklært uavhengig.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Azawad krever som sitt område de maliske regionene Tombouctou, Gao, Kidal og deler av Mopti. Dette området utgjør omtrent to tredjedeler av Malis areal, men bare i underkant av én tiendedel av befolkningen. Azawads krevde område grenser mot Sør-Mali og Burkina Faso i sør, mot Mauritania i vest, mot Algerie i vest og nordvest og mot Niger i øst og sørøst. Azawad utgjør en del av Sahara og Sahel, og består av ørken og stepper. Elva Niger renner gjennom landet. De viktigste byene er Tombouctou, Gao, Kidal og Ménaka.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Som resten av Mali, er Azawad et økonomisk underutviklet område. Mali var før delingen et av verdens ti fattigste land. En stor andel av Azawads befolkning er nomader som lever husdyrhold. Andre næringer inkluderer produksjon av håndverk, handel og, i enkelte områder, kommersielt jordbruk. Jordbruk er mye viktigere i de sørlige delene av Mali, og jorda i Azawad, som i andre deler av Sahel, er tør og lite egnet for jordbruk. Deler av Azawad (særlig Kidal-regionen) er så godt som fullstendig isolert fra resten av Mali, og mangler både veier og navigerbare elver. Byen Tombouctou er en av Malis viktigste turistattraksjoner.

Mali har invistert ca. 142 milliarder CFA-franc i Barrage de Taoussa i Cercle de Bourem i Gao-regionen, et prosjekt som skal forsyne byene Gao, Bourem og Bamba med 25 MW elektrisitet.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Skillet mellom "subsahariske" og "arabisk-berberske" befolkningsgrupper i Mali.

De følgende opplysningene baserer seg på området Staten Azawad gjør krav på, ikke hvilket område de faktisk kontrollerer. De gitte opplysningene er også bare gjeldende for det nordlige Azawad; den nordlige delen av Mopti-regionen er ikke medregnet, og om de hadde blitt tatt med, ville befolkningen vært betydelig større.

Befolkningstettheten er på omtrent 1,5 innbyggere på kvadratkilometer. I 2009 var befolkningen omtrent 1 295 000, hvorav hele Mali hadde 14 517 176 innbyggere. Statistikken nedenfor stammer fra den maliske folketellinga i 2009, før Azawad ble erklært uavhengig.

Region Område (km2) Befolkning
Gao 3&505&170572&170 572 3&505&544120&544 120
Kidal 3&505&151430&151 430 3&504&67638&67 638
Tombouctou 3&505&497926&497 926 3&505&681691&681 691

Etniske grupper[rediger | rediger kilde]

De tradisjonelle befolkningsgruppene i Azawad er tuareger (språklig sett en berbersk undergruppe), songhaiere, maurere (her i betydningen hassānīya-talere, også kalt Azawad-arabere) og fulaer. En stor del av befolkningen er nomader (i 1950 var dette 95%), med en kultur og tradisjonell organisering forskjellig fra de fastboende malierne i sør. De tre nordlige regionene har i dag også en befolkning av bambaraer, Malis største befolkningsgruppe, som i hovedsak har flyttet dit etter 1960-tallet.

Språk[rediger | rediger kilde]

De viktigste språkene i Azawad er tamasheq, arabisk (hassānīya), fulfulde og songhai. Fransk har siden kolonitiden vært Malis eneste offisielle språk, mens bambara, Sentral-Malis lingua franca, tales av sørmalierne som bor i byene i Azawad og hadde fremgang i Nord-Mali da landet ble styrt fra sør. En rekke andre mindre språk, som for eksempel bozo, er også i bruk.

Tamasheq kan skrives både med latinske bokstaver, tifinagh og (sjeldnere) med arabisk skrift. Tifinagh (egentlig neo-tifinagh) er et skriftsystem basert på "proto-tifinagh," en abjad avledet av det fønikiske alfabetet som i århundrene før og etter Kristus ble brukt i Nord-Afrika. I dag brukes skriften til å skrive berberske språk i Algerie, Marokko og Mali (Azawad), men særlig i de to førstnevnte landene er den ikke i vanlig bruk (det latinske alfabet brukes i stedet), og den har ofte politisk og symbolsk betydning. I dag er tifinagh et alfabet (i.e. med skrevne vokaler), og det skrives i motsetning til de eldre versjonene av skriften fra venstre til høyre. Med unntak av arabisk, skrives de andre språkene i Azawad i all hovedsak med latinsk skrift.

Religion[rediger | rediger kilde]

Islam er den viktigste religionen, og sunnisme og sufisme er de dominerende grenene av religionen. De fleste innbyggerne i Azawad og Nord-Mali følger Maliki-lovskolen av sufisme (heller en ikke-sufistisk maliki-islam). Ançar Dine er tilhengere av salafismen, en mer radikal form for islam, og i motsetning til malikittene tror de ikke på islamske hellige menn (annen en Profeten Muḥammad), og har protestert mot tilbedelse ved islamske helgeners graver. En gammel grav ble også nedbrent i Tomboctou. Dette utgjør noe av årsaken til spenningen mellom Ançar Dine og MNLA.

Det finnes også et mindre antall katolikker der. I Gao ble kirker ødelagt i løpet av opprøret.[12] Minst 90 % av de 300 kristne i Tombouctou skal ha flyktet til Sør-Mali etter opprøret.[13]

Kultur[rediger | rediger kilde]

To tuaregiske krigere avbildet sammen med den franske general Adolphe Hanoteau, som forsket på berberne, i 1858.

I det sørlige Azawad er det et kulturelt skille mellom de hovedsakelig nomadiske folkeslagene i nord og de fastboende folkeslagene i sør. Begge disse kulturelle sonene er hovedsakelig islamske. De ulike folkeslagene i Azawad bidrar til at området, som mange andre afrikanske land, har en mangfoldig kulturell arv.

Tuaregene[rediger | rediger kilde]

Tuaregene (som selv kaller seg imuhagh), som utgjør drivkraften i opprørsgruppene som kjemper for Azawads uavhengighet, er en berbersk folkegruppe på omtrent 5.200.000 personer fordelt på fem sahariske og vestafrikanske land. Nomadisme er tuaregenes tradisjonelle livsstil, og de har utviklet et særegent familiesystem, hvor kvinner har høy status sammenlignet med hos arabiske nomader. Tuaregene er ikke minst kjent for sine indigo slør (tagelmust), som det tradisjonelt er menn og ikke kvinner som bruker. Disse slørene gis til gutter da de regnes som oppvokst menn, og tas bare av når man er sammen med sin nærmeste familie. Tagelmust brukes som beskyttelse mot sand i ørkenen, men har også stor symbolsk betydning for å vise klantilhørighet og velstand, og har gitt tuaregene navnene "slørets folk" og "det blå folket." Siden 1900-tallet, da teen ble introdusert i området, har også en teseremoni med gunpowderte blitt en del av gjestfriheten i tuaregisk kultur. Teen blir servert tre ganger med mint og sukker i små glass.

Samfunnsgrupper[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt har tuaregene og maurerne/araberne hatt et sterkt lagdelt samfunn, hvor personer med lysere hud gjerne har høyere status enn de med mørk hud. De øverste kastene er ineslemen (muslimske lærde, ulama) og imushar (krigere), men de lavere kastene er inhaden (håndverkere som smeder), imghad (jordbrukere på land eid av adelskasten) og bella og ilkan (to typer slaver). Av disse har ofte de lavere kastene mørkere hud.

Selv om dette kastesystemet lenge offisielt har vært avskaffet, har hverken franske og maliske myndigheter eller tuaregiske islamske ledere klart å skaffe "tidligere" slaver like rettigheter som resten av tuaregbefolkningen, og mange tuaregbønder må betale årlige skatter til de adelige tuaregene. Selv i dag er det liten sosial mobilitet mellom kastene, og de tuaregene med mørkest hud er ofte de fattigste, delvis fordi man i det tuaregiske samfunnet regnet mange yrker for å være utilgjengelige for dem. Derfor jobber i dag mange tidligere slaver fremdels nærmest som slaver for sine tidligere herrer, ut av nødvendighet.

De tamashq-talende lavere kastene utgjør enn større befolkning enn adelen, og regnes i befolkningsstatistikk som tuareger. Til tross for dette er det forventet at mange av dem ikke er entusiastiske til en stat styrt av tradisjonelle tuaregledere, siden under tidligere tuaregopprør på 1990-tallet kjempet mange tidligere slaver i Ganda Koi-bevegelsen mot deres tidligere herrer, og forlangte en slutt på slaveriet, landskattene, tvangsarbeid og systemet med stengte yrker for enkelte grupper.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Det tuaregiske bandet Tinariwen, her på en jazzfestival i Nice.

Musikk er også en viktig del av tuaregisk kultur, og spilles tradisjonelt med intrumentene imzad (et strenginstrument med én streng), som brukes på fester sent på kvelden, og tende (en tanbur dekket av geiteskinn), som brukes under festligheter som dromedar- og hesteløp. Tradisjonelle sanger kalles asak og tisiway (dikt). Siden 1980- og 1990-tallet har tuaregblues blitt populært. Flere festivaler for tradisjonell og moderne tuaregisk og internasjonal musikk blir arrangert, som Essouk-festivalen og Ørkenfestivalen.

Verdensarven[rediger | rediger kilde]

To verdensarvssteder finnes i Azawad, begge oppført som kulturelle minnesmerker. Disse er byen Tombouctou, et gammelt senter for handel og kultur, og graven til Askia Mohammad I i Gao, en annen gammel by som var Songhairikets hovedstad. Begge disse har blitt satt på listen over verdensarvssteder i fare, da de har blitt delvis ødelagt av islamistene etter de tok kontroll over Azawads byer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bilde: Azawad
  2. ^ New north Mali Arab force seeks to "defend" Timbuktu
  3. ^ «Mali Tuareg and Islamist rebels agree on Sharia state». BBC News. 27. mai 2012. Besøkt 27. mai 2012. 
  4. ^ Biiga, Bark (3. juni 2012). «Nord Mali: le MNLA refuse de se mettre "en sardine"!» (fransk). Besøkt 3. juni 2012. 
  5. ^ Tiemoko Diallo and Adama Diarra (28. juni 2012). «Islamists declare full control of Mali's north». Besøkt 29. juni 2012. 
  6. ^ Mali rebels agree to respect 'national unity'. Retrieved 2012-12-05.
  7. ^ «France begins Mali military intervention». Al Jazeera. 11. januar 2013. Besøkt 11. januar 2013. 
  8. ^ «Dancing Nigerian troops prepare for Mali combat». BBC. Besøkt 17. januar 2013. 
  9. ^ Muslimnews: Mali: A scramble for power
  10. ^ Azawad independence: ECOWAS calls declaration of Azawad independence 'null and void'
  11. ^ Herald Sun: Rebels declare independent state
  12. ^ Misna: A Gao situazione incerta, rapimenti e violenze, 5. april 2012
  13. ^ Christians in north of Mali flee Tuareg rebels’ control

Kilder[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Azawad – bilder, video eller lyd