Niger (elv)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Niger
Niger
Elva Niger ved Koulikoro i Mali
Land Guinea, Mali, Niger, Benin, Nigeria
Lengde 4 180 km
Nedbørfelt 2 117 700 km²
Start Guineahøylandet
Munning Guineagolfen
Sideelver Benue, Kaduna, Sokoto, Bani

Kart over Nigers nedbørfelt

Niger er den lengste og viktigste elva i Vest-Afrika. Den er 4 180 km lang, og har et nedbørfelt2 117 700 km².[1] Den har sitt utspring på Guineahøylandet i den østlige delen av Guinea. Herfra renner den mot nordøst gjennom Mali, før den gradvis snur mot sørøst og renner inn i Niger, hvor den også danner grensa mot Benin. Elva fortsetter deretter gjennom Nigeria, hvor den munner ut i Guineagolfen gjennom det enorme Nigerdeltaet. Niger er den tredje lengste elva i Afrika, etter Nilen og Kongo. Den største sideelva er Benue i Nigeria.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Niger blir kalt Jeliba eller Joliba («stor elv») på manding, Orimiri eller Orimili («stort vann») på igbo, Egerew n-Igerewen («elvenes elv») på tuareg, Isa Ber («stor elv») på songhai, Kwarahausa og Oyajoruba. Opprinnelsen til navnet Niger, som opprinnelig bare ble brukt om de midtre delene av elva, er uviss. Det mest sannsynlige er en endring, etter påvirkning av det latinske niger «svart», av tuareg-navnet egerew n-igerewen, som brukes langs den midtre delene av elva, rundt Timbuktu.[2][3] Timbuktu var det sørlige endepunktet for den viktigste transsahariske handelsruten til det vestlige Middelhavsområdet, og var dermed også kilden til mesteparten av europeisk kunnskap om regionen på den tid.

Europeiske middelalderkart brukte navnet Niger om de midtre delene av elva, i dagens Mali, men brukte navnet Quorra (Kworra) om de nedre delene, i dagens Nigeria, ettersom det ikke var kjent at dette var den samme elva. Da de europeiske kolonimaktene begynte å sende skip langs vestkysten av Afrika på 1500- og 1600-tallet ble Senegal-elva ofte ansett som munningen av Niger i havet. Nigerdeltaet, som munner ut i Atlanterhavet gjennom mangrovesumper og tusenvis av elvegreiner over en strekning på rundt to hundre kilometer, ble bare ansett som våtmarker langs kysten. Det var først på 1700-tallet, etter at Mungo Park reiste ned Nigerelva og besøkte de store Sahel-rikene som eksistrert på den tid, at europeerne identifiserte Nigers løp korrekt, og utvidet bruken av navnet til hele elveløpet.

De nåværende statene Nigeria og Niger har begge navn etter elva, og markerer konkurrerende nasjonale krav fra kolonimaktene i «Øvre», «Nedre» og «Midtre» del av Niger-bekkenet under Kappløpet om Afrika på slutten av 1800-tallet.

Elvas løp[rediger | rediger kilde]

Den store buen i elva Niger, her sett fra verdensrommet, danner en grønn bue gjennom Sahel. Det grønne området til venstre er Massina, Nigers innlandsdelta, og lengst til venstre er sideelver til elva Senegal.
Hus av leire på den sentrale øya i Debosjøen, en sesongsmessig innsjø i elva Niger

Niger River er ei relativt klar elv, som bare fører med seg en tiendedel så mye sedimenter som Nilen, ettersom Nigers kildeområder ligger i svært gamle bergarter som gir lite silt.[4] I likhet med Nilen har Niger årlige flommer. De begynner i september, når toppen i november og er over innen mai.[4]

Et uvanlig trekk ved elva er dens innlandsdelta, kalt Massina, som ligger i den sentrale delen av Mali og dannes som følge av at landskapet her er svært flatt og fallet i elva følgelig er svært lite.[4] Resultatet er et nettverk av elvegreiner, sumper og store innsjøer. De sesongmessige flommene gjør deltaet svært produktivt både for fiske og jordbruk.[4] På grunn av fordamping og infiltrasjon i grunnen mister elva nesten to tredjedeler av sin vannføring i innlandsdeltaet mellom Ségou og Timbuktu. Vannet fra sideelva Bani, som munner ut i deltaet ved Mopti, er ikke nok til å kompensere for dette. Det er estimert at elva i gjennomsnitt mister rundt 31 km³ vann per år i deltaet, men dette varierer betydelig fra år til år.[5]

På sitt løp sørøstover fra Mali får elva tilløp fra flere sideelver, men mister også mer vann gjennom fordamping. Vannføringen inn i Nigeria ble estimert til 25 km³/år før 1980-tallet og til 13,5 km³/år under 1980-tallet. Den viktigste sideelva til Niger i Nigeria er Benue, som løper sammen med Niger ved Lokoja. Den totale vannføringen fra sideelver i Nigeria er seks ganger høyere enn elvas vannføring når den renner inn i Nigeria, og vannføringen nær munningen av elva er 177,0 km³/år før 1980-tallet og 147,3 km³/år under 1980-tallet.[5]

Niger har et av de mest uvanlige løpene av verdens store elver, og det boomerang-formede elveløpet forvirret europeiske geografer i to tusen år. Elvas kilder ligger bare 240 km fra kysten av Atlanterhavet, men elva renner bort fra kysten og inn i Sahara, før den svinger til høyre ved den gamle byen Timbuktu (Tombouctou) og setter kursen sørøstover mot Guineagolfen.

Denne merkelige geografien ser ut til å ha blitt til fordi Niger egentlig er to forhistoriske elver som er blitt til en. Den øvre Niger rant fra kildeområdene til det nåværende Massina-deltaet, hvor den spredte seg ut i et da langt større endorheisk bekken. Den nedre Niger startet i Adrar des Ifoghas-høydene og rant mot sør til Guineagolfen. En av nedre Nigers tilløpselver eroderte seg etterhvert bakover og fanget inn vannet fra innlandsbekkenet.[6]

Den nordligste delen av elva, ved Timbuktu, er den nærmeste store elva og forekomsten av vann i denne delen av Sahara-ørkenen. Området ble derfor et fokus for handelen over det vestlige Sahara, og senter for Sahel-kongedømmene Mali og Gao.

Europeisk utforskning[rediger | rediger kilde]

En rekonstruksjon av Ravenna-kosmografien plassert på et ptolemeisk kart. Elva Ger vises på nedre del. Legg merke til at elva, i henhold til Ptolemaios, er plassert like sør for Garamantenes land i dagens Libya, og begrenser dermed kontinentet til landet fra det sentrale Sahara og nordover.
Mungo Parks forskningsreiser

I antikken var europeeres kunnskaper om området bare litt bedre enn en fabel. En studie av klassiske skrifter om Saharas indre begynner med Ptolemaios, som nevner to elver i ørkenen: «Gir», og lengre sør «Ni-Gir».[7][8] Den første av disse har siden blitt identifisert som Wadi Ghir lengst nordvest i Tuat, langs grensa mellom dagens Marokko og Algerie.[7][9] Dette er sannsynligvis så langt som Ptolemaios ville hatt konsistente opptegnelser. Elva Ni-Ger var antagelig spekulasjon, men navnet ble værende ved som navnet på ei elv sør for den «kjente verden» for Middelhavets sivilisasjoner. Sveton forteller om romere som reiste til «Ger», men et hvilket som helst elvenavn avledet fra et berberspråk, hvor «gher» betyr «elveløp», kan lett medføre sammenblanding og forvirring.[10] Plinius knyttet sammen disse to elvene som ei lang elv som rant (via innsjøer og underjordiske deler) inn i Nilen,[10] ei oppfatning som, sammen med identifiseringen av elva Senegal som «Ger», vedvarte i arabisk og europeisk kultur fram til 1800-tallet. Forbindelsen til Nilen ble ikke bare gjort fordi dette på den tid var kjent som den store elva i «Aethiopia» (som alle land sør for ørkenen ble kalt av klassiske skribenter), men fordi Nilen hadde flom hver sommer. I Europa og vest-Asia ventes flommene om våren, som følge av snøsmelting. Klassiske forfattere forklarte sommerflommer ved å regne ut tiden det tok for flomvann å renne ned ei elv, og kunne slik beregne hvor lang Nilen måtte være for at vannet kunne renne fra et fjellområde om våren. Nilen syklus er imidlertid ikke basert på snøsmelting, men på tropiske regnmønstre, noe som var ukjent i Middelhavets klassiske verden.[8] Gjennom beskrivelsene til Leo Africanus og endog Ibn Battuta, til tross for at han besøkte elva, vedvarte myten om Nigers forbindelse til Nilen.

Det ble gjennomført mange mislykkede europeiske ekspedisjoner for å fastlegge elvas løp. I 1788 ble African Association dannet i England for å fremme utforskningen av Afrika i håp om å finne og kartlegge Niger, og i juni 1796 var den skotske utforskeren Mungo Park den første europeeren til å se elva. I sin reiseskildring Travels in the Interior of Africa, som ble utgitt i 1799, beskrev han elvas løp mellom Bamako og Silla i dagens Mali.[11] På sin andre ekspedisjon i 1805 seilte han langs Niger mellom Bamako og Bussa i nordvest-Nigeria, hvor han omkom i 1806. Først i 1830 oppdaget en ekspedisjon ledet av de engelske brødrene Richard og John Lander Nigers løp helt til munningen. Nigers kilder ble oppdaget av europeiske forskere først i 1879, da av franskmannen Marius Moustier og sveitseren Josua Zweifel.

Forvaltning og utvikling[rediger | rediger kilde]

Vannføringen i nedbørfeltet til Niger blir delvis regulert med demninger. I Mali blir Sélinguédemningen i elva Sankarani hovedsakelig brukt til kraftproduksjon, men også i noen grad til irrigasjon. To avledningsdemninger, en ved Sotuba like nedstrøms fra Bamako, og en ved Markala, like nedstrøms fra Ségou, brukes til å irrigere rundt 54 000 hektar.[5] I Nigeria brukes Kainjidemningen og Jebbademningen til produksjon av vannkraft.

Vannressursene i Niger er under press på grunn av økt uttak av vann til irrigasjon og på grunn av påvirkningen fra klimaendringer. Bygging av flere demninger til produksjon av vannkraft er enkelte steder underveis, og andre steder under planleggin, med henblikk på å avhjelpe den kroniske mangelen på elektrisk kraft i landene i Niger-bekkenet.

FAO anslår irrigasjonspotesialet til alle landene i Niger-bekkenet til 2,8 millioner hektar. På slutten av 1980-tallet var bare 0,93 millioner hektar under irrigasjon. Irrigasjonspotensialet ble estimert til 1,68 millioner hektar i Nigeria og 0,56 millioner hektar i Mali, mens arealet som faktisk ble irrigert var henholdsvis 0,67 og 0,19 millioner hektar.[5]

Vanncharter for Nigerbekkenet[rediger | rediger kilde]

For å bedre kunne koordinere sin innsats vedtok landene som utgjør Niger Basin Authority i april 2008 et «Vanncharter for Nigerbekkenet», bestående av en 30-årig investeringsplan for hele elvebekkenet og en 5-årig prioritert investeringsplan. Charteret fremmer integrert vannressursforvaltning, definerer prosedyrer for undersøkelse og godkjenning av nye prosjekter, gir et rammeverk for tildeling av vannressurser mellom sektorer, forplikter seg til å bevare akvatiske økosystemer og definerer mekanismer for å avgjøre tvister mellom landene og for brukermedvirkning. Investeringene omfatter utvidelse av irrigert landbruk for bedre sikkerhet i matforsyningen, bygging av Taoussa-demningen i Mali og Kandadji-demningen i Niger (sistnevnte har vært under bygging siden august 2008), i tillegg til rehabilitering av Kainji-demningen og Jebba-demningen i Nigeria.[12]

Mesteparten av investeringene er finansiert eller forventes å bli finansiert via internasjonal hjelp. Kandadji-demningen er for eksempel finansiert av Den islamske utviklingsbank, Afrikabanken og OPEC's utviklingsfond. Verdensbanken godkjente i juli 2007 et lån på 500 millioner USD for finansiering av prosjekter i bekkenet over en periode på 12 år. Finansiering vil bli tildelt i to faser. Den første kreditten på 185 millioner USD vil gå til Nigeria, Guinea, Benin, Mali og Niger, mens den andre investeringen på 315 millioner USD er beregnet å gå til Burkina Faso, Kamerun, Tsjad og Elfenbenskysten.[13] Foruten å finansiere rehabilitering av demninger i Nigeria vil lånet også brukes til «bærekraftig forvaltning av utvalgte degraderte økosystemer og rehabilitering av småskala vannrelatert infrastruktur».[14]

Elvetransport og mudring[rediger | rediger kilde]

I september 2009 begynte den nigerianske regjeringen mudring av Niger fra Baro til Warri, et prosjekt som vil fjerne silt fra flere hundre kilometer av elva, og som vil koste 36 milliarder naira.[15] Formålet med mudringen er å gjøre det lettere å transportere gods til bosetninger som ligger langt fra Atlanterhavet.[15] Prosjektet har tidligere vært foreslått og utsatt av tidligere regjeringer i 43 år.[15][16]

Under en tale i Lokoja uttalte den nigerianske presidenten Umaru Yar'Adua at prosjektet ville føre til «at elva Niger ville bli seilbar hele året» og at han håpet at Nigeria innen 2020 ville ha blitt en av de tjue mest industrialiserte landene i verden.[15][16] Den nigerianske transportministeren Alhaji Ibrahim Bio sa at hans departement ville jobbe for å sikre at prosjektet ville bli fullført innen den fastlagte timeplanen.[16] Enkelte aktivister har imidlertid tidligere vært i mot prosjektet, og hevder det kan ha negative effekter for landsbyboerne langs elva.[15]

I april 2012 ble det kunngjort at mudringsprosjektet var fullført.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Peter H. Gleick (2000). The World's Water, 2000-2001: The Biennial Report on Freshwater. Island Press. s. 33. ISBN 1-55963-792-7. ; online på Google Books
  2. ^ Det arabiske navnet nahr al-anhur er en direkte oversettelse av tuareg-navnet.
  3. ^ Online Etymological Dictionary
  4. ^ a b c d Reader, John (2001). Africa. Washington, D.C.: National Geographic Society. ISBN 0-620-25506-4. 
  5. ^ a b c d «Irrigation potential in Africa: A basin approach, The Niger Basin». FAO. 1997. 
  6. ^ J. B. Wright (1985). Geology and Mineral Resources of West Africa (engelsk). London: Allen & Unwin. ISBN 0045560013. 
  7. ^ a b C. K. Meek (1960). «The Niger and the Classics: The History of a Name». The Journal of African History, 1 (1), s. 1–17. 
  8. ^ a b R.C.C. Law (1967). «The Garamantes and Trans-Saharan Enterprise in Classical Times». The Journal of African History (engelsk), 8 (2), s. 181–200. doi:10.1017/S0021853700007015.  Law knytter omhyggelig sammen de klassiske kildene om dette, og forklarer miksen av tredjehands rapporter og mytologi som var vanlig i både den europeiske og arabiske verden.
  9. ^ Edward Herbert Bunbury, William H. Stahl (1879). A History of Ancient Geography Among the Greeks and Romans: From the Earliest Ages Till the Fall of the Roman Empire. London: J. Murray. s. 626–627. 
  10. ^ a b Thomson, J. Oliver (1948). History of Ancient Geography. Biblo & Tannen Publishers. s. 258–259. ISBN 0-8196-0143-8. 
  11. ^ Sanche de Gramonte (1991). The Strong Brown God: Story of the Niger River. Houghton Mifflin. ISBN 0-395-56756-4. 
  12. ^ Niger Basin Authority (NBA), Executive Secretariat, «8th Summit of the Heads of State and Government», Final communique, gjengitt i Newsletter No. 47 of ECLAC. Besøkt 17. juli 2012
  13. ^ ««World Bank Sending $500 Million Funding for Niger Basin Development»». voanews.com. Voice of America. 4. juli 2007. Besøkt 17. juli 2012. 
  14. ^ «Niger Basin Water Resources Development and Sustainable Ecosystems Management Project». Verdensbanken. 14. juni 2007. Besøkt 17. juli 2012. 
  15. ^ a b c d e ««Nigeria begins vast river dredge»». BBC. 10. september 2009. Besøkt 17. juli 2012. 
  16. ^ a b c Wole Ayodele (9. september 2009). ««Yar'Adua Flags off Dredging of River Niger»». This Day Online. Besøkt 17. juli 2012. 
  17. ^ ««Nigeria: Dredging of River Niger Completed - Obi's Aide»». AllAfrica.com. 27. april 2012. Besøkt 17. juli 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Niger River – bilder, video eller lyd