Akseløya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Akseløya ligger i Svalbard
Akseløya
Akseløya på kartet over Svalbard
Akseløya og Van Mijenfjorden.

Akseløya er en øy som ligger ved utløpet av Van Mijenfjorden i Bellsund, på vestsiden av SpitsbergenSvalbard. Det tilhører landskapet Nathorst Land. Øya utgjør et totalt areal på anslagsvis 10 kvadratkilometer med et relativt flatt landskap med mange små skjær rundt, hvorav det største er Mariaholmen. Midt på Akseløya ligger høydedraget Flinthaugen, som rager 60 m.o.h.

Akseløya er orienteringt i en nordvestlig-sørøstlig retning med Akselsundet på nordsiden og Mariasundet på sørsiden. Sundene gir passasje til og fra Van Mijenfjorden. Begge sundene er farbare, men Akselsundet er det som hovedsakelig brukes av skipstrafikken. Tidevannsstrømmene når opp i en fart på fem-seks knop.[1]

Akseløya lykt er en fyrlykt på Birkelandodden helt nord på øya som ble oppført i september 1946 som en av tre lykter til hjelp for skipstrafikken på Van Mijenfjorden. Fyrlykta var i drift fra 20. september samme år.[2]

Helt på sørspissen, kalt Russeltvedtodden, ligger flere kulturminner. De omfatter en russisk pomor-hustufte og grav fra 1800-tallet, og en norsk fangsthytte (vinterhytte) som ble oppført i 1898 av Johan Hagerup og fire mann for konsul Holmboe. Denne ble brukt til fangst jevnlig fram mot 1907, og det ble utført meteorologiske målinger her i flere år. De bygde samtidig en bistasjon i Midterhukhamna og en i Reindalen lengre nord hvor de skjøt 50-60 reinsdyr.[3] Anlegget inngikk i det som utgjorde Fangstfelt 5 (Midterhuken). Hytta ble brukt til norsk pelsdyrfangst i tiden før andre verdenskrig.[4]

Ved disse tuftene ligger også restene av et anlegg fra Kristian Birkelands Aurora Borealis-ekspedisjon i 1902-03, Birkelands ekspedisjon brukte hytte på Akseløya som målte 6 x 4 meter og etterlot seg diverse objekter som nå er vernet.

Sysselmannen på Svalbard fører utvidet oppsyn og vedlikehold av stedet, som inngår i de 50 mest prioriterte kulturminnene på Svalbard.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Den Norske los. 7 (1990): Farvannsbeskrivelse Svalbard og Jan Mayen. Norges sjøkartverk, Stavanger 1990. Side 213-214. ISBN: 8290653069
  2. ^ Reidar Lyngaas, Oppføringen av Isfjord radio, automatiske radiofyr og fyrbelysning på Svalbard 1946. Brøggers boktrykkeri, Oslo 1947. Side 12.
  3. ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 51.
  4. ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 50-54.
  5. ^ Kulturminneplan for Svalbard 2013-2023 - Sysselmannen på Svalbard, Rapport 1/2013, side 87-91.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 77°41′20″N 14°47′13″Ø