Hopp til innhold

Vindfløy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vindfløyer utformet som en hane kalles gjerne værhaner. Denne står i spiret på Ribe domkirke i Danmark.
Foto: Malene Thyssen

Vindfløy er en enkel meteorologisk innretning som viser vindretningen. Vindfløyer har tradisjonelt blitt konstruert som en usymmetrisk figur som kan dreie seg med minst mulig friksjon om en vertikal akse. Figurens tyngdepunkt er normalt sammenfallende med omdreiningsaksen. Derved vil ikke vindfløyen påvirkes om aksen avviker noe fra vertikal. Figurens areal er imidlertid utført slik at det er større på den ene siden, den «tyngste» siden. Dermed vil denne siden svinge fra vinden. Ofte er det til fløystangen festet et kors eller en sirkel med angivelse av himmelretningene.

Det hersker litt uenighet om når Vindenes tårn i Athen ble reist. Noen hevder det var i cirka år 50 før vår tidsregning,[1] andre at det var i det 1. eller (de fleste) 2. århundre før vår tidsregning.[1] Tårnet, som man antar ble bygget av den greske astronomen Andronikos fra Kyrrhos, er en oktogonal konstruksjon i marmor og totalt cirka 13,5 meter høyt, inkludert en tretrinns base.[1] På toppen av det koniske marmortaket sto det opprinnelig en vindfløy i bronse, formet som den greske guden Triton (halvt menneske og halvt fisk), men fløyen har gått tapt.[1] Den regnes allikevel som den eldste kjente vindfløyen i verden, selv om det finnes skriftlige nedtegnelser (blant annet fra Kina) om innretninger med lignende funksjoner som er jevngamle. Eldst er tre benevnelser i en sumerisk tekst fra Mesopotamia, som antyder at det ble gjort fløyer av tre.[2] Den ene teksten antyder at fløyen har hatt form som en fisk (hai) eller et mytologisk vannmonster.[2] Den eldste teksten dateres gjerne til cirka 2 000 år før vår tidsregning.[2][3]

Skipsfløyene

[rediger | rediger kilde]

Skipsfløyene var forgylte og folk trodde derfor at de var gjort av gull. Disse fløyene utgjør de eldste bevarte vindfløyene i Skandinavia, og det var to typer av dem.[4] Den eldste typen kalles veðrviti (værviser eller veiviser) og sto i stavnen på større vikingskip og fungere kanskje også som et slags hærmerke for viktige stormenn i leidangen.[4][5] Kan tenkes ble skipsfløyene også båret med som merker (av norr. merki) under ilandstigning.[6] I så måte har trolig både Heggenfløyen (Modum) og den noe yngre Tingelstadfløyen (Gran) stått i stavnen på prektige vikingskip i norrøn tid.[5] Dette er Norges to eldste og eneste bevarte skipsfløyer av denne typen.[5] Heggenfløyen dateres gjerne til år 1000–1050, mens Tingelstadfløyen dateres til cirka år 1100 eller like etter.[4]

Skipsgraffiti som viser fløyer i baugen av vikingskip er blant annet gjengitt på den såkalte Bergenstokken (funn fra Bryggen i Bergen), men stavkirkeristninger fra omkring 1160–1250 i Urnes, Borgund, Kaupanger og Reinli stavkirker avslører at de som bygde kirkene var fortrolig både med skip og med skipsfløyer.[4] I hele Skandinavia er det kun bevart fire norrøne skipsfløyer. De to andre som er bevart er funnet i Sverige; Källungefløyen (Gotland) og Söderalafløyen (Hälsingland). Begge regnes som noe bedre bevart enn de to norske. I tillegge er det funnet fragmenter av en norrøn vindfløy på Lolland i Danmark, men bare toppfiguren er bevart – den såkalte Lollandhesten,[4] som gjerne dateres til 1000-tallet.[6] Heggenfløyen og de to svenske fløyene dateres gjerne til først halvdel av 1000-tallet, mens Tingelstadfløyen dateres til rundt år 1100.[4]

Høyjordfløyen (Sandefjord) og Norderhovfløyen (Ringerike) er vindfløyer av en litt annen type og dateres gjerne til cirka år 1250–1300.[7] I tillegg finnes den bare delvis bevarte Grimstafløyen fra Spånga i Sverige, som gjerne dateres til cirka 1050–1100.[8] Fløyen ble oppdaget av Stadsmuseets arkeologer under en utgravning av et gravfelt fra vikingtiden i 1951. Grimstafløyen ser ut til å være av typen flaug, men siden den bare er delvis bevart er typen uviss. Litteraturen nevner også Tovdalfløyen, men lite annet enn navnet er kjent om den og, ifølge Bugge 1929, kan det ikke utelukkes at den er en fri kopiering av en eldre fløy.[9][4] Typen kalles flaug (fløy, flagg) og kunne plasseres hvorsomhelst, som i toppen av skipsmasten, på en stang eller et kirkespir.[4] Denne typen kan angi vindretningen,[5] og det som skiller de to typene er vinkelen på selve innfestingen.[4] Akkurat når de ble tatt i bruk er uavklart, men det er klart at William Erobreren festet en forgylt vindfløy til skipet sitt og Bayeux-teppet viser flere båter flaug i toppen av mastene, men ingen med veðrviti.[10] De av typen veðrviti ble tilpasset vinkelen til en stavn og hadde festehull (i øvre hjørne) i cirka 110˚,[4] mens de av typen flaug ble tilpasset ei mast eller et spir og hadde festehull (i øvre hjørne) i 90˚ vinkel.[4][5]

Vi antar en svært svak vind rett forfra. Dersom spiret luter 20° forover, vil fløyen vise akterlig vind. Dersom mannskapet flytter seg til babord slik at fartøyet krenger 20° babord, vil fløyen vise at nå har vinden dreiet til ca 45° på styrbord låring. Like forvirrende vil det være om baugen fører til at spiret luter akterover. Fløyen vil vise vind forfra selv ved en svak akterlig vind. Tilsvarende vil master vanligvis lute akterover. Med tyngdeskjev vindviser vil denne vise en sammenblanding av gravitasjon, krenging og vind. En enkel vimpel ville gitt korrekt tilsynelatende vindretning.

De fire eldste fløyene refereres ofte til som bronsefløyer i litteraturen.[4] Alle er metallurgisk analysert, og de består av kobber med 90–97 % renhet.[4] Kallungeløven, Lollandhesten fra den tapte danske vindfløyen, og dragefiguren på toppen av Tingelstadfløyen er gjort i det samme materialet, mens løvene på toppen av Heggenfløyen og Söderalafløyen er gjort av messing.[4]

Alle de bevarte fløyene som er funnet i Norge er nært knyttet til og oppkalt etter kirker, men de eldste av dem er førkristne av opprinnelse og har neppe representert kristelige verdier og tradisjoner, men snarere det motsatte.[5] Mot slutten av 1900-tallet startet også diskusjoner om hvorvidt de eldste skipsfløyenes primært ble brukt som instrumenter for navigasjon til sjøs. Teorien ble lansert i Fornvännen 91 av arkeologene Engström & Nykänen (1996) og hevder at, på alle kjente eksemplarer av norrøne vindfløyer danner den buede nedre konturen en gradskive inndelt i avlesepunkter med en innbyrdes avstand på cirka 4,8°. Avlesningspunktets breddegrad kan bestemmes ved å bruke vindfløyen som solur. Nøyaktigheten i avlesingen har gjort det mulig å finne veien over åpent hav.[11]

Den kirkelige relasjonen har trolig hatt med leidangen å gjøre. Ifølge Magnus Lagabøtes landslov av 1274–1276 skulle nemlig alt utstyr (mast, rigg og seil m.v.) som hørte til leidangsflåten oppbevares av kirkene når flåten lå i opplag. Leidangforpliktelsene gikk opprinnelig så langt inn i landet som laksen var i stand til å svømme opp i elvene.[4] I 1280 skal de kirkelige myndigheter ha protestert mot ordningen, men en kongelig forordning av 1281 sa at seil og andre gjenstander fortsatt skulle oppbevares i kirkene på samme måte som fra gammelt av.[4] Det siste mer enn antyder at utstyret ble oppbevart ved sentrale kultsteder før kristendommens inntog i landet, trolig ved etablerte kultsteder som kanskje kirkene etter hvert overtok. Ut på 1400-tallet var ikke leidangsflåten mye verd lenger, selv om den ble forsøkt modernisert, og etter et skjebnesvangert sjøslag mot en hansaflåte (av store kogger) sør for Bergen ble ikke leidangen mobilisert mer. Man kan derfor tenke seg at kirkene etter hvert kastet ut utstyret fra leidangen, men at noen valgte å beholde de norrøne fløyene og modifiserte dem som flauger.[4]

Skandinavias bevarte skipsfløyer

[rediger | rediger kilde]

Delvis bevarte skipsfløyer

[rediger | rediger kilde]

Andre vindfløyer

[rediger | rediger kilde]
Vindfløyen på gamle Fløien i Bergen
Foto: Svein Harkestad, 2020

For de senere og mye større seilskipene som lå i havn var vindretningen avgjørende for seilasen ut av havna. Derfor var det i seilskipenes tid en mast med vindfløy, plassert høyt i terrenget og godt synlig fra havna. Flere slike er bevart, blant annet i Mandal og Skudeneshavn.

Stedsnavn forteller om plasseringen av vindfløyer i eldre tid; en høyde eller ås som kalles Fløyen (i Bergen), Fløya (i Kristiansund), Fløyheia (i Arendal) og liknende. Vindfløyen på gamle Fløien i Bergen er nevnt i Absalon Pederssøn Beyers dagboknedtegnelser fra cirka 1560. Mange kirker og andre bygninger har også vindfløy montert på taket eller på et tårn. På gårdstun var det gjerne stabburet som ble utstyrt med vindfløy. På flyplasser, der meteorologiske observasjoner er viktige for tryggheten, brukes i dag vindfløyer i form av vindpølser, laget av tekstilt materiale.

Vindfløyer på bygninger er ofte utformet som en hane, og kalles derfor en værhane. Det eldste beviset man har for værhaner finner man i det kinesiske filosofiske samlingsverket «Huainanzi», som trolig oppsto på 100-tallet før vår tidsregning. En moderne form for vindfløy, en såkalt vindex, er gjerne formet som ei pil med styrefjær og brukes ofte på seilfartøyer, gjerne med fjernavlesning fra styreplassen.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Cartwright, Mark; m.fl. «Tower of the Winds». World History Encyclopedia (på engelsk). Besøkt 13. august 2022. 
  2. ^ a b c Neumann, J.; Parpola, S. (1. oktober 1983). «Wind Vanes in Ancient Mesopotamia, About 2000–1500 B.C.». Bulletin of the American Meteorological Society. 10 (på engelsk). 64: 1141–1143. ISSN 0003-0007. doi:10.1175/1520-0477(1983)064<1141:WVIAMA>2.0.CO;2. Besøkt 13. august 2022. 
  3. ^ Efstratios Theodossiou (Athens, Greece), Vassilios N. Manimanis (Athens, Greece), and Petros Mantarakis (Chatworth, California). «The Tower Of The Winds In Athens. The water clock and its eight vertical sundials.» (PDF). (pdf). 
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Martin Blindheim (1982). «De gylne skipsfløyer fra sen vikingetid. Bruk og teknikk.» (PDF). VIKING : Tidsskrift for norrøn arkeologi. XLVI: 85–111. 
  5. ^ a b c d e f David Berg Tuddenham. «Gull i stavnen» (PDF). SPOR (pdf) (nr. 1/2008) – via NTNU. 
  6. ^ a b Trætteberg, Hallvard (1966). «Merke og fløy». Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid. no: Gyldendal. s. 550–555. 
  7. ^ H. J. Hammer. «En middelalderlig kirkefløi. Fra Norderhov prestegård» (PDF). Ringerike 1933-34: 4. 
  8. ^ Stockholms stadsmuseum. «Vikingatida bronsflöjel från Grimsta». Stockholmskällan. Besøkt 13. august 2022. 
  9. ^ Bugge, Anders 1929, s.41-46, s.46-47. «Gyldne fløyer». Tovdalsfløyen er upublisert og ikke faglig undersøkt. Det kan ikke utelukkes at den er en fri kopiering av en eldre fløy.
  10. ^ Lindgrén, Susanne; Neumann, Jehuda. «Viking weather-vane practices in Medieval France». Fornvännen. Riksantikvarieämbetet. Besøkt 13. august 2022. 
  11. ^ Engström, Jan; Nykänen, Panu (1996). «New interpretations of Viking Age weathervanes». Journal of Swedish antiquarian research. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vindfløy&oldid=22879625»