Uthman ibn Affan
|
||||||||||||||||||||
‘Uthmān ibn ‘Affān (عثمان بن عفان) (ca. 574 – 17. juni 656) er ansett av sunnimuslimer som den tredje av de fire rettledede kalifer i islam. Han regjerte fra 644 til 656.
Innhold
Biografi[rediger | rediger kilde]
Tidlig liv[rediger | rediger kilde]
Uthman ble født i en velstående Umayyad-familie (Banu Umayya), klan av Quraish-stammen i Mekka, noen få år etter Muhammed.
Muhammeds tidsalder (610-632)[rediger | rediger kilde]
Uthman hadde tidlig i islams historie blitt muslim, og det er sagt at han brukte en stor del av sin formue på veldedighet. Konvertering til islam forarget hans klan som var sterkt imot Muhammed. I Muhammeds tid var han også en del av den første innflyttingen av muslimer til byen Axum i Etiopia, og senere den mest kjente emigrasjonen i islams historie, hijra fra Mekka til Medina. Uthman har ofte tjent Muhammed som hans sekretær.
Han kunne ikke delta i slaget ved Badr fordi han ble igjen i Medina for å ta seg av sin syke hustru Ruqayyah, som var datter av Muhammed, men mottok allikevel sin del av krigsbyttet fra slaget.[1]
Abu Bakrs tidsalder (632–634)[rediger | rediger kilde]
Umars tidsalder (634-644)[rediger | rediger kilde]
Uthman ble kalif etter kalif Umar ibn al-Khattab i år 644. Før han døde utnevnte Umar en komité bestående av seks menn til å velge hans etterfølger. I denne gruppen var Uthman og Ali og resultatet ble at Uthman ble valgt av komiteen.
Uthmans tidsalder (644–656)[rediger | rediger kilde]
Uthman regjerte i 12 år, og under hans styre ble Iran, mesteparten av Nord-Afrika, Kaukasus og Kypros erobret og innlemmet i det islamske imperiet. Hans styre ble karakterisert av en stadig økende sentralisert kontroll av inntektene fra de enkelte provinsene.
Referanser[rediger | rediger kilde]
| Forgjenger: Umar ibn al-Khattab |
Kalif |
Etterfølger: Ali ibn Abi Talib |
|
