Svartistunnelen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Svartistunnelen
Svartistunnelen
Svartistunnelens sørvestlige innslag

Sted:Meløy
Strekning:17
Åpnet:16. oktober 1986[1]
Lengde:7 624 m
Kjørehøyde:4,2 m
Bredde:5 m
Antall løp:1
Geo. koor.:66°46′02″N 13°57′35″ØKoordinater: 66°46′02″N 13°57′35″Ø

Svartistunnelen er en veitunnel i Meløy kommune i Nordland. Tunnelen er en del av fylkesvei 17. Den er 7 624 meter lang, åpnet i 1986 og går mellom Kilvik og Fykanvatnet under en arm av isbreen Svartisen.

Det er forbud mot fotgjengere og syklister i Svartistunnelen. Alternativ rute for syklister er ferge mellom Vassdalsvik og Ørnes. Forbudet skyldes fare for gass i tunnelen. Fergestrekningen mellom Vassdalsvik og Ørnes var del av fylkevei 17 før tunnelen ble åpnet.

Svartistunnelen var Norges lengste veitunnel da den ble åpnet. I dag er den 4. lengst i Nordland, etter Toventunnelen, Korgfjelltunnelen og Steigentunnelen.

Svartistunnelen blir av mange lokale ungdommer brukt til hasardiøs kjøring grunnet den nesten 7 kilometer lange strekningen som stort sett går rett fram. Trailere som kjører i tunnelen kan ikke ligge i sitt felt på grunn av at tunnelen er så smal. Yrkessjåfører klager på tunnelen støtt og stadig, og sier at den er blant Norges dårligste tunneler. Prinsippet er at fylkesvei 17 ikke trenger være så bred.

Tunnelen ble som den første i Norge laget med bruk av en fullprofilmaskin med en diameter på 6,25 meter.[2] Det gjør den for smal til å ha midtlinje. Dette gjør tunnelen til lite oversiktlig og vanskelig å holde seg på sin side.

I likhet med mange andre tunneler i Norge er Svartistunnelen noe plaget med kondens. Kondensen kan føre til farlige situasjoner fordi bilrutene plutselig dugger når en kjører inn i tunnelen.[3][4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenposten (16. oktober 1986). «Norges lengste veitunnel åpnet». Aftenposten (17. oktober 1986 utg.): 64. «Torsdag middag [...] ble den nye tunnelen i Glomfjord tatt i bruk.» 
  2. ^ Færøyvik, Frode (1989). Fra feisel til fullprofil: fjellsprengere i samfunnets tjeneste. Oslo: Norsk forening for fjellsprengningsteknikk. ISBN 8299195209. 
  3. ^ Wold, Kjell (17. februar 2005). «Vegen og Vi nr.3-2005» (PDF) (norsk). Statens vegvesen. Arkivert fra originalen (pdf) 16. februar 2006. Besøkt 25. januar 2016. 
  4. ^ Lervåg, Lone-Eirin (14. januar 2005). «Kartlegging av faktorer som kan ha betydning for kondensdannelse i tunneler» (PDF) (norsk). Sintef. Arkivert fra originalen (pdf) 29. september 2007. Besøkt 25. januar 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]