Storhertugdømmet Mecklenburg-Schwerin

«Mecklenburg-Schwerin» har flere betydninger.

Großherzogtum Mecklenburg-Schwerin Storhertugdømmet Mecklenburg-Schwerin
Stat i Det tyske forbund Stat i Det nordtyske forbund Stat i Det tyske keiserrike
← 1815–1918 →
Flagg Våpen
Plasseringa til Mecklenburg-Schwerin Storhertugdømmet Mecklenburg-Schwerin i Det tyske keiserriket
Hovedstad	Schwerin
Styreform	Monarki
Storhertug av Mecklenburg-Schwerin
- 1815–1837	Fredrik Frans I
- 1837–1842	Paul Fredrik
- 1842–1883	Fredrik Franz II
- 1883–1897	Fredrik Franz III av Mecklenburg-Schwerin
- 1897–1918	Fredrik Franz IV av Mecklenburg-Schwerin
Historie
- Wienerkongressen	14. juni 1814
- Novemberrevolusjonen	14. november 1918
Areal
- 1910	13 127 km²
Innbyggere
- 1910 est.	639 958
Befolkningstetthet	48,8 /km²
I dag en del av	Tyskland

Schwerin slott i Schwerin.

Storhertugdømmet Mecklenburg-Schwerin var et storhertugdømme i Nord-Tyskland, regjert av Huset Mecklenburg ved Schwerin. Det var en suveren medlemsstat av Det tyske forbund, og ble en føderal stat av Det nordtyske forbund, og til slutt Det tyske keiserrike i 1871.

Geografi

Som dens forgjenger, Hertugdømmet Mecklenburg-Schwerin, bestod Schwerin-lendene ved inkorporeringen av det utdødde hertugdømmet Mecklenburg-Güstrow i 1701 de større sentrale og vestre deler av den historiske Mecklenburgregionen. Den mindre sydøstre del var eid av Hertugdømmet Mecklenburg-Strelitz' gren av det storhertuglige hus, som også regjerte over området til det tidligere Bispedømmet Ratzeburg i nordvest.

Storhertugdømmet var bundet av østersjøkysten i nord, og den prøyssiske provins Pommern i nordøst, hvor grensen mot Vorpommerns (tidligere Svensk Pommern) region gikk langs elvene Recknitz, Peene, og Kummerower See. I sør grenset det til den prøyssiske provins Brandenburg (med eksklavene Rossow og Schönberg nær Wittstock) og i sørvest til distriktet Amt Neuhaus, eid av Kongeriket Hannover, som ble inkorporert i den prøyssiske provins Hannover etter Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866. Likeledes i vest ble Hertugdømmet Holstein inkorporert i Provinsen Schleswig-Holstein, hvoretter Mecklenburg var nesten fullstendig omringet av prøyssisk territorium.

Bortsett fra hovedstaden Schwerin, utgjorde Mecklenburg-Schwerin kystbyene (og tidligere hansabyer) Rostock og Wismar, som hadde vært eid av den svenske kronen fram til 1803, samt innenlandsbyene Parchim og Güstrow.

Historie

I de innledende år av De franske revolusjonskrigene forble hertug Fredrik Frans I av Mecklenburg-Schwerin nøytral, og i 1803 fikk han tilbake Wismar, som ble pantet til ham av Sverige. Etter Napoleons seier i slaget ved Austerlitz og den endelige oppløsning av Det tysk-romerske rike i 1806, ble det del av Rhinforbundet gjennom en avtale den 22. mars 1808. Napoleon, som forberedelse til Napoleons invasjon av Russland i 1812, brøt denne alliansen; han tilbød hertugdømmet til den svenske tronarvingen Jean Bernadotte for hans støtte. Hertug Fredrik Franz var det første medlem av forbundet som forlot Napoleon, hvis hærer han hadde sendt en kontingent til, og i den følgende sjette koalisjonskrigen sloss han mot styrker av Det første franske keiserrike – med resultatet at hans nye allierte, Preussen og Det russiske keiserrike, nå tilbød hans hertugdømme til Kongeriket Danmark. I stedet ble Danmark lovt de tilstøtende landene som var Svensk Pommern gjennom freden i Kiel i 1814, og Mecklenburg-hertugenes regjering forble ubrutt.

Ved Wienerkongressen i 1815 ble Fredrik Franz del av det nyetablerte Tyske forbund, og som hans Strelitz-fetter Karl II, ble han høynet til tittelen «Storhertug av Mecklenburg-Schwerin». I 1819 ble livegenskap endelig avskaffet i hans rike. Mecklenburgs regjering var fortsatt bestemt av arveavtalen fra 1755 (Landesgrundgesetzlicher Erbvergleich), som holdt fast ved middelalderens stenderhierarki, som i stor grad påvirket den sosiale og økonomiske utvikling av begge storhertugdømmer. Gjennom de tyske revolusjoner i 1848 var hertugdømmet vitne til en betydelig grad av agitasjon til fordel en liberal forfatning. Den 10. oktober 1849 gav storhertug Fredrik Franz II (1823–1883) en ny grunnlov utdypet av hans førsteminister Ludwig von Lützow. I den følgende reaksjonen fra Mecklenburgs adel, støttet av Strelitzs storhertug Georg, ble alle konsesjoner og imøtekommelser til demokrati trukket tilbake, og flere restriktive grep ble innført i 1851 og 1852.

I disputten over nabolandet Holstein som kulminerte i Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866, støttet Fredrik Franz II Kongeriket Preussen, som han hjalp med soldater fra Mecklenburg-Schwerin. Hans storhertugdømme begynte å falle under mer og mer prøyssisk innflytelse. I 1867 ble han medlem av Det nordtyske forbund og Zollverein. I den fransk-prøyssiske krig (1870–1871), fikk igjen Preussen etterlengtet hjelp fra storhertug Fredrik Franz II, som var en kraftig forkjemper for tysk enhet, og holdt en høy posisjon i hennes armeer. I løpet av Tysklands samling i 1871 ble Mecklenburg-Schwerin og Mecklenburg-Strelitz stater i Det tyske keiserrike. Det var nå fornyet agitasjon for en mer demokratisk forfatning, og det tyske Reichstag gav noe støtte til denne bevegelse.

I 1897 etterfulgte Fredrik Franz IV (født 1882) sin far Fredrik Franz III (1851–1897) som den siste storhertug av Mecklenburg-Schwerin. I 1907 lovet storhertugen en grunnlov til sine undersåtter. Hertugdømmet hadde alltid hatt en føydalstyreform, og storhertugen hadde den eksekutive makt helt og holdent (selv om han handlet gjennom sine ministere). Hertugdømmet delte en Landtag, som møttes for en kort samling hvert år. Ved andre tider var de representert av en komité som bestod av eierne av riddernes bo (Rittergüter), kjent som Ritterschaft, og Landschaftet, eller borgermestre av visse byer. Mecklenburg-Schwerin returnerte seks medlemmer til Reichstag. Ved hans fetter storhertug Adolf Fredrik VIs selvmord den 23. februar 1918 ble Fredrik Frans Mecklenburg-Strelitzs regent. Kort tid etter, den 14. november, ble han tvunget til å avstå Mecklenburgs trone i løpet av Novemberrevolusjonen. Storhertugdømmet ble til Fristaten Mecklenburg-Schwerin, en føderal stat innen Weimarrepublikken.

Dermed endte nesten åtte århundrer av sammenhengende styre (kun avbrutt av Albrecht von Wallenstein fra 1628 til 1630) av det opprinnelig obotrittiske (vestslaviske) Mecklenburg-dynastiet, som begynte med deres stamfar prins Niklot (død 1160). Fram til 1918 var storhertugen referert til som «Vendernes prins».

Storhertuger av Mecklenburg-Schwerin, 1815-1918

• Fredrik Franz I 1815-1837
• Paul Fredrik 1837-1842
• Fredrik Franz II 1842-1883
• Fredrik Franz III 1883-1897
• Fredrik Franz IV 1897-1918
  • Johann Albrecht av Mecklenburg-Schwerin, (regent) (1897–1901)

Kilder

Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.