Hertugdømmet Mecklenburg-Schwerin
| Herzogtum Mecklenburg-Schwerin Hertugdømmet Mecklenburg-Schwerin | |||||
| |||||
| |||||
|---|---|---|---|---|---|
| |||||
 | |||||
| Hovedstad | Schwerin | ||||
| Styreform | Monarki | ||||
| Hertug av Mecklenburg-Schwerin | |||||
| - 1701–1713 | Fredrik Vilhelm | ||||
| - 1713–1728 | Karl Leopold | ||||
| - 1728–1756 | Christian Ludwig II | ||||
| - 1756–1785 | Fredrik II | ||||
| - 1785–1815 | Fredrik Frans I | ||||
| Historie | |||||
| - Freden i Hamburg | 1379 | ||||
| - Opphøyet til storhertugdømme | 1815 | ||||
Hertugdømmet Mecklenburg-Schwerin var et hertugdømme i Nord-Tyskland, opprettet i 1701 da Fredrik Vilhelm og Adolf Fredrik II delte hertugdømmet Mecklenburg mellom Schwerin og Strelitz. Mecklenburg-Schwerin forble en stat innen Det tysk-romerske rike, på Østersjøens kyst mellom Holstein-Glückstadt og Hertugdømmet Pommern, og ble regjert av etterkommerne til det niklottiske Huset Mecklenburg.
Opphav[rediger | rediger kilde]
Dynastiets stamfar Niklot (1090–1160) var en høvding av den slaviske stammeføderasjonen av obodritere[1], som sloss mot de inntrengende sakserne, og ble endelig beseiret i 1160 av Henrik Løve i Det vendiske korstog. Niklots sønn, Pribislav, underla seg selv Henrik, og i 1167 kom han inn i sin faderlige arv som den første prinsen av Mecklenburg.
Etter en rekke fordelinger blant Pribislavs etterkommere, Henrik II av Mecklenburg (1266–1329) fram til 1312 ervervet herredømmene Stargard og Rostock, og testamenterte de forente mecklenburgiske landene – bortsett fra fylket Schwerin og Werle – til sine sønner, Albert II og Johan. Etter at de begge hadde fått hertugtittelen ble det tidligere herredømmet Stargard gjenskapt som Hertugdømmet Mecklenburg-Stargard for Johan i 1352. Albert II beholdt den større vestre delen av Mecklenburg, og etter å ha ervervet det tidligere fylket Schwerin i 1358, gjorde han Schwerin sin residensby.
I 1363 gikk Alberts sønn, hertug Albert III, på felttog i Sverige, hvor han ble kronet konge året etter. I 1436 døde Vilhelm, den siste herren av Werle, uten en mannlig arving. Fordi Vilhelms svigersønn, Ulrik II av Mecklenburg-Stargard, ikke hadde barn ble hans linje utdødd da Ulrik gikk bort i 1471. Alle eiendeler falt tilbake til hertug Henrik IV av Mecklenburg-Schwerin, som deretter ble den eneste hersker over hele Mecklenburg.
I 1520 delte Henriks barnebarn, Henrik V og Albert VII, igjen hertugdømmet, noe som skapte inndelingen Mecklenburg-Güstrow, som hertug Adolf Fredrik I av Mecklenburg-Schwerin arvet i 1610. I en ny oppdeling i 1621 gav han Güstrow til sin bror, Johan Albert II. Begge ble avsatt i 1628 av Albrecht von Wallenstein, siden de hadde støttet Christian IV av Danmark i Tredveårskrigen. På tross av dette tvang Sverige frem en restaurasjon av disse tre år senere. Da Johan Albert IIs sønn, hertug Gustav Adolf, døde uten mannlige arvinger i 1695 ble Mecklenburg igjen forent under Fredrik Vilhelm.
Historie[rediger | rediger kilde]
I juni 1692, da Christian Ludvig I døde i eksil og uten sønner, vokste en disputt frem om hertugdømmets etterfølgelse mellom hans bror Adolf Fredrik II, og hans nevø, Fredrik Vilhelm. Keiseren og herskerne av Sverige og Markgrevskapet Brandenburg tok del av denne kampen, som ble intensivert tre år senere, da Mecklenburg-Güstrows regjerende familie ble utdødd ved bortgangen av Gustav Adolf. I 1701, ved riksstanden av Den nedersaksiske rikskrets' oppfordring, ble Hamburg-traktaten (1701) signert, og den endelige oppdeling av landet ble gjort. Mecklenburg ble delt mellom to av de som gjorde krav. Hertugdømmet Mecklenburg-Schwerin ble gitt til Fredrik Vilhelm, og Hertugdømmet Mecklenburg-Strelitz, grovt sett en rekreasjon av middelalderens herredømme Stargard, til Adolf Fredrik II. På samme tid ble fødselsrettprinsippet primogenitur gjeninnført, og retten av å samle det felles Landtag ble reservert kun til herskeren av Mecklenburg-Schwerin. Fortsatte konflikter og oppdelinger svekket hertugenes regjering, og bekreftet ryktet om at Mecklenburg var en av de mest tilbakestående territorier i keiserriket.
Mecklenburg-Schwerin begynte sin eksistens i en rekke konstitusjonelle strider mellom hertugen og adelen. Den tunge gjeld anskaffet av Karl Leopold, som hadde blitt med Det russiske keiserriket i en krig mot Kongeriket Sverige, førte til en krise; Karl VI blandet seg inn, og i 1728 erklærte den keiserlige justisrett hertugen som uskikket til å styre. Hans bror, Christian Ludwig II, ble tildelt administrasjonen av hertugdømmet. Under denne prinsen, som ble hersker de jure i 1747, ble Konvensjonen i Rostock signert i april 1755, og gjorde at en ny grunnlov ble skapt for hertugdømmet. Gjennom dette instrumentet var all makt i hertugens, adelens og den øvre stands hender generelt; de lavere standene var generelt ikke representert. I Sjuårskrigen tok Fredrik II en fiendtlig holdning til Fredrik den store, og som konsekvens ble Mecklenburg-Schwerin okkupert av Kongeriket Preussen. På andre områder var hans regjering til landets beste. I den første fasen av De franske revolusjonskrigene forble Fredrik Frans I nøytral, og i 1803 fikk han tilbake Wismar fra Kongeriket Sverige. I 1806 ble landet hans okkupert av Det første franske keiserrike, og i 1808 ble han medlem av Rhinforbundet. Han var den første av forbundets medlemmer til å forlate Napoleon, hvis hærer han hadde sendt en kontingent til, og i årene 1813–1814 kjempet han mot Frankrike.
Etterspill[rediger | rediger kilde]
Med Wienerkrongressen i 1815 fikk Fredrik Frans I av Mecklenburg-Schwerin tittelen «Storhertug». Etter monarkienes fall i 1918 i kjølvannet første verdenskrig ble storhertugdømmet Fristaten Mecklenburg-Schwerin. Den 1. januar 1934 ble det forent med nabostaten Fristaten Mecklenburg-Strelitz (begge i dag del av Bundesland Mecklenburg-Vorpommern).
Hertuger av Mecklenburg-Schwerin, 1352-1815[rediger | rediger kilde]
- Albrekt II 1352–1379 – sønn av Henrik II
- Henrik III 1379-1383 – sønn av Albrekt II
- Albrekt III 1379-1412 – sønn av Albrekt II
- Magnus I 1379-1385 – sønn av Albrekt II
- Albrecht IV 1383-1388 – sønn av Heinrich III
- Johann IV 1385-1422 – sønn av Magnus I
- Ulrich I 1388-1397 – sønn av Albrecht III
- Albrecht V 1417-1423 – sønn av Albrecht III
- Heinrich IV 1423-1477 – sønn av Johann IV
- Johann V 1423-1442 – sønn av Johann IV
- Johann VI 1464-1474 – sønn av Heinrich IV
- Albrecht VI 1464-1483 – sønn av Heinrich IV
- Magnus II 1474-1503 – sønn av Heinrich IV
- Balthasar 1477-1507 – sønn av Heinrich IV
- Heinrich V 1503-1552 – sønn av Magnus II
- Ulrich II 1503-1508 – sønn av Magnus II
- Albrecht VII 1503-1547 – sønn av Magnus II
- Johann Albrecht I 1547-1576 – sønn av Albert VII
- Ulrich III 1555-1603 – sønn av Albert VII
- Johann VII 1576-1592 – sønn av Johann Albrecht I
- Adolf Friedrich I 1592-1628 – sønn av Johann VII
- Johann Albrecht II 1592-1621 – sønn av Johann VII
- Albrecht von Wallenstein 1628-1631
- Adolf Friedrich I (gjenopprettelse) 1631-1658
- Christian Ludwig I 1658-1692
- Friedrich Wilhelm 1692-1713
- Karl Leopold 1713-1747
- Christian Ludwig II 1747-1756
- Friedrich II 1756-1785
- Fredrik Frans I 1785-1815
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ (no) «Niklot» i Store norske leksikon
Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.