Spolebuskslekta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Spolebuskslekta
Frukt og bladverk på spolebusk (Euonymus europaeus)
Frukt og bladverk på spolebusk (Euonymus europaeus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Euonymus
L.[1], 1753[1]
Norsk(e) navn: spolebuskslekta
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planteriket
Divisjon: dekkfrøede planter
Klasse: tofrøbladete planter
Orden: frøbuskordenen
Familie: spolebuskfamilien
Antall arter: 173 (19)
Habitat:
Utbredelse: Asia, Australasia, Europa, Madagaskar, Nord-Amerika
Arter:

Spolebuskslekta (Euonymus) er en slekt i spolebuskfamilien, der ingen av dens arter vokser naturlig i Norge.[2] I denne planteslekten finner en 173 sikre arter.[3] Men det er også beskrevet 19 arter, som det er vitenskapelig diskusjon om de er egne arter eller ikke.[4] Alle artene som vokser i Norge er eller bør ses på som meget giftige, noe som blir drøftet nedenfor i eget kapittel.

De er busker eller av og til små trær, løvfellende eller eviggrønne, og med opprett eller klatrende vekst. De hele bladene er som regel motsatte, men kan være spredte eller sitte i krans. Blomstene er fire- eller femtallige. Frukten er et rødt bær som åpner seg så de oransje frøene blir synlige.

Spolebuskslekta omfatter ca. 173 arter og har et rikest mangfold i Øst-Asia. I Kina er det 90 arter, og 50 av dem er endemiske. Slekta deles i to underslekter: subg. Kalonymus med seksjonen Uniloculares og subg. Euonymus med seksjonene Echinococcus, Euonymus, Ilicifolii og Melanocarya.

Flere av artene dyrkes i hager på grunn av de vakre fruktene og den sterke høstfargen hos de løvfellende artene. Norske gartnere kaller slekta beinved, som også er et vanlig dialektnavn på en helt annen plante, kristtorn. Men etter underprosjektet av Artsdatabanken med navnet Artsnavnebasen er det spolebusk som er det korrekte offisielle norske navnet.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Artene i spolebuskslekta har spredd seg nord til Steinkjer i Norge.[5] Ellers er den funnet spredt i langs kysten, med noen få funn i ikke kystnære strøk.[5] Mens de fleste funnene er gjort fra Kristiansand, nordover til Oslo og sørover mot Østfold og svenskegrensen.[5]

Ellers vokser artene i spolebuskslekta i Asia, Australasia, Europa, Madagaskar og Nord-Amerika. Fire arter forkommer naturlig i Europa.[6][7]

Fremmedartskategori[rediger | rediger kilde]

Som tidligere nevnt hører ingen av artene i spolebuskslekta hjemme i Norge.[8] Men så langt er de ikke noe stort problem heller. I Fremmedartslista til Artsdatabanken er det listet opp fem forskjellige arter, og den høyeste fremmedarts-statusen er LO (lav risiko).[2][9][10] Den komplette fremmedartslisten for spolebuskslekta er slik:

  • Spolebusk har status LO (lav risiko).[2]
  • Klatrespolebusk har status NR (ikke risikovurdert).[11]
  • Alpespolebusk har status LO (lav risiko).[9]
  • Dvergspolebusk har status LO (lav risiko).[10]
  • Sakhalinspolebusk har status NK (ingen kjent risiko).[12]

Gift og giftvirkning[rediger | rediger kilde]

Artene i spolebuskslekta er eller bør ses på som meget giftige.[13][14] De inneholder hjerteglykosider, som hemmer enzymet Na+– og K+-APTase, som er livsviktige for å bygge opp aksjonspotensial og celletransport. Hjerteglykosider er også giften i bl.a. revebjelle (Digitalis purpurea),[15][14] liljekonvall (Convallaria majalis)[16][14] og en gruppe av giftstoffene i artene i juleroseslekta (Helleborus)[17][14] Altså inntak av plantedeler fra de i spolebuskslekta kan ha stor påvirkning på hjertets funksjon. Av spolebusk regnes 36 frukter for å være dødelig for en voksen person.[13]

Men det er blant annet kjent et tilfelle, der en gutt på syv år spiste to frukter, noe som ga en alvorlig forgiftning.[13]

Hovedgiftstoffene er hjerteglykosidene evonosid, evobiosid og evomonosid, men det er også funnet alkaloider bl.a. evonin.[13] Her blir det spesifisert hvor giftig disse stoffene er, dataene som er brukt er LD50 hvis ikke noe annet er spesifisert, og hvis de er tilgjengelig.

  • Evonosid
  • Evobiosid
    • Ingen data på hvor farlig dette stoffet er, men dette stoffet og evonosid og evomonosid er oppbygd av aglykonet digoxigenin, men forskjellen på disse tre stoffene er hvilke type sukker (glykon) som er påkoblet digoxigeninet.[19][20][21][22] Antageligvis har ikke dette stoffet langt unna giftigheten til de to andre.
  • Evomonosid
  • Evonin er en av alkaloidene, men det er ingen data om hvor giftig dette er.[24] Men dette stoffet har en ganske kompleks struktur, der det er koblet til fem eddikmolekyler via esterbindinger.[24]

Symptomer[rediger | rediger kilde]

Eldre litteratur nevner symptomer som kolikk, alvorlig diaré, feber, sirkulasjonsforstyrrelser og symptomer på at en vil kollapse.[25] Disse symptomene kommer gjerne ikke før det har gått en viss tid.[25] Det er da snakk om åtte til femten timer.[25] Mens nyere litteratur, som er i hovedsak basert på barn som har spist noen få spolebuskfrukter, har en sett kvalme, magesmerter, kvelning og spontan oppkast.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Når et stort antall frø (flere enn fem) har blitt spist, tømm magen for innhold (magepumping) og gjerne bruk godt med aktivt kull.[25] Ellers skulle behandling av symptomer rekke ved milde forgiftninger.[25]

Hvis ditt barn har spist spolebuskfrukter, så kan du selv fremkalle oppkast føre medisinsk hjelp ankommer. En stikker da to fingre ned i halsen, og stimulerer drøvelen. En må da passe på og fortsette med dette, og ikke gi seg til før skikkelig oppkast begynner.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «GBIF - Euonymus L.». GBIF. Besøkt 23. mars 2022. 
  2. ^ a b c Elven, R; Hegre, H; Solstad, H; Pedersen, O; Pedersen, PA; Åsen, PA; Vandvik, V (5. juni 2018). «Euonymus europaeus, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018.». Artsdatabanken. Besøkt 23. mars 2022. 
  3. ^ «GBIF - Euonymus L.». GBIF. Besøkt 23. mars 2022. 
  4. ^ «GBIF - Euonymus L.». GBIF. Besøkt 23. mars 2022. 
  5. ^ a b c «Artskart». Artsdatabanken. Besøkt 24. mars 2022. 
  6. ^ «Euonymus». Flora Europaea. Besøkt 19. januar 2015. 
  7. ^ «Euonymus». Flora of China. Besøkt 19. januar 2015. 
  8. ^ «Norsk rødliste for arter 2021 Euonymus. Artsdatabanken. 24. november 2021. Besøkt 23. mars 2022. 
  9. ^ a b Elven, R; Hegre, H; Solstad, H; Pedersen, O; Pedersen, PA; Åsen, PA; Vandvik, V (5. juni 2018). «Euonymus latifolius, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018.». Artsdatabanken. Besøkt 23. mars 2022. 
  10. ^ a b Elven, R; Hegre, H; Solstad, H; Pedersen, O; Pedersen, PA; Åsen, PA; Vandvik, V (5. juni 2018). «Euonymus nanus, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018.». Artsdatabanken. Besøkt 23. mars 2022. 
  11. ^ Elven, R; Hegre, H; Solstad, H; Pedersen, O; Pedersen, PA; Åsen, PA; Vandvik, V (5. juni 2018). «Euonymus fortunei, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018.». Artsdatabanken. Besøkt 23. mars 2022. 
  12. ^ Elven, R; Hegre, H; Solstad, H; Pedersen, O; Pedersen, PA; Åsen, PA; Vandvik, V (5. juni 2018). «Euonymus sachalinensis, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018.». Artsdatabanken. Besøkt 23. mars 2022. 
  13. ^ a b c d Wink og van Wyk (2008) s. 126
  14. ^ a b c d Wink (2010) s. 99
  15. ^ Wink og van Wyk (2008) s. 113
  16. ^ Wink og van Wyk (2008) s. 95
  17. ^ Wink og van Wyk (2008) s. 139
  18. ^ «Evonoside (compound)» (engelsk). PubChem (National Library of Medicine). Besøkt 23. mars 2022. 
  19. ^ «Evonoside (compound)» (engelsk). PubChem (National Library of Medicine). Besøkt 24. mars 2022. 
  20. ^ «3-[(3S,5R,8R,9S,10S,13R,14S,17R)-3-[(2R,3R,4S,5R,6S)-3,4-dihydroxy-6-methyl-5-[(2S,3R,4S,5S,6R)-3,4,5-trihydroxy-6-(hydroxymethyl)oxan-2-yl]oxyoxan-2-yl]oxy-14-hydroxy-10,13-dimethyl-1,2,3,4,5,6,7,8,9,11,12,15,16,17-tetradecahydrocyclopenta[a]phenanthren-17-yl]-2H-furan-5-one (compound)» (engelsk). PubChem (National Library of Medicine). Besøkt 24. mars 2022. 
  21. ^ «Evonomonoside (compound)» (engelsk). PubChem (National Library of Medicine). Besøkt 24. mars 2022. 
  22. ^ Frohne og Pfänder (2005) S. 135
  23. ^ «Registry of Toxic Effects of Chemical Substances» (engelsk). National Institute for Occupational Safety and Health, 1987. Besøkt 23. mars 2022. 
  24. ^ a b «8,11-Epoxy-9,12-ethano-11,15-methano-11H-[1,8]dioxacycloheptadecino[4,3-b]pyridine-5,17,22-trione, 10,13,14,21-tetrakis(acetyloxy)-12-[(acetyloxy)methyl]-7,8,9,10,12,13,14,15,18,19-decahydro-20-hydroxy-8,18,19,20-tetramethyl- (compound)» (engelsk). PubChem (National Library of Medicine). Besøkt 24. mars 2022. 
  25. ^ a b c d e Frohne og Pfänder (2005) S. 136

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bøker[rediger | rediger kilde]

  • Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (2013). Elven, Reidar, red. Norsk flora (Nynorsk) (7 utg.). Det norske samlaget. ISBN 978-82-521-6029-1. 
  • Wink, Michael og van Wyk, Ben-Erik (2008). Mind-altering and poisonus plants of the world (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. ISBN 978-0-88192-952-2. 
  • Frohne, Dietrich og Pfänder, Hans Jürgen (2005). Poisonous Plants A Handbook for Doctors, Pharmacists, Toxicologists, Biologists and Veterinarians (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. ISBN 0-88192-750-3. 

Vitenskapelige artikler[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]