Hopp til innhold

Spiritisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Spiritistiske»)

Spiritisme (av ordet for «ånd» på latin) er en tro på at det finnes en åndeverden, og at mennesker kan komme i kontakt med de avdødes ånder. Såkalte seanser, hvor mennesker gjennom forskjellige ritualer skal komme i kontakt med avdøde mennesker inngår ofte som en sentral del. [trenger referanse]

Spiritisme. I 1853, da den populære sangen Spirit Rappings ble publisert, var interessen stor for spiritistiske fenomener som bankeånder.

Spiritismen oppstod i 1848 da de to søstrene Margaret Fox og Kate Fox fortalte at de hørte bankelyder i veggen hjemme i byen Hydesville i staten New York.[1] De hevdet at bankingen var signaler fra ånder, og kunne tydes. Søstrene begynte etter noen år å reise rundt i USA og holde opptredener hvor de angivelig kommuniserte med de døde. Interessen for fenomenet økte, og samtidig dukket det opp stadig nye medier. I 1888 innrømmet søstrene at det hele bare var noe de hadde funnet på, men forklarte også at bankelydene de hørte, kom fra en avdød persons ånd, og at det befant seg et skjelett begravd under huset. Dette skjelettet ble også funnet senere. Etter dette hadde de allerede overbevist tusenvis om at man kan kontakte de døde.

Mot slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet spredte spiritismen seg til ulike samfunnslag i Europa, også i Norge, der cand.jur Bernt Torstenson i 1886 startet det spiritistiske tidsskriftet Morgendæmringen. «Spritistisk forening» ble stiftet i 1887 med det formål å «undersøke og utbre kjennskapet til den åndelige verden og de materielle verdener». To år senere talte foreningen rundt hundre medlemmer.[2] Da redaktør Torstenson mottok en pengegave «til fremme av arbeidet for studiet av spiritismen», tok han initiativet til å starte NSFPS (= Norsk Selskap For Psykiske Studier). Selskapets 299 medlemmer omfattet i 1922 folk som statsminister Gunnar Knudsen, Aftenpostens redaktør Frøis Frøisland og Freias direktør Johan Throne-Holst, samt i overveiende grad skipsredere, direktører, leger, ingeniører og professorer. Selskapet arrangerte nok foredrag og dannet sirkler som eksperimenterte med borddans og automatisk skrift, men størst oppmerksomhet vakte de kontrollerte forsøkene med innbudte medier fra utlandet. I 1912 var det mediet Etta Wriedt fra Detroit og hennes «åndetrompet» som ble avslørt. Mrs Wriedts «trompet» skulle ha vært talerør for ånden til blant andre Hypatia av Alexandria,[3] men i Norge ble «trompetstøtene» avslørt som eksplosjoner fremkalt av kalium og vann. Et av kontrollkomitéens medlemmer, professor Kristian Birkeland, utbrøt i den anledning: «Jeg er visstnok en prinsipiell motstander av all heksebrenning, men et lite, bitte bål til ære for mrs Wriedt ville likevel ikke ha vært i veien.»[4]

Den første internasjonale konferansen for psykisk forskning fant sted i København i 1921. Hovedattraksjon var det danske mediet Ejner Nielsen.[5] Han ble avfotografert i mørke på konferansen, med ektoplasma strømmende ut av munnen, og flankert av økonomiprofessor Oskar Jæger (NSFPSs formann) og den islandske teologen Haraldur Nielsson.[6] Året etter inviterte selskapet Nielsen til Norge. Her ble også han avslørt. Komitéen sørget for å sy ham inn i en hvit drakt med hette, bare med huller til øyne og munn, og festet armer og ben til stolen han satt i. Likevel lyktes det for Nielsen å lirke fri en hånd, slik at han kunne få tekstilstoffet som han simulerte ektoplasma-frembringelsene med, ut av endetarmen der han gjemte det, og opp til munnen. Han ble avslørt av den brune stripen dette etterlot på drakten.[7] Johan Scharffenberg, som satt i komitéen, gav ham diagnosen psykopat,[8] anbefalte tørt at Nielsen burde slutte som medium av hensyn til sin helse. Nielsen på sin side unnskyldte, med støtte av NSFPSs formann, Oskar Jæger, sitt svindelforsøk med at det var fremkalt av en ond ånds innflytelse.[9]

Et annet kjent dansk medium var Anna Melloni Rasmussen,[10] som ble avslørt da hun skrev på «åndetavlene» sine med føttene under bordet.

Køber-saken skapte skandale på 1930-tallet. Mediet Ingeborg Købers far, byfogd Dahl i Fredrikstad, førte protokoller over seansene med datteren, der det hinsidige skildres som en avspeiling av familiens sommerferier på Hankø. Det er forelskelse og ekteskap blant åndene, konjakk etter kaffen, avdøde spiller golf på «de herligste marker», og da Dahls avdøde sønn Ragnar forlover seg med ånden Nanny, skryter han av den gode majonesen hun lager.[11] Likevel ble Ingeborg Køber oppsøkt av justisminister Asbjørn Lindboe da han trengte råd fra avdøde statsminister Peder Kolstad i anledning Grønlandssaken.[12] Også Ragna Nielsen sluttet seg til bevegelsen, og Aftenposten trykket en artikkel av henne, der hun fortalte om sine åpenbaringer med Ivar Aasens og Bjørnstjerne Bjørnsons ånder, noe som fikk enken Karoline Bjørnson til å utbryte til Francis Bull: «Det er svært så konservativ han er blitt der oppe i himmelen!»[13]

Den påståtte kommunikasjonen med ånder, skjer angivelig under seanser, der medier bærer fram budskapet fra en ånd. Det kan også skje gjennom såkalt «automatisk skrift», der en ånd angivelig styrer mediets penn. Andre varianter er innringede bokstaver skrevet på et glatt ark, mens en varmer opp et glass med varmen fra et stearinlys, for så å hviske sitt spørsmål inn i glasset. På arket skal alle bokstavene i alfabetet, pluss tallene 1-9 og ordene «ja», «nei» og «avslutt» stå. Det sies at man ikke skal ta opp temaer angående død. [trenger referanse]

Deretter holdes den enkelte finger/hånd eller deltagernes hender over glasset som står opp ned. Dette vil da bevege seg over de bokstavene og tallene som er svaret fra den ånden som svarer, og på den måten kan meddele seg til menneskene.[trenger referanse] Det er også mulig og få tak i såkalte Ouija-brett istedenfor ark. (Ouija = av de franske og tyske ordene for «ja».)

Grupperinger

[rediger | rediger kilde]

Spiritisme delte seg i to hovedgrupper: Kristne og ikke-kristne spiritister. Disse kan igjen deles inn i de som valgte å forholde seg mest til fysisk mediumisme, og de som sverget til utelukkende mental mediumisme. Noen av spiritistene tok til seg deler av tidligere hedensk tro og praksis, deriblant sjamanistisk praksis og filosofi, og utgjorde et av grunnlagene for deler av tenkningen som finnes i vise new age-miljøer i dag. Fysisk mediumisme vil si at man via et medium (og åndeverdenen) forårsaker fysiske hendelser i denne verdenen (jf. psykokinese), f.eks 'levitasjon' (mennesker eller objekter letter fra gulvet og svever), 'apport-fenomener' (objekter eller annet dukker opp fra intet), 'materialiseringer' (deler eller hele skikkelser materialiseres i et rom ut fra en påstått åndelig-fysisk substans spiritistene kaller 'ektoplasma'). Denne substansen dannes av mediumets kropp, av de andre i seansesirklen, samt av åndeverdenen.

Påståtte medier som hevder å kunne komme i kontakt med døde, har blitt kritisert for å skade sine klienter psykisk, fordi de forstyrrer og stopper en nødvendig sorgprosess hos mennesker som har mistet noen av sine nærmeste. Dette kan sammenlignes med å holde et sår åpent ved å stadig pille i det. Skeptikere sammenligner gjerne mennesker som hevder å være medier, med vampyrer, fordi de parasitterer på sine villige og ofte betalende ofre.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. oktober 2013. Besøkt 26. mars 2009. 
  2. ^ Terje Emberland/Arnfinn Pettersen: "Religion for en ny tid", Åpent sinn eller høl i hue? (s. 252), forlaget Humanist, Oslo 2006, ISBN 82-92622-16-0
  3. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 17. juli 2011. Besøkt 20. januar 2011. 
  4. ^ Terje Emberland/Arnfinn Pettersen: "Religion for en ny tid", Åpent sinn eller høl i hue? (s. 257-8)
  5. ^ http://www.answers.com/topic/einer-nielsen
  6. ^ http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=200955561586&NL=1[død lenke]
  7. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. oktober 2013. Besøkt 26. mars 2009. 
  8. ^ http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=200955561586&NL=1[død lenke]
  9. ^ Terje Emberland/Arnfinn Pettersen: "Religion for en ny tid", Åpent sinn eller høl i hue? (s. 258-9)
  10. ^ http://www.answers.com/topic/anna-melloni-rasmussen
  11. ^ Terje Emberland/Arnfinn Pettersen: "Religion for en ny tid", Åpent sinn eller høl i hue? (s. 253-4)
  12. ^ Willy Pedersen: «Hankø i skumring», Noen spor (s. 194), Universitetsforlaget, Oslo 2004
  13. ^ Francis Bull: Tradisjoner og minner (s. 187), forlaget Gyldendal, Oslo 1945

Litteratur

[rediger | rediger kilde]