Solovkiklosteret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Solovki-klosteret)
Gå til: navigasjon, søk
Et av Solovki-klosterets tårn i 1915, fotografert av Sergej Prokudin-Gorskij.
Solovkiklosteret ligger i Russland
Solovkiklosteret på kartet over Russland

Koordinater: 65°01′28″N 35°42′37″Ø

Solovkiklosteret (russisk:Соловецкий монастырь) har i flere hundre år vært kristendommens hovedsete i Nord-Russland. Klosteret ligger på Solovkiøyene i Kvitsjøen i Arkhangelskregionen (Arkhangelsk oblast). De viktigste bygningene er fra 1500-tallet, da Filip Kolytsjev var hegumen (tittel som tilsvarer abbed). Klosteret har opp igjennom århundrene gjennomgått mange endringer og det har motstått flere fiendtlige angrep. Dette er et av de første russiske stedene som har kommet på UNESCOs liste over verdensarvsteder.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Før noen bosatte seg der, var Solovkiøyene kjent blant samene, som brukte øyene som gravsted.

Bosettingen av den karelske kysten mot Kvitsjøen startet på 1100-tallet, da fiskere og jegere fra Novgorod slo seg ned her. De neste som kom var munker. En av munkene, Savvatij (Sabbatius), søkte ensomhet etter at læreren hans, Kirill Bjelozerskij, hadde dødd. Han hadde levd i Valaam-klosteret en stund, men han syntes det var overbefolket, og dro videre nordover. Savvatij fikk høre om Solovkiøyene, og i 1429 kom han seg over til øyene sammen med sin medbror Herman.

Savvatij er senere blitt ansett som en av grunnleggerne av Solovkiklosteret, men det var ikke han som etablerte det. Den egentlige grunnleggeren, Zosima, levde i en rik familie nær Kizji ved innsjøen Onega. En dag bestemte han seg for å vie resten av livet sitt til munketilværelsen, og ga alt han eide bort til de fattige. Zosima og hans ledsagere gav seg avsted og havnet på Solovki-øyene, der de grunnla klosteret i 1436.

Økonomisk, politisk og militært sentrum[rediger | rediger kilde]

Fram til midten av 1500-tallet var Solovkiklosteret som andre mindre klostere, men i 1549 fikk klosteret en ny leder, Fillip, som var en enestående energisk person. Under hans ledelse startet utbyggingen av murer, tårn, veier og kanaler mellom flere av innsjøene på øya. Den første store kirka sto også ferdig på 1500-tallet. Klosteret utvidet eiendommene sine raskt, med landområder på kysten av Kvitsjøen og rundt elvene som har utløp i sjøen. Klosteret økte sin produksjon og kommersielle virksomhet, og ble fort økonomisk og politisk sentrum i Kvitsjøområdet.

Solovki-klosteret sett fra sjøen.

På denne tiden begynte klosteret å spille en større rolle også i forsvaret av Nord-Russland. I 15821594 reiste munkene en festning etter ordre fra tsaren. Den ble bygget av svære kampesteiner, og ble en av de største og mektigste festningene i Russland. I mange århundre voktet festningen og dens garnison den russiske grensen. Arkimandritten (tittel som tilsvarer øverste abbed) i klosteret ble utpekt av patriarken og tsaren selv. I 1765 ble Solovkiklosteret stauropegisk (fra gresk: stauros: «kors» og pegio: «å stadfeste»), det vil si at det ble direkte underlagt kirkesynoden.

Forretningsvirksomheten til klosteret omfattet drift av saltverk (i 1660-årene eide det 54 verk), fiske, produksjon av sjømat, pelsdyrfangst, utvinning av glimmer og jern, perlearbeider mm. Mange mennesker i området var engasjert i klosterets produksjon og var derfor avhengige av det. På 1600-tallet hadde Solovkiklosteret allerede hatt rundt 350 munker, 600-700 tjenestefolk, håndverkere og jordarbeidere.

Solovkiopprøret[rediger | rediger kilde]

På midten av 1600-tallet var Solovki-klosterets politiske og moralske innflytelse veldig sterk, og klosteret ble en av hovedarenaene for motstanden mot splittelsen av den russisk-ortodokse kirken. Det antiføydale Solovkiopprøret (russisk:Соловецкое восстание) i 16681676 var rettet mot Patriark Nikons kirkelige reform. Klosterets ledelse sto imot de tsar-støttede religiøse reformene, fredsforhandlinger førte ikke fram, og tsaren sendte militære styrker for å straffe opprørerne.

Opprøret startet sommeren 1668, da de autoritære lederne av klosteret gikk i opposisjon mot Patriark Nikons reform, rett etter hans avgang fra embedet. Majoriteten av regulære munker var motstandere av sentraliseringen av den russisk-ortodokse kirken, og den russiske regjeringen som hadde jobbet for dette. Legbrødre, klosterarbeidere og pilegrimer (пришлые люди, eller prisjlije ljudi) protesterte mot den føydale undertrykkingen og spesielt mot klostervesenets regulering av livegenskap. Rundt 450-500 opprørere deltok i Solovkiklosteropprøret, som startet under slagordet til striden for den gamle tro i forbindelse med bevegelsen til De gammeltroende.

Strelets-patruljer i gamle Moskva av Andreij Rjabusjkin.

22. juni 1668 ankom en Strelets-avdeling, under kommando av Volkhov, Solovskiøyene for å slå ned opprøret. Klosteret låste og nektet å slippe troppene inn. Opprøret ble støttet av lokale bønder og arbeidere, som kunne bistå klosteret med forsyninger ved en beleiring i mer enn syv år, om nødvendig. I tillegg til forsyningene fra utsiden, kom det mange arbeidere, rømte soldater og til og med Strelets-soldater til øya og slo seg sammen med opprørerne. Tidlig på 1670-tallet kom det et stort antall av Stenka Rasins (leder av motstanden mot den russiske regjeringen) tilhengere for å delta i klosteropprøret, noe som oppildnet situasjonen ytterligere.

Opprørerne forsvarte seg godt mot den vel utstyrte hæren under den flerårige beleiringen. Men det fantes en forræder på klosteret, munken Feoktist. Han viste strelets-soldatene et ubevoktet vindu i klosterets Hvite tårn. Dette framskyndet slutten på opprøret, som ble slått ned med en ufattelig brutalitet i januar 1676. Beleirerne klarte å komme seg inn gjennom en hemmelig passasje i ly av en snøstorm, og gikk løs på munkene. Kun 60 av de 500 opprørerne overlevde slaget om klosteret. Etter at opprøret ble slått ned, ble det funnet store matlagre i klosteret, med nok mat til å motstå beleiringen i mange flere år. De overlevende opprørerne ble senere henrettet, med unntak av noen få. Dette er den eneste gangen i historien at Solovski-klosteret har vært okkupert.

Forsvar, kristendom, handel og industri[rediger | rediger kilde]

Utsnitt av klosterets murer og tårn.

Sammen med festningsverkene i Sumskoi og byen Kem representerte Solovskiklosteret et viktig grenseforsvarsverk med dusiner av kanoner og sterke garnisoner. På 1500-tallet og 1600-tallet greide klosteret flere ganger å slå tilbake angrep fra Sverdridderordenen og svenskene (i 1571, 1582 og 1611).

Et annet fiendtlig angrep kom i 1854, under Krimkrigen. 6. juli ble Solovskiklosteret angrepet av to britiske 60-kanoners fregatter, «Brisk» og «Miranda». Skuddvekslingen startet, og etter 9 timers bombardement med rundt 1800 skudd fra skipene, måtte de returnere med uforrettet sak. Overraskende nok, gikk det ingen liv tapt, og kun noen få av bygningene ble lettere skadet.

Mellom 1500-tallet og 1900-tallet ble Solovskiklosteret også brukt til eksil for motstandere av eneveldet og den offisielle ortodokse religionen. Klosteret var også hovedsentrum for kristningen av Nord-Russland, og oppbevarte en stor mengde manuskripter og gamle bøker. Klosteret har hatt to glansperioder; den ene på 1500-tallet da den første store kirka og kampesteinsmuren ble bygget, og den andre på 1800-tallet da det ble bygget ny kirke, skipsverft (med blant annet en av Russlands første tørrdokker) og kraftverk. Det ble også anlagt en botanisk hage på klosteret. På begynnelsen av 1900-tallet deltok klosteret i pomorhandelen med flere dampskip. Pomorhandelen var en handelsforbindelse mellom pomorer (kystboere) i Kvitsjøområdet og kystbefolkningen langs den nordnorske kysten, med fisk fra Norge og korn fra Russland som hovedhandelsvarer.

Tvangsarbeidsleir[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter den russiske revolusjon la sovjetmyndighetene ned klosteret og tok i bruk mange av bygningene til en fangeleir under Gulag-systemet. Da bolsjevikene overtok i 1923, ble munkene deportert, fengslet eller henrettet.

Leiren som ble opprettet i 1923 er kjent under navnet «SLON» (Solovetsky Lager' Osobogo Naznachenia, «spesialformålsleir»). Ordet «slon» er forøvrig det russiske ordet for elefant; en rekke av Gulag-leirene ble gitt navn som i forkortet form ga en annen og gjerne ikke-truende mening. Til å begynne med var det bare 3 000 fanger som ble bragt hit.

1920-tallet ble propagandafilmen «Solovki» spilt inn for å fremme utbredelsen Sovjetstatens nye avstraffelsesmetoder.

Klosteret og øyene omkring ble etterhvert en enorm fangeleir, med menn, kvinner og barn huset rundt omkring på flere av øyene. Flere kategorier av fanger ble holdt fengslet side om side: Vanlige kriminelle sammen med «hviterussiske» offiserer, ingeniører, diktere, forfattere, historikere, geistlige, økonomer, filosofer, matematikere og enhver som kunne tenkes å utgjøre en fare for revolusjonen. I Transfigurasjonskirken ble fangene forlagt i fireetasjers køyesenger. Alterene ble omgjort til latriner.

SLON var en av de første tvangsarbeidsleirene, en prototyp på Gulag-systemet. Her utviklet og utprøvde NKVD de metoder som etterhvert ble gjengse i fangeleirer over hele Sovjetunionen. Gjennom 1920-årene og 1930-årene ble hundretusener av «kontrarevolusjonære elementer» holdt fanget på øya, og de ble tvunget hovedsakelig til skogsarbeid. Fangene led under dårlige forhold, og flere tusen av dem døde, spesielt i 1920-årene.

Leirvaktene fikk fritt utløp for sine sadistiske tilbøyeligheter. De kunne kle fangene nakne og binde dem fast utendørs til myggenes forlystelse. De kunne tvinge fanger til å balansere dagen lang på horisontale pæler i en høyde som var for høy til å kunne sette ned føttene på bakken. De som falt ned ble slått, eller kunne bli bundet på langs til tunge trestammer som så ble rullet den bratte skråningen fra Sekirnajahøyden 60 meter ned til bunnen.

«De brukte åpent ordet 'Solovki' til å skremme folk med», skrev den russiske opposisjonelle forfatteren Aleksander Solsjenitsyn i sitt verk Gulagarkipelet.

I 1936 ble arbeidsleiren omgjort til fengsel, som ble brukt fram til 1939, like før utbruddet av vinterkrigen mellom Russland og Finland. Det anslås at mellom 30 000 og 40 000 mennesker ble drept eller døde av sykdom mellom 1923 og 1939 i leirene.

I 1939 ble byggingen av en marinebase og sjøkadettskole påbegynt på øyene. Etter krigen ble Solovkiklosteret brukt av forsvaret. Først i 1992 fikk den russiske kirken kontroll over klosteret igjen og i dag er Solovki-klosteret et historisk og arkitektonisk museum. Et lite brorskap av munker på rundt 10 personer lever på klosteret i dag.

Solovkiklosteret i 1915, fotografert av Sergeij Mikhailovitsj Prokudin-Gorskij.

Klosteranlegget[rediger | rediger kilde]

Solovkiklosterets bygninger ligger ved stranden i Prosperitybukta (russisk: бухта Благополучия) på den største av Solovki-øyene. Området er omgitt av massive murer, som er 8-11 m høye og 4-6 m tykke. Muren har 7 porter og 8 tårn og er satt opp mellom 15841594 av arkitekten Trifon. Den er murt opp av svære kampesteiner som er opp til 5 m lange. Det er også overbygninger på området som er forbundet med overdekkede og buede passasjer. Disse er omgitt av mange husholdnings- og boligbygninger og et refektorium (et 500 m² stort kammer), Uspenskijkatedralen (bygget mellom 15521557), Preobrazjenskijkatedralen (15561564), Bebudelseskirken (15961601), stenkammere (1615), en vannmølle (fra tidlig på 1600-tallet), et klokketårn (1777) og Nikolajkirken (1834). I løpet av de siste årene er klosteret sterkt restaurert, og restaureringsarbeidene pågår fremdeles.

Kristi Himmelfartskirken på Sekirnajahøyden[rediger | rediger kilde]

Sekirnayahøyden ligger på nordvestsiden av den største av Solovski-øyene. På toppen av denne høyden bygde munkene en Kristi Himmelfartskirke på 1800-tallet. Kirken var også et fyr, og dette er verdens eneste kirke som ikke har kors, men en fyrlinse på taket. Under Gulagtiden ble kirken brukt som en av de grusomste straffecellene, og til minne om de som ble henrettet her er det reist et minnekors på stedet.

Håndlaget kanalsystem[rediger | rediger kilde]

Øya har ingen elver, men hundrevis av innsjøer. På 1500-tallet begynte munkene å grave ut forbindelseskanaler mellom innsjøene. Systemet av innsjøer og kanaler ble brukt som ferskvannskilde og for transport. I dag er det mulig å besøke kanalsystemet med robåter.

Det er en botanisk have med mer enn 100 plantearter på øya, mange er av arter som vanligvis vokser langt lenger sør. Det finnes også et Gulag-museum på området i dag.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gorter-Grønvik, Anastasia. Solovkiøyene : hellige øyer i Kvitsjøen : sentrum for makt på Nordkalotten. I: Nordnorsk Magasin, nr 3/4, 1991; s 24-27
  • Gorter-Grønvik, Anastasia. Solovki-klosteret i Kvitsjøen : den store festen da patriarken fra Moskva dro på signingsferd til Solovki 1992. I: Nordnorsk Magasin, nr 6/7, 1992; s 28-34
  • Bjerkeng, Marit. Hellig jord med massegraver : inntrykk fra Solovki-øyene 9.-10. august 1997. I: Hammarn, nr 6, 1997; s 52-58
  • Skille, Øystein. Møte med Solovki og Solovki-klosteret : reisedagbok fra Karelen: skjebner fra Slon – stalinleiren på Solovki. I: Hammarn, nr 5, 1999; s 32-36
  • Molstad, Arild. På opplevelsesreise i Østerled. I: På norske vinger, nr 5, 2003; s 22-28
  • Eriksen, Hans Kristian. Over Nordkalotte til et kloster i Kvitsjøen. I: Nordnorsk Magasin, nr 5/6, 2003; s 29-34
  • Eriksen, Hans Kristian. Kloster, festning og fangeleir. I: Nordnorsk Magasin, nr 1/2, 2004; s 22-27 pdf


  • Koenker, Diane P. (red.): Revelations from the Russian Archive: Documents in English Translation. Washington, Library of Congress, 1997.
  • Rossi, Jacques: The Gulag Handbook: an Encyclopedia Dictionary of Soviet Penitentiary Institutions and Terms Related to the Forced Labor Camps. New York: Paragon House, (1989).
  • Solsjenitsyn, Aleksander I., Gulagarkipelet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]