Sigurd Islandsmoen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sigurd Islandsmoen
Sigurd Islandsmoen
Født 27. august 1881
Gården Islandsmoen i Sør-Aurdal
Nasjonalitet Norsk
Felt Komponist

Sigurd Islandsmoen (født 27. august 1881, død 1. juli 1964) var en norsk komponist. Utover sin komponistgjerning virket han det meste av sitt liv som organist i Moss kirke. Hans kanskje mest kjente verk er sangen «Det lysnet i skogen» med tekst av Jørgen Moe. Dette er kanskje 50-årenes mest spilte kjenningsmelodi da den ble brukt på NRKs Ønskekonserten[trenger referanse]. Ellers inkluderer hans produksjon dødsmessen «Requiem» (193536, uroppført i 1943), én opera - «Gudrun Laugar», to symfonier, oratorier, «Israel i fangenskap» (uroppført i 1931) og «Heimat frå Babel» (uroppført i 1934), korverket «Missa solemnis» (uroppført i 1954), to symfonier, «Norsk ouverture» og andre orkesterverk, kammermusikk, klaver- og orgelverk samt en rekke korsanger.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Islandsmoen vokste opp på gården Islandsmoen i Sør-Aurdal som den yngste av ni søsken, i et hjem preget av musikk og sang. Da han var liten og var med på seteren hadde han en planke med orgeltangentene påtegnet, når han «spilte» så hørte han tonene inni seg. Sitt første virkelige «orgel» fikk Islandsmoen som ni-åring, et harmonium laget av en farbror. Helt siden guttedagene var han levende opptatt av å samle og notere ned folketoner. Og det var under en reise for å samle inn slike at han i 1934 fikk tanken om å skape det som skulle bli ett av hans storverk, et rekviem.[1]

Sitat Den innsats Sigurd Islandsmoen hittil har rukket å gjøre i norsk kirkemusikk er intet mindre enn imponerende. Når den er så lite kjent av de fleste, har det alene sin grunn i Islandsmoens medfødte redsel for alt som heter reklame. Sitat
– Domorganist Arild Sandvold (1895–1984)
Fra forordet til urfremførelsen av «Requiem»

Han tok lærereksamen ved Elverum lærerskole i 1904, og jobbet som lærer fra 190416. Først jobbet han som lærer og organist noen år i hjembygda Bagn, og senere virket han de siste seks årene som musikklærer i Gjøvik. Hjemme i Bagn ble en stor del av bygdas øvrige musikkliv drevet av to av hans brødre. I Gjøvik etablerte han et musikkdramatisk selskap. Både før og etter lærerstudiene studerte han ved Musikkonservatoriet i Oslo, og senere også i Leipzig i Tyskland under Max Reger. Han utdannet seg til organist, og gjennom sin posisjon som organist i Moss (191661) gjorde han en stor innsats for byens musikkliv. Etter prøveoppføringer i 1919 av Haydns Årstidene og seinere Mendelssohns Elias, tok Islandsmoen initiativet til å danne Moss korforening i 1920. Senere tok han initiativet til dannelsen av Moss orkesterforening i 1924 etter en meget vellykket oppføring av Händels Judas Maccabæus. Samarbeidet mellom disse førte til oppføring av en rekke store verk for kor og orkester. Han ledet hele 49 oratoriefremføringer med Moss korforening og er regnet som selve drivkraften i musikklivet i byen fra denne tiden.

Tiden i Leipzig er antatt å ha hatt stor innflytelse på hans musikalske utvikling, og spesielt organisten Karl Straube (1873–1950) og dirigenten Arthur Nikisch (1855–1922) som ledet Gewandhaus-orkesteret trekkes frem som personligheter som påvirket han. De sene romantiske strømningene og kromatisk harminikk påvirket han kraftig. Han ble siden aldri helt familiær med resten av samtidsmusikken, og det er sagt om Islandsmoen at han ble født et hundreår for sent til å bli regnet blant de store klassiske komponistene.

Islandsmoen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og fikk fra 1952 Statens kunstnerlønn. Han var aktiv i musikklivet helt til det siste og ledet samme året som han døde uroppførelsen av sin historiske opera «Gudrun Laugar».

«Requiem»[rediger | rediger kilde]

Etter reisen sommeren 1934 som var opptakten til arbeidet med «Requiem», skrev Islandsmoen «Da det meste av det som ble funnet var religiøse toner med tildels dårlig tekst, lå tanken ganske nær at disse motivene muligens var anvendelige til tematisk behandling i et større kirkelig korverk». Samtidig fant han en melodi til Petter Dass sin salme Herre Gud, ditt dyre navn og ære. Om dette funnet skrev Islandsmoen «Da det aller meste av det som ble funnet var religiøse toner med tildels dårlig tekst, lå tanken ganske nær, at disse motivene muligens var anvendelige til tematisk behamdling i et større kirkelig korverk. Da de fleste bibelske sujetter er benyttet før, og da det blant annet fantes en meget god folketone til Petter Dass' salme Herre Gud, ditt dyre navn og ære, som på mange måter slekter inn på den veldige tekst Dias Irae, lå det nær å tro at den gamle requiemtekst muligens kunne benyttes. Anvendelsen av norsk folkemusikk i dette verket er imidlertid ikke et vanlig potpurriarrangement. Teknisk sett ville det være en umulighet, og kunstnerisk sett ville det være en forbrytelse å benytte kjente norske folketoner – også verdslig – til denne veldige og alvorsfulle tekst på en så primitiv måte. Det er motiver, som ikke er benyttet før, og de aller fleste av dyp religiøs natur. Det er selvsagt at nesten ingen av dem passet inn i latinens metrikk, men måtte underkastes omformingens prosess ved en symfonisk behandling av motivene».

Hans tanker om et requiem ender med uroppførelsen av han tredje store korverk «Requiem, Opus 42» i Vår Frelsers kirke den 14. januar 1943. Verket ble fremført av Cæciliaforeningens kor, og med Oslo-Filharmonien, den gang Filharmonisk Selskaps Orkester. Organist var Rolf Karlsen og solistene var Gunvor Mjelva (sopran), Svanhild Richvoldsen (alt), Sigurd Hoff (tenor), Øystein Sinding-Larsen (bass), og Arild Sandvold var dirigent.

Et requiem er en katolsk sunget dødsmesse og har ingen plass i luthersk liturgi, for ikke snakke om innen norsk kirkelig praksis. Ute i Europa har flere av de store klassiske komponistene lagd slike verk, og spesielt berømte er vel verkene til Mozart, Verdi og Cherubini. Islandsmoen har selv fremført Cherubinis Requiem i 1927 og har ganske sikkert latt seg påvirke av dette, selv om de er forskjellig i form. Tekstmessig følger han imidlertid tett på Mozarts bruk av tekstene, som igjen følger en tradisjon fra 1700-tallet om å forenkle disse. Også i Introitus og Kyrie har han fulgt etablert praksis, mens han bryter med Mozart og Verdi i Graduale hvor han bruker en gjentagelse fra Introitus. Han velger å behandle Dies iraeannerledes enn Cherubini og Bruckner, og deler den opp og reorganiserer. Totalt tar Islandsmoen for seg 15 av de i alt 19 versene. Gjennom hele verket er det en varierende satsstruktur og det veksles mellom homofone og polyfone partier. I flere av partiene trer det nære slektskapet til norske folketoner frem, og melodien Herre Gud ditt dyre navn og ære setter preg på Dias irae, Kyrie eleison og Agnus Dei.[2]

Urfremførelsen var midt under den andre verdenskrig og domorganist Rolf Karlsen var på vei til konserten da flyalarmen plutselig gikk. Han forteller at han klarte å komme seg ned på «konsen» uten å bli jaget ned, og at han der hadde det hyggeligere enn i en fremmed kjeller. Etter en halv time kom faren over og alt vendte tilbake til det normale. Klokken 21 startet konserten og han forteller at «&hellipdet var en eiendommelig steming i kirken med disse norske tonene».[3]

Sitat …Av de solister De nevner, har allerede nn underskrevet erklæringen. Dersom ikkje nn vil gjøre det samme, kan de ikkje få tillatelse til å medvirke i innstuderingen av Islandsmoens Requiem.
Heil og Sæl!
Sitat
– Statens Teaterdirektorat

Da Cæciliaforeningen planla urfremføringen støtte de på vanskeligheter. Alt ble den gangen godkjent av Statens Teaterdirektorat og ikke alle hadde underskrevet på de nødvendige erklæringer. Etter mye korrespondanse får de til slutt tillatelse til å holde konsert. I et brev datert 17. desember 1942 blir de gjort kjent med at verket har passert sensuren.

Etter fremføringen i Oslo ble verket senere fremført i Stavanger, Moss, Drammen, Lillestrøm, Hønefoss, Bergen og Trondheim. Verket er også fremført i København og i Brussel som en del av kulturutvekslingen mellom Belgia og Norge. Oppføringen i Bergen ble direkteoverført av Norsk rikskringkasting.

Etter krigen forsvant verket, og det siste som er kjent er at det ble fremført i Brussel i 1953. Etter denne fremføringen forsvant notematerialet. Hvorfor og hvordan er ukjent men det ser ut som om materialet aldri ble returnert. Direktesendingen i radio ble tatt opp, og det ble overført til NRK. Opptaket er senere forsvunnet. En versjon av "Agnus Dei"-satsen for orgel og kor overlevde og ble brukt i begravelsen til Kong Haakon 7.

Ingen viste hvor det var før det ble etterlyst i 1991 og Nasjonalbiblioteket kunne fortelle at alt arkivert materiale var på plass med unntak av nettopp Requiem. På Bagn Bygdesamling har det imidlertid blitt oppbevart en enslig microfilm i mange år av den opprinnelige versjonen slik den var før uroppføringen. De kunne derfor fortelle Nasjonalbiblioteket at Requiem ikke var tapt, de hadde en kopi. Kopien ble lagd under krigen av Islandsmoen for å sikre verket for ettertiden, og kopien var blitt lagt i magasinene på Bagn Bygdesamling. Det er antatt at noe av bakgrunnen var frykt for at verket kunne bli destruert på grunn av det sterke nasjonale preget det hadde, og den tyske motstanden mot å markere slikt. Denne kopien er siden blitt oppfotografert og utgitt av Norsk Musikkforlag. Disse hadde allerede i 1945 kjøpt rettighetene til verket og hadde den gang utgitt et klaveruttog til hjelp ved innstudering. Verket er siden blitt oppført ved Kirkemusikkdagene i Bergen 10. november 2002, og er nyutgitt av musikkforlaget 2L med støtte av Norsk Kulturråd. På denne utgivelsen medvirker Det norske solistkor og Kristiansand symfoniorkester med Terje Boye Hansen som dirigent.

1. og 2. november 2008 vil verket bli satt opp i Moss kirke under ledelse av kantor Kjetil Ertresvåg. Moss kammerkor og solister fra plateinnspillingen medvirker.

Utstillinger[rediger | rediger kilde]

Det er en permanent utstilling om Islandsmoens virke ved Bagn Bygdesamling. Dette er et mindre museum i Sør-Aurdal som ble opprettet av hans bror Olaus Islandsmoen på hjemgården Islandsmoen.

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Det lysnet i skogen, tekst av Jørgen Moe
  • Requiem (193536, uroppført 1943)
  • Gudrun Laugar (opera)
  • Israel i fangenskap, uroppført 1931
  • Heimat frå Babel, uroppført 1934
  • Missa solemnis, uroppført 1954 (korverk)
  • Norsk ouverture

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Folketoner fra denne reisen er trykt i Øystein Gaukstad sin bok Toner fra Valdres, Valdres bygdeboks forlag, Gjøvik, 1973
  2. ^ Sammenhengen mellom folketoner fra Valdres og Islandsmoens Requiem er undersøkt av Trond Bråten
  3. ^ Rolf Karlsen er sitert i Rudolf Libæk sin bok Norges eldste oratoriekor – Cæciliaforeningen – gjennom 100 år. 1879–1979. Oslo 1979, side 115

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Informasjonsbrosjyre brukt av Bagn Bygdesamling (Deler av teksten gjengitt i artikkelen)
  • Sigurd Islandsmoen: Requiem, Kristiansand Symfoniorkester, Det Norske Solistkor, Terje Boye Hansen. 2L 36SACD (Hybridutgivelse med surround og stereo) [1]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]