Dies irae

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gregoriansk melodi til første strofe av Dies irae

Dies irae (lat. Vredens dag) er en kjent latinsk hymne fra 1200-tallet, og tilskrives vanligvis Thomas fra Celano.[1] Hver strofe har tre trokeiske verselinjer som rimer. Diktet beskriver dommedag, da den siste basunen skal kalle de døde sjeler til Guds trone, hvor de gode vil bli frelst, og de onde bli forvist til helvetes evige flammer. I Norsk salmebok heter den «Vreidedagen, han skal renna», nr. 252.

Den inngikk tidligere i den katolske messen for avdøde (rekviemmesse) som et påkrevet ledd, men dette ble endret i den nye liturgien av 1969 - selv om den fremdeles gjerne fremføres.

Tekstinspirasjon[rediger | rediger kilde]

En viktig inspirasjon til hymnen synes å ha vært Vulgataoversettelsen av Sefanja 1,15–16:

Dies iræ, dies illa, dies tribulationis et angustiæ, dies calamitatis et miseriæ, dies tenebrarum et caliginis, dies nebulæ et turbinis, dies tubæ et clangoris super civitates munitas et super angulos excelsos.
(Moderne norsk bibeloversettelse:) En vredens dag er den dagen, en dag med nød og trengsel, en dag med tilintetgjørelse og herjing, en dag med mulm og mørke, en dag med skyer og skodde, en dag med hornlåt og hærskrik, mot festningsbyer, mot høye borgtårn.

Andre bilder kommer fra Åpenbaringsboken 20,11–15 (de døde ble dømt etter det som sto skrevet i bøkene), Matteusevangeliet 25,31–46 (sauer og geiter, høyre hånd, kontrasten mellom de salige og de som er blitt forbannet til den evige ild), Første Tessalonikerbrev 4,16 (trompet, eller basun)[2], 2. Petersbrev 3,10 (himmel og jord fortært i brann), Lukasevangeliet 21,26-27 («Mennesker skal forgå av redsel og gru ... de skal se Menneskesønnen komme»), etc.

Fra jødisk liturgi synes å være beslektet i bønnen Unetanneh Tokef: «Vi skal tilsktive hellighet til den da, for den er voldsom og forfredende». «den store trompet skal hjalle», og annet.

Diktet[rediger | rediger kilde]

Original Oversettelse ved J.H.H. Brochmann[3]
(1) Dies irae, dies illa
solvet saeclum in favilla:
teste David cum Sibylla.
Dommens Dag med Vredes Torden,
længst fra fordum varslet Jorden,
løser alt det Skabtes Orden.
(2) Quantus tremor est futurus,
quando judex est venturus,
cuncta stricte discussurus!
Hvilken Skjælven da sig hæver,
naar den strenge Dommer svæver
ned og Alt til Regnskab kræver!
(3) Tuba mirum spargens sonum
per sepulcra regionum
coget omnes ante thronum.
Guds Basun med vældig Tone
frem af Grav i hver en Zone
stevner Alle for Guds Throne.
(4) Mors stupebit et natura,
cum resurget creatura
judicanti responsura.
Døden selv forfærdes saare,
naar de Døde staa af Baare
og til Dommen gaa med Taare.
(5) Liber scriptus proferetur,
in quo totum continetur,
unde mundus judicetur.
Bogen, hvordi Alt fortælles,
skal frembæres, Dom skal fældes
efter alt hvad i den meldes.
(6) Judex ergo cum sedebit,
quidquid latet apparebit:
nil inultum remanebit.
Naar da Herren tager Sæde,
frem til Lys alt Skult maa træde,
Straffen er for Alting rede.
(7) Quid sum miser tunc dicturus,
quem patronum rogaturus,
cum vix justus sit securus?
Hvad skal da jeg Arme svare,
hvliken Talsmand mig bevare?
En Retfærdig selv staa Fare!
(8) Rex tremendae majestatis,
qui salvandos salvas gratis:
salva me fons pietatis!
Konge, mægtig uden Maade,
som for Frelsen frit vil raade,
frels mig, o du Væld af Naade!
(9) Recordare, Jesu pie,
quod sum causa tuae viae,
ne me perdas illa die.
Miljde Jesu, du erindre,
at du km min Nød at lindre,
min Fortabelse at hindre.
(10) Quaerens me sedisti lassus,
redemisti Crucem passus:
tantus labor non sit cassus!
At du søgte mig med Møde,
ja for mig paa Korset døde,
læg det Storverek ikke øde!
(11) Justae judex ultionis,
donum fac remissionis
ante diem rationis.
Retfærds Dommer, Hevnforkynder,
o forlad mig mine Synder,
før hin Regnskabsdag begynder.
(12) Ingemisco, tamquam reus:
culpa rubet vultus meus:
supplicanti parce, Deus!
Jeg bekjender dig min Brøde,
se mit Kind af Blusel gløde,
Herre skaan! Lag mig ei bøde!
(13) Qui Mariam absolvisti,
et latronem exaudisti,
mihi quoque spem dedisti.
Da Maria du frikjendte,
og til Røveren dig vendte,
Haab i mig du ogsaa tændte.
(14) Preces meae non sunt dignae,
sed tu bonus: fac benigne,
ne perenni cremer igne.
Mine Bønner Intet baade;
gode Jesu, gjør i Naade,
at jeg fri's fra Helveds Vaade.
(15) Inter oves locum praesta,
et ab haedis me sequestra,
statuens in parte dextra.
Du fra Bukkene mig skille
og blandt Faarene mig stille
ved din Høire, Jesu milde.
(16) Confutatis maledictis
flammis acribus addictis
voca me cum beneditos!
Og naar da for evig Hine
stødes ned i Helveds Pine,
kald paa mig som en af Dine.
(17) Oro supplex et acclinis,
cor contritum quasi cinis:
gere curam mei finis!
Sønderknust fra Støvet vender
op til dig jeg mine Hænder:
Herre giv, jeg salig ender!
Lacrimosa dies illa,
qua resurget ex favilla
judicandus homo reus.
Huic ergo parce, Deus:



Pie Jesu Domine,
dona eis requiem. Amen.

Musikken[rediger | rediger kilde]

Melodien opprinnelig en gregoriansk sang, nedtegnet i Wittenberg i 1529 under tittelen Den katolske dødsmessen. Temaet har blitt brukt i ulike sammenhenger, bl.a. i Hector Berlioz' Symphonie fantastique, Franz Liszts Totentanz og flere stykker av Sergej Rachmaninov, samt i åpningsscenen i Stanley Kubricks film Ondskapens hotell (The Shining).

Teksten har, i egenskap av å være en del av den romerskkatolske rekviemmessen frem til 1969, blitt brukt i flere komponisters rekviemer, bl.a. Mozarts, Berlioz' og Verdis, samt i Benjamin Brittens War Requiem.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Catholic Encyclopedia (1913)/Dies Iræ». Wikikilden. 
  2. ^ En eldre moderne oversettelse: ..når befalingen lyder, når erkeengelens røst og Guds basun gir signalet, da skal Herren selv stige ned fra himmelen...
  3. ^ Brochmann, J.H.H., red. (1901). 40 latinske salmer: med oversættelse samt oplysninger og musikbilag. Oversatt av Brochmann, J.H.H. Christiania: Aschehoug. s. 156-161.