Karl Straube

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karl Straube

Montegomery Rufus Karl Siegfried Straube (født 6. januar 1873, død 27. april 1950) var en tysk organist, dirigent og pedagog.

Straube var født i Berlin. Etter å ha lært å spille orgel av Heinrich Reimann reiste han på konsertturné i Europa fra 1894 til 1897, og ble etter hvert ganske kjent. I 1897 fikk Straube embetet som organist i domkirken i Wesel, før han ble Thomaskantor, dvs. organist i Thomaskirken i Leipzig i 1902. Her spilte han en viktig rolle under «gjenoppdagingen» av Johann Sebastian Bachs musikk. Fra 1907 var Straube professor i orgelspill ved Leipzig-konservatoriet, og fra 1918 til 1940[1] var han kantor i Thomaskirken. Blant hans elever der var Rudolf Mauersberger.

Straube var en nær venn av Max Reger som han hadde møtt i ungdomstiden, og han urframførte mesteparten av Regers orgelverk. Det er blitt sagt at Reger, for å sette Straube på prøve, med vilje la inn «umulige» tekniske vanskeligheter i orgelverkene, men at Straube hver gang mestret det.

Straube og hans orgelstil fikk stor innflytelse på norske organister, først og fremst gjennom elevene Arild Sandvold og Ludvig Nielsen som begge fikk toneangivende poster i norsk musikkliv. Jan Bender, Hermann Keller, Heinrich Fleischer og Michael Schneider var også blant de mange som lærte å spille orgel av Straube. Karl Straube var gjestedirigent for Cæciliaforeningen i Oslo i 1920 og 1921.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ SNL