Karl Straube

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Karl Straube
Karl straube.jpg
Født6. januar 1873
Berlin
Død27. april 1950 (77 år)
Leipzig
Yrke
6 oppføringer
Organist, dirigent, musikkforsker, korleder, universitetslærer, komponist
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetTyskland

Straube-familiens gravsted på Südfriedhof i Leipzig

Montegomery Rufus Karl Siegfried Straube (født 6. januar 1873 i Berlin, død 27. april 1950 i Leipzig) var en tysk organist, dirigent og pedagog.

Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Karl Straube var sønn av en tysk far og engelsk mor.[1] Han fikk sin første musikalske utdannelse av sin far som var instrumentmaker og organist i Heilig Kreuz Kirche i Kreuzberg i Berlin.[2] Deretter bygget han seg opp som autodidakt, og tok aldri noen akademisk utdannelse.[3]

I 1888 ble han elev av Heinrich Reimann i orgelspill[2] og i 1897 organist i Willibrordi-kirken i Wesel, Nordrhein-Westfalen. Straube reiste i årene fra 1894 til 1897 på flere konsertturnéer i Europa, og fikk et godt renommé som organist. I 1898 ble han kjent med Max Reger i Frankfurt am Main, og deres vennskap skulle vare helt til Regers død i 1916. Straube bidro med sine konserter sterkt til å gjøre Regers verker kjent i Tyskland.

I 1902 ble Straube ansatt som organist i Thomaskirche i Leipzig og orgellærer på konservatoriet.[2] Kort tid etter overtok han ledelsen av Bachforeningen (Bachverein) og i tillegg ansvaret for oppføringen av symfoniske verker med kor i Gewandhaus. Thomaskirken fikk med ansettelsen av Straube fornyet sin posisjon som et kirkemusikalsk sentrum.[4] I Leipzig spilte han en viktig rolle under «gjenoppdagingen» av Johann Sebastian Bachs musikk. Da Gustav Schreck døde i 1918, ble Straube enstemmig valgt som hans etterfølger som Thomaskantor.

Arven etter Karl Straube[rediger | rediger kilde]

Straube utviklet kirkemusikkutdannelsen i Leipzig til å bli den ledende i Europa.[4] Hans reiser med Thomanerkoret i Skandinavia inspirerte dessuten mange musikere i Norden til å lage kirkemusikalske sentre etter mønster av Leipzig. Dansken Niels Otto Raasted, islendingen Pall Isolfsson og nordmannen Arild Sandvold var elever av Straube, og alle tre ble domorganister i henholdsvis København, Reykjavík og Oslo. Blant de mange andre som lærte å spille orgel av Straube var Ludvig Nielsen, Erik Saltnessand,[5] Rudolf Mauersberger, Jan Bender, Hermann Keller, Heinrich Fleischer og Michael Schneider.

I 1919 holdt Straube et orgelseminar i Frogner kirke i Oslo, etter invitasjon fra sangpedagogen og musikkritikeren Arne van Erpekum Sem.[6] Under seminaret møtte han blant andre Arild Sandvold.[7] Da koret Cæciliaforeningens dirigent Karl Nissen ble syk, overtok Straube som dirigent ved oppførelsen av Händels Dettinger Te Deum. Etter Straubes forslag ble Cæciliaforeningen deretter i 1921 arrangør av den første Bachfest i Norden.[4] Bachfesten i Oslo gikk over fire konsertdager og ble avviklet etter mønster fra Bachfestene i Tyskland. Bachfestene skulle gjøre Bachs verker kjent. Den store Gesamtausgabe i 46 bind var utgitt så sent som i 1900 og på dette tidspunkt var Bachs kantater fremdeles lite fremført.[7] Den første Bachfest ble avholdt i Berlin 1906.[7]

Karl Straube besøkte også Norge med Thomaskoret i 1939.[8] Konserten ble anmeldt av David Monrad Johansen i Aftenposten, i meget rosende ordelag.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Internettsiden Bach Cantatas Website besøkt 23. februar 2015
  2. ^ a b c Zentralbibliothek Zürich besøkt 19. februar 2015
  3. ^ Loh-Kliesch, André. «Straube, Karl - Organist und Thomaskantor in Leipzig». www.leipzig-lexikon.de (tysk). Besøkt 12. mars 2017. 
  4. ^ a b c Harald Herresthal: Musikkmetropolen Leipzig og Edvard Grieg.i Jarle Simensen (red.): Tyskland - Norge. Den lange historien. Aschehoug 1999 ISBN 82-518-3857-6
  5. ^ Koret Samklang, 1913 24. september 1953, jubileumsskrift
  6. ^ Tidens Tegn 1919.07.31. Norge;Oslo;;Oslo;;;;. 1919-07-31. s. 2. 
  7. ^ a b c Harald Herresthal: Arild Sandvold 1895-1984. Vår fremste kirkemusiker. ISBN 82-7093-276-0
  8. ^ «I går aftes kom Thomanerne og i aften synger de i Vår Frelsers kirke». Aftenposten. 15. september 1939. 
  9. ^ David Monrad Johansen (16. september 1939). «Thomanerkoret». Aftenposten. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]