Serbergran

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Serbergran
Serbergran i et arboretum i Finland
Serbergran i et arboretum i Finland
Vitenskapelig(e)
navn
:
Picea omorika
(Panč.) Purk.
Norsk(e) navn: serbergran
Hører til: granslekten,
furufamilien,
bartrær
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 EN-no.svg

EN — Sterkt truet

Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Serbia og Bosnia-Hercegovina

Serbergran (vitenskapelig navn Picea omorika) er en sjelden bartreart. Den tilhører granslekten innenfor furufamilien.

Serbergrana vokser vilt i et lite område i det vestlige Serbia og den østlige delen av Bosnia-Hercegovina. Utbredelsen er begrenset til dalen til elva Drina. Det viktigste området for arten er mellom Višegrad og Srebrenica på begge sider av grensen mellom de to landene.[1]

Den serbiske botanikeren Josif Pančić ble i 1855 fortalt om omorika, et sjeldent tre som vokste i dette området. Han gjorde mange forsøk på å finne dette treet, men lyktes ikke før i 1875. Tsjekkeren Emanuel Purkyně beskrev serbergran som en egen art i 1877.[2]

Serbergran blir 30–50 m høy. Krona er smal og pyramideformet. Stammen er tynn, og maksimal diameter i brysthøyde er 72 cm. Veksten er svært rask. Nålene er flattrykt, 1–2 cm lange og opptil 2 mm brede. Konglene er eggeformede, 2–6 cm lange og 2–3 cm brede. Nye kongler er purpurfargede, mens fjorårets kongler er lysebrune.[2][3]

De naturlige voksestedene ligger 800–1500 moh, som regel i nordskråninger. Arten vokser nesten utelukkende på kalkgrunn. Typiske voksesteder har høy luftfuktighet, jevnt fordelt nedbør over året, mye snø og lav vintertemperatur. Den kan danne rene bestander, men vokser som regel sammen med andre trær, som europeisk edelgran, vanlig gran, svartfuru, bøk, osp, rogn, sølvasal, eik og europahumlebøk.[1]

Serbergran er en pionerart som vokser fram etter skogbrann eller andre omveltninger. Arter som tåler mer skygge, som vanlig gran, europeisk edelgran og bøk, fortrenger den etter at det har gått en tid.[2]

Serbergran er vanlig plantet i hager i Norge,[3] men brukes lite som skogstre. Arten er bare kjent forvillet fra ett sted nært Ringsaker kirke.[4]

Treslaget brukes litt i treindustrien og til papir, men vokser sakte sammenlignet med sitkagran og vanlig gran. Arten er derimot populær i hager og parker på grunn av vekstformen, de tette nålene og fordi den tåler mange ulike typer jord. Serbergran tåler også mye luftforurensning og blir plantet i industriområder og i sentrum av storbyer. Den kan krysse seg både med svartgran og sitkagran.

Serbergran er svært sjelden i vill tilstand og er i sakte tilbakegang. Den er derfor rødlistet internasjonalt av IUCN.[1]

Før istidene og i mellomistidene vokste serbergran, eller nære slektninger, side om side med vanlig gran i store deler av Europa. De utdødde formene regnes av og til som en egen art, P. omoricoides. Forholdene i den nåværende mellomistiden må være ugunstige for serbergran, og den har ikke klart å spre seg fra det lille refugiumetBalkan.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d M. Mataruga m.fl. (2011). «Picea omorika». The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2014.3. Besøkt 28. april 2015. 
  2. ^ a b c d Jelena M. Aleksić (juli 2008). doktoravhandling (Genetic Structure of Natural Populations of Serbian Spruce (Picea omorika (Panč.) Purk.)). Universität für Bodenkultur Wien.  – [1]
  3. ^ a b A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 140–141. ISBN 82-10-01282-7. 
  4. ^ «Serbergran (Picea omorika. FremmedArt2012. Artsdatabanken. Besøkt 28. april 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Serbergran – nåler og blomster
Serbergran – kongler
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Picea omorika – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Picea omorika – detaljert artsinformasjon