Forbundsfellekrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Forbundsfellekrigen (engelsk Social War, av latin: Socii som betyr alliert, forbundsfelle) var en krig mellom den romerske republikk og de allierte forbundsstatene (byene) i Italia. Krigen ble utkjempet mellom 91 f.Kr. og 88 f.Kr..

Krigen ble delvis forårsaket av mordet på Marcus Livius Drusus den yngre. Hans reformer ville ha gitt de romerske allierte romersk borgerskap, noe som hadde ført dem lengre inn på den politiske banen i Roma, i all hovedsak utenrikspolitikk. Etter at Drusus ble drept ble de fleste av hans reformer erklært ugyldige. Dette førte til frustrasjon blant Romas allierte og førte til slutt til at de allierte seg mot republikken.

Roma reduserte det militære opprøret ved å gi borgerskap til alle som bodde i Italia sør for elven Po. De siste to årene av krigen brukte de på å slå ned de statene som fremdeles var i opprør. Lucius Cornelius Sulla sto frem som en utmerket kommandant i denne krigen. Uansett, opprøret var svært effektivt, og til slutt måtte Roma gi alle allierte romersk borgerskap.

Det var ikke alltid like lett å utnytte sin stemmerett for de romerske borgerne som bodde utenfor bymurene, for stemmegivningen måtte skje i Roma. Dette løste kandidatene, etter 88, ved å betale reiseutgiftene til Roma for sin støttespillere, slik at de kunne stemme.

romerskstubbDenne romerskrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.