Rus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Den berusede Noah» malt av Giovanni Bellini omkring 1515. Beruselse ved hjelp av alkohol og andre giftstoffer har lange tradisjoner i kulturhistorien.
Se rusere for den østeuropeiske folkegruppen

Rus er en betegnelse på de mentale og fysiske tilstandene som oppstår når en person er ruset, enten på kjemiske rusmidler eller av naturlige årsaker som aktiverer de samme deler av hjernen. Sistnevnte kan skyldes lykke, sex, fysisk aktivitet med mer.

Historisk sett har kjemisk indusert rus ofte vært benyttet ved hellige handlinger, ved ritualer eller feiring av høytider. Fram til fremstilling og salg av brennevin i stor stil ble vanlig på 1500-1600-tallet, var alkoholberuselse oftest fremstilt i et positivt lys i Vesten. Etter brennevinets inntog ble det et stadig større fokus på skadevirkninger av overstadig ruspåvirkning (i første rekke voldsbruk og alkoholisme), og man så fremveksten av edruskapsbevegelsen som en motkraft.

Typer rus[rediger | rediger kilde]

Rus og drukkenskap framstilt i El Borracho («Den fordrukne») av Antonio Esteban Frías (1868-1944). Oljemaleri i Colección de la Galeria de Arte Nacional i Caracas i Venezuela.
Eduard Dietl og Josef Terboven, tysk general og rikskommissar i Norge under andre verdenskrig, i lystig lag under Terbovens Nord-Norge-reise sommeren 1942. Gjestene oppfører seg tydelig beruset av alkohol.
Fulle ungdommer sover ut rusen under den tyske oktoberfesten, den årlige ølfestivalen og folkefesten med opprinnelse i München i Bayern.

En skiller mellom alkohol og liknende bedøvende rusmidler, som opium, morfin og heroin, stimulenrende rusmidler som amfetamin og kokain, og hallusinogene stoffer, som setter den rusede er i en annen bevissthetstilstand[trenger referanse]. Noen av disse kan gi hallusinasjoner og andre forvrengninger av virkelighetssansen.

Normal alkoholrus[rediger | rediger kilde]

Alkohol er en nervegift som virker generelt avslappende og sløvende, ved at nervesystemet - inklusive hjernen - blir tregere. Enkelte områder i hjernen synes å bli raskere påvirket, noe som kan føre til en generell følelse av velbefinnende. Mange opplever å bli mindre hemmet i sin sosiale utfoldelse («drikke seg til mot»), ved at hemninger og selvkritikk er sløvet.

En liten mengde alkohol går over i blodet gjennom kapillarer i munnen og tungen.[1] Omtrent 20% av alkoholen går gjennom magen og over i blodet.[1] Hvis magen er tom, går alkoholen fortere videre til tynntarmen, der den blir tatt opp i blodet.[1] Hvis det finnes mat i magen, blir alkoholen lengre der, og en enzym som finnes der har tid til å bryte ned en del av alkoholen.[1]

Etanolen fra alkoholholdige drikkevarer som er blitt absorbert av kroppen blir brutt ned av alkoholdehydrogenase (ADH) til acetaldehyd.[2] Enzymer som heter acetaldehyddehydrogenase (ALDH) reduserer deretter forbindelsen til eddiksyre, som er harmløs.[2] Det finnes to typer gener i ALDH: én som bryter ned acetaldehyd fort og én som gjør det langsommere.[2] Hver forelder overfører et gen hver til barnet, dvs. det finnes tre mulige permutasjoner: å ha to «langsomme» gener, to «forte» gener, eller ett av hver type.[2]

Hvis man har to «langsomme» gener, tåler man ikke alkohol i det hele tatt.[2] Folk som har et «langsomt» gen, tåler alkohol dårlig (de blir gjerne røde i ansiktet).[2] Omtrent 50% av japanerne er av denne typen.[2]

Man begynner å kjenne de første virkningene av alkoholen 5 til 10 minutter etter å ha drukket, men høydepunktet for alkoholkonsentrasjonen i blodet nås mellom 30 og 90 minutter etter å ha drukket.[1]

90% av nedbrytingen av alkohol fra giftig stoff til vann og karbondioksid skjer i leveren, mens resten utskilles gjennom lungene, nyrene og svette.[1] Leveren klarer å nedbryte omtrent en alkoholenhet per time.[1]

Hyppig og varig alkoholbruk gir fysiologiske tilpasninger, som gjør kroppen i stand til å håndtere en egentlig forgiftningstilstand. Der produseres motgifter som ved hurtig alkoholmangel (abstinens) kan gi en annen form for rus (delirium) i tillegg til en ikke ufarlig kroppslig reaksjon (delirium tremens).

Stigende rus fører til at den rusede får koordinerings- og konsentrasjonsvansker, inntil en mister kontroll over de fleste kroppsfunksjoner. Ytterlige beruselse gir komalignende tilstander som kan være livstruende.

Rus etter inntak av psykotrope rusmidler[rediger | rediger kilde]

I en del religioner er inntak av psykotrope preparater en del av utøvelsen, enten for presten/sjamanen for å oppnå en annen form for kontakt med åndeverdenen, eller for de troende for å få en fellesopplevelse. Kjente rusmidler er ulike arter av kaktus og sopp samt marihuana/hasj. Personer som følger disse religonene har gjerne begrenset religionsfrihet. USA gir enkelte kirkesamfunn med bakgrunn fra tradisjonelle indianersamfunn lov til å bruke psykotrope preparater i religiøs sammenheng. Den andre store gruppen i USA som bruker psykotrope stoffer i religiøs sammenheng, New Age tilhengere, kan ikke gjøre dette lovlig. Norge støtter ikke religionsfrihet på dette området og følger utelukkende en politikk med bøtlegging eller fengsling av troende.[3]

Opium kan inntas på flere måter. Det har vært brukt som smertelindring i uminnelige tider, men også som rusmiddel som etter sigende gir brukeren en følelse av nirvana. Stoffet er sterkt avhengighetsskapende, spesielt i raffinert og viderebehandlet form som morfin (også som medisin) og heroin som gir samme «utslukning».

Kokain virker også smertedempende, men gir samtidig en sanseskjerping som enkelte foretreker.

På folkemunne brukes flere uttrykk for å beskrive grader av rus, og den som er i rus. For alkoholens vedkommende brukes begreper som brisen, pussa, snøvlete, sjanglende, overstadig beruset, døddrukken osv. For andre rusmidler finnes uttrykk som stein, skev og høy.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g «What happens when you drink alcohol? | Alcohol.org.nz». www.alcohol.org.nz. Besøkt 8. juli 2019. 
  2. ^ a b c d e f g «Appalling drunk? Can't drink at all? It's your genes, not the amount, says professor». Mainichi Daily News (engelsk). 23. juni 2019. Besøkt 8. juli 2019. 
  3. ^ Helsedirektoratet: Stoff om stoff (PDF) Arkivert 25. august 2014 hos Wayback Machine.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]