Pedagogisk-psykologisk tjeneste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Pedagogisk-psykologisk tjeneste (ofte forkortet PPT eller PP-tjenesten) er en kommunal eller fylkeskommunal rådgivende tjeneste som fungerer som sakkyndig instans i spørsmål om barn, ungdom og voksnes opplæringsituasjon og behov for spesialundervisning.

PP-rådgiver[rediger | rediger kilde]

Pedagogisk-psykologisk rådgiver er en fagstilling i PPT som vanligvis krever utdanning i psykologi, pedagogikk eller spesialpedagogikkmaster- eller profesjonsnivå. Det finnes også andre fagstillinger i PPT, som logoped og sosionom.

Universitetet i Oslo har i flere år hatt egen masterutdanning i pedagogisk-psykologisk rådgivning.[1] Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har også eget masterprogram i pedagogisk-psykologisk rådgivning.

Henvisning[rediger | rediger kilde]

Det er skolen eller barnehagen, i samråd med foreldrene, som vanligvis henviser barnet til PPT. I noen tilfeller foreligger det uenighet mellom foreldre og skole eller barnehage, og i disse tilfellene kan foreldrene selv henvise barnet/eleven til PPT.

Sakkyndig vurdering[rediger | rediger kilde]

PP-rådgivere er sakkyndige i spørsmål om behov for spesialpedagogiske tiltak etter opplæringsloven. PPT vil, som hovedregel, utrede den enkelte elevens vansker ved hjelp av samtaler, observasjoner og testing. På bakgrunn av informasjon som fremkommer i utredningen utarbeider PP-rådgiveren en sakkyndig vurdering som avklarer eventuelle behov og anbefaler ressurser til eleven. Tiltakene som iverksettes for å hjelpe barn med spesielle behov kan være ekstra ressurser i form av direkte spesialpedagogisk hjelp til barnet, systemrettet og kompetansehevende arbeid mot skolen eller barnehagen, eller veiledning av lærere, førskolelærere, assistenter og foreldre. Den sakkyndige vurderingen inneholder ofte også konkrete tiltak som skolen eller barnehagen kan iverksette innenfor eksisterende opplæringstilbud. PPT samarbeider ofte med barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), helsestasjon, habiliteringsavdeling og barnevernet.

Oppgaver og tjenestetilbud[rediger | rediger kilde]

PPT har vært i konstant utvikling siden etableringen. Skoleloven i 1959 ga ingen retningslinjer for det skolepsykologiske arbeidet. Det skjedde først ved ny Grunnskolelov i 1969 og ble ytterligere behandlet etter det nye skoleloven av 1976 (integreringsloven). Den nye skoleloven i 1976 medførte også økt fokus på PPT som fikk sin egen offentlige utredning i 1983 (NOU: 1983- Flekkøyutvalget). Utredningen ble et løft for PPT, men var preget av de gode intensjoner ved at PPT skulle ivareta det meste av det som var vanskelig i skoleverket. I 1986 kom St.meld. nr.61 som førte de gode intensjoner videre, men som også fokuserte PPT som skolverkets sakkyndige instans. Det skulle bli starten på en utvikling av tjenesten fra å være en faginstans som hjelper barn, elever, foresatte, lærere i skole og barnehage i det daglige arbeidet med undersøkelser, hjelp, råd og veiledning, til også å bli en saksbehandlingsinstans som skaffer grunnlag for forvaltningens saksbehandling og vedtak. De nye forskriftene for PPT i 1991 ga tjenesten et vidt spekter oppgaver å arbeide med, men fokusen på tjenestens sakkyndighetsoppgaver var betydelige.

Opplæringsloven[rediger | rediger kilde]

Grunnskoleloven av 1969 ble erstattet av opplæringsloven som ble vedtatt i 1999. Det er hovedsakelig kapittel 5 i Opplæringsloven som omhandler spesialundervisning og PPT.

Ifølge opplæringsloven § 5-6 skal hver kommune ha en pedagogisk-psykologisk tjeneste som skal hjelpe skolene i arbeidet med kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling for å legge opplæringen bedre til rette for elever med særlige behov. Tjenesten skal også sørge for at det blir utarbeidet sakkyndig vurdering der loven krever det. Lærlinger og lærekandidater har samme tilgang på pedagogisk-psykologisk tjeneste som elever i de videregående skolene.

PPT skal sørge for at det blir utarbeidet en sakkyndig vurdering der loven krever det. Dette gjøres ved vurdering av behov for spesialpedagogiske tiltak for barn i førskolealder og elever i grunnskolen, og for voksne med rett til opplæring (bl.a. §5-1, 5-3 og 5-7). Opplæringsloven krever også sakkyndig vurdering i en del andre tilfeller, blant annet når det er behov for å vurdere

Vanlige problemstillinger[rediger | rediger kilde]

Elever som ikke får tilstrekkelig utbytte av tilpasninger av det ordinære opplæringstilbudet har rett til spesialundervisning. Vanlige henvisningsgrunner kan være konsentrasjonsvansker, vansker med oppmerksomhet, lese- og skrivevansker, lærevansker, gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (asperger og autisme), psykisk utviklingshemming, emosjonelle og sosiale vansker, språkvansker og atferdsvansker. Det er elevens funksjonsnivå og individuelle forutsetninger, og ikke en eventuell diagnose, som er avgjørende for behovsvurderingen.

PPT er også sakkyndig i spørsmål om utsatt eller fremskutt skolestart, opptak til videregående opplæring på særskilt grunnlag, samt behov for tiltak i voksenopplæring.

Organisering[rediger | rediger kilde]

Alle kommuner plikter å ha tilbud om PPT for elever som går på skole i kommunen. Noen små kommuner samarbeider med andre kommuner for å tilby adekvate PP-tjenester.

Historie[rediger | rediger kilde]

De første skolepsykologiske kontorene som ble opprettet i Norge kom til Aker i 1946, og til Oslo i 1947.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]