Oldtidsvei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Oldtidsveien)
Hopp til navigering Hopp til søk
Hulvei i Bøkeskogen i Larvik, Norge

Oldtidsvei er betegnelsen på et veiløp som kan føres tilbake til eldre tider. Oxford Dictionary definerer en oldtidsvei («trackway») som «en sti formet av gjentatt tråkking av folk eller dyr».[1] Over tid har mange av disse stiene blitt utviklet til veier. Mange oldtidsveier, både av mennesker og dyr, rundt om i verden har blitt bevart i vulkansk aske eller i torv/myr, og avslørt historiske detaljer om livet i forhistorisk tid.

Afrika[rediger | rediger kilde]

Tanzania[rediger | rediger kilde]

Laetoli, februar 2006

En del av de eldste oldtidsveier for menneskelige stamfedre har blitt oppdaget i Tanzania. Oldtidsveien Laetoli er berømt for homininifotspor bevart i vulkansk aske. Etter at fotavtrykkene ble skapt i smuldret og støvete aske har mykt regn sementert askelaget til tuffstein, og således bevart den veien disse tidlige menneskene har vandret. Avtrykkene ble gjort av tre enkeltindivider, en som gikk i avtrykket til de andre, noe som gjorde de opprinnelige sporene vanskelig å oppdage. Da sporene førte i samme retning, kan de ha blitt frambrakt av en gruppe, men det er ingenting annet som støtter den vanlige rekonstruksjonen av en kjernefamilie som sammen besøker et vannhull.[2][3]

Sør-Afrika[rediger | rediger kilde]

I Sør-Afrika har det blitt funnet to oldtidsveier med fotspor, en ved Langebaan og en ved Nahoon. Begge har blitt finnet i fossilerte sjøsanddyner. Ved Nahoon er det funnet minst fem arter av virveldyr, inkludert tre fotspor fra menneskeaper, bevart som avstøpninger.[4] Avtrykkene ved Langebaan er de eldste dokumenterte gjort av mennesker, datert til omtrentlig 117 000 år gamle.[5]

Europa[rediger | rediger kilde]

Norge[rediger | rediger kilde]

Oldtidsveien på Langerud i Oslo, Norge

Mange av Norges oldtidsveier er blitt del av moderne veiutbygging og noen er gjengrodd, men deler av dem kan fortsatt gjenfinnes. Noen av veiene er fredet. Mange steder er kunnskapen om de gamle veiløpene glemt fordi de oppstod i forhistorisk tid, kunnskapen om dem var muntlig og det mangler skriftlige kilder. Andre steder kan deler finnes som stier mellom gårder i området. Gamle veiløp hvor det ligger gamle gravhauger og andre oldtidsminner tett ved viser seg ofte å være en oldtidsveg.[6]

Vegvesenet har et eget skilt for å markere oldtidsveger.[7]

Det eneste stedet i Norge som har navnet Oldtidsveien i Sentralt stadnamnregister ligger i Sarpsborg kommune.[8] Fylkesvei 110 har fått betegnelsen på grunn av alle gravfunn og helleristninger som finnes langs denne veien.

Irland[rediger | rediger kilde]

Oldtidsveien Corlea i Irland.

Irland er Corlea en oldtidsvei bygget på en myr ved at veien er fylt med tømmer av hassel, bjørk og ore og som er lagt på tvers langs sporet, og tidvis er tømmeret krysset for å gi bedre støtte. Andre tilsvarende oldtidsveier over myrer, toghers, har også blitt avdekket og datert til rundt 4000 f.Kr., mens Corleaveien er fra rundt 148 f.Kr. Den ble avdekket i 1994 og er den lengste i sitt slag som er avdekket i Europa. Andre eksempler på denne typen har blitt funnet i England (Somerset Levels) og Tyskland.[9]

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Ridgeway, bygdeborgen Uffington i det fjerne til venstre.

I romersk Britannia ble mange av oldtidsveiene bygget over av romerne og dannet fundamentet for deres romerske veier. Før romerne benyttet folk disse oldtidsveiene for å reise mellom bosetningene, men de var uegnet for rask forflytning av tropper og utstyr.[10]

Disse bosetningene var forbundet med hverandre ved oldtidsveier, tidvis referert til som «grønne spor».[11] Veiene eller stiene følger ofte naturlige konturer i landskapet, og utviklet seg over tid da dyr ble drevet fra sted til sted og folk gikk til og fra nabobosetningene. Mye av landet var skogkledt; de laverliggende dalstrøkene ga fruktbart land og var ideelle fisk, jordbruk og gressing av krøtter.[11]

Oldtidsveiene ga forbindelse mellom gårdene og markene, andre gårder, og gravtyper som langhauger. Veiene knyttet også sammen adskilte lokaliteter til leirmøtesteder og transport av flint som krysset landet. Andre var mest sannsynlig prosesjonsveier, som eksempelvis førte til det enorme tempelet ved Avebury i Wiltshire. Langdistanseveier var de som i dag er kjent som:

Noen oldtidsveier følger de øverste delene av høyereliggende land, mens andre går langs lavereliggende åser. Lavlandsområdene var i sin tid preget av tett skog og dårlig drenert og for lange distanser var det en fordel å følge den øverste åskanten eller oldtidsveien. Ridgeway gikk antagelig fra The Wash langs krittvollskrenten over Britannia via Avebury til den engelske kanal over Salisbury-sletten, en langt lengre rute enn hva den nåværende nasjonale turstien antyder.

Den dyktigheten og kunnskapen som var nødvendig for å utvikle veiene over myrer, slik som de ved Somerset Levels, ble lært av de tidlige folkene. De ble formet da enorme mengder av tømmerstokker ble benyttet for å knytte sammen torvøyene over myrene. Sweet Track er en veiforbindelse over Glastonbury-myrene i Somerset, og er antatt å være en av de eldste konstruerte veien i verden. Den er datert til 3800-tallet f.Kr. i neolittisk tid. Det er i dage bygget en etterligning for å gi en naturtro opplevelse av oldtidsveien over myrene.[13][14]

Ved de tilfeller hvor det veien krysset elver ble det bygget broer over dem, og flere veier møtes for å benytte seg av broene. Betydelige bosetninger vokste opp ved broene, noe som ga muligheten for å skaffe seg mat og forsyninger for reisende og deres dyr.

Tyskland[rediger | rediger kilde]

Sjematisk tegning av en del av oldtidsveien II med tverrsnitt, planvisning, og langsgående seksjon.

Det er funnet to forhistoriske oldtidsveier i Tyskland, begge i Wittmoor i nordlige Hamburg. På tysk kalles en oldtidsvei for bohlenwege, og de har fått de prosaiske navnene Bohlenwege I og Bohlenwege II. De ble oppdaget i henholdsvis 1898 og 1904, og er datert til 300- (II) og 600-tallet e.Kr. (I). Begge knyttet de østlige og vestlige kystene av det tidligere utilgjengelige myrete våtområdene. En del av den eldste fra romersk tid er vist fram ved en fast utstilling ved Det arkeologiske museum i Hamburg.[15]

Se også[rediger | rediger kilde]

Bilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Trackway», Oxford Dictionaries. Sitat: «A path formed by the repeated treading of people or animals.»
  2. ^ Harrison, Terry (19. januar 2011): Paleontology and Geology of Laetoli, Tanzania: Human Evolution in Context: Geology, Geochronology, Paleoecology and Paleoenvironment. 1. Springer Science & Business Media, ISBN 978-9048199556, s. 402
  3. ^ «Laetoli Footprints», PBS, inkludert video
  4. ^ Roberts, David L. (2008): «Last Interglacial Hominid and Associated Vertebrate Fossil Trackways in Coastal Eolianites, South Africa»[død lenke], Ichnos (An International Journal for Plant and Animal Traces), 15 (3-4), doi:10.1080/10420940802470482, s. 190-207
  5. ^ «South Africa West Coast: Langebaan Footprints: A Walk With Eve», The Cape Odyssey, juni/juli 2002
  6. ^ Christophersen, H.O. & Kagge, Aase (1973). Fra allfar og kongevei : glimt fra gamle dagers vandre- og reiseliv. Oslo: Grøndahl. s. 30. ISBN 8250400437. 
  7. ^ Øgaard, Per. «Den trondhjemske kongevei og oltidsvei». Statens vegvesen: Akershus vegkontor. Besøkt 24. juli 2013. 
  8. ^ Faktaark: Oldtidsveien, Kartverket
  9. ^ «Corlea Ancient Trackway», Megalithic Ireland
  10. ^ «Roman and Saxon Roads and Transport», Dartford Town Archive
  11. ^ a b «A Brief Introduction to Ancient Paths and Highways», Historic England 14. oktober 2015
  12. ^ «The Icknield Way, Ancient Trackway», The Modern Antiquarian
  13. ^ Jewkes, Maisie (4. april 2013): «The Sweet Track», Ancient History Encyclopedia
  14. ^ «The Sweet Track & Other Trackways», Avalon Marshes Somerset
  15. ^ Articus, Rüdiger; Brandt, Jochen; Först, Elke; Krause, Yvonne; Merkel, Michael; Mertens, Kathrin; Weiss, Rainer-Maria (2013): Archaeological Museum Hamburg Helms-Museum: A short guide to the Tour of the Times. Hamburg: Archaeological Museum Hamburg publication - Helms-Museum. 103. ISBN 978-3-931429-24-9, s. 108