Hopp til innhold

Norsk språknemnd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Norsk språknemnd var en nemnd som ble opprettet ved stortingsvedtak 14. desember 1951, begynte sitt arbeid i 1952 og var underlagt Kirke- og undervisningsdepartementet, Nemnden var et rådgivende organ, hjemlet i vedtekter,[1] og utarbeidet læreboknormalen av 1959.[2]

Oppgaven var å gi styresmaktene og allmennheten råd og rettledning i språkspørsmål på vitenskapelig grunnlag, og i dette arbeidet fremme tilnærming mellom de to norske skriftspråkene bokmål og nynorsk.

Nemnda skulle gi rettledning i rettskrivningsspørsmål, fremme enhet i terminologi, føre tilsyn med språket i lærebøker og sørge for utgreiinger, språkkurs og annet opplysningsarbeid til styresmaktene, offentlige institusjoner, pressen og allmennheten. Norsk språknemnd hadde 30 medlemmer, 15 for hver målform, utnevnt av kong Haakon etter departementets anbefaling.

Arbeiderpartiet opplevde det etter hvert som en belastning å bli identifisert med samnorskpolitikken, der det kom til rettssaker om fornorskning av gårdsnavn, og den norske forfatterforening stod splittet i spørsmålet om den skulle la seg presentere i Norsk språknemnd. Den saken havnet i Norges Høyesterett, som avgjorde at foreningens flertall ikke hadde brutt foreningens regler da de sluttet seg til språknemnden.[3]

Nemnden ble i 1972 avløst av Norsk språkråd, som i 2005 ble omdannet til Språkrådet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Vedtekter for Norsk språknemnd
  2. ^ Grepstad, Jon; Allkunne: «Norsk språknemnd» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 9. januar 2023 fra [1]
  3. ^ Egil Børre Johnsen: Vårt eget språk (s. 129-30), forlaget Aschehoug, ISBN 82-03-15108-6
Autoritetsdata