Knut Dale

Knut Dale
Født		14. okt. 1834
Død		7. juni 1921 (86 år)
Beskjeftigelse		Musiker
Nasjonalitet		norsk
Knut Dale på Commons

Knut Johannesson Dale (1834–1921) var en norsk spelemann og tradisjonsbærer fra Tinn i Telemark. Dale jobbet gjennom hele livet med å berge de viktigste delene av den norske folkemusikktradisjonen. Gjennom dette arbeidet endte han opp med å jobbe med kjente komponister som Edvard Grieg og Johan Halvorsen.

Bakgrunn

Dale ble født på gården Nedre Dale i Vestfjorddalen i Tinn i Telemark. Han var sønn av gårdbruker Johannes Torgeirsson Dale og hans kone Anne Knutsdotter Sønstaul. Han hadde også en søster som het Gyrid. Dales mor kom fra en fremstående musikalsk slekt. Hennes bror, Ola Sønstaul (1804–1830), og hennes far, Knut Brynjulvsson Sønstaul (1771–1863), var begge var kjente spellemenn. Gjennom moren var han oldebarn av Brynjulv Olsson, som var den første spellemannen vi kjenner til i Tinn. Brynjulv Olsson kom til Tinn fra Numedal som gjetergutt første halvdel av 1700-tallet. Olsson, som siden har fått en slått oppkalt etter seg, jobbet som militærmusiker og forpakterspelmann stadsmusikanten i Christiania. Dette gjorde at Dale ætta fra den eldste spelemannslekta i Tinn. Brynjulv Olsson er regnet av Eivind Groven som den første representanten for det han kalte «det gamle Tinnspelet».

I 1834 var livet vanskelig for den lille familien, så de dro til Kongsberg for å berge seg gjennom vinteren. Da bodde Dale hos besteforeldrene på Sønstaul, og ble tidlig interessert i folkemusikken. Bestefaren spilte fele, og da Dale var ti år gammel fikk han prøve å spille for første gang selv. Da Dale kom hjem igjen til gården, ønsket han å fortsette å spille. Dette førte til at han lånte felen til en gammel rokkemaker kjent som «Gonleik Tjuven». Felens eier manglet ofte både kaffe og tobakk, så derfor fikk Dale dette så han kunne gi i bytte mot å få låne felen. Etter at bestefaren gikk bort, arvet Dale felen hans. Dale levde et vanlig bygdeliv, og foreldrene ga han en ganske fri oppvekst, så lenge han bare ikke glemte pliktene sine. Dette førte til at Dale ble en kapabel felespiller, allerede før konfirmasjonen. Da han ble konfirmert i Atrå kirke, stod det i attesten hans fra presten «Knut J Dahle. Meget god kunnskap, flid og oppførsel.»

Inspirasjoner

Med en slik arv var det tidlig klart at Dale skulle lære å spille hardingfele, og gikk i lære hos morfaren og hos Hans Fykerud d.e. fra Sauherad, faren til spelemennene Lars Fykerud og Hans Fykerud. Om somrene ved seteren i Gausta traff han Lars Fykerud, og introduserte han for spilltradisjonene i Tinn. Dale lærte også spill av sambygdingene Knut Lurås, Ola Haakanes og Hølje Forlid. I en alder av 16 år fikk Dale for første gang høre den Møsstrondske spellemannen Håvard Gibøen, som ble hans store musikalske forbilde. Dette skjedde på en dansetilstelning på gården Einung, da Gibøen spilte en gangar som het Guro Heddeli. Dale syntes aldri at han hadde hørt noe så vakkert før. Etter dette møtet ble Dale en trofast elev av Gibøen ut sistnevntes liv.

Han tok til seg alt han kunne lære av Gibøen, og perfeksjonerte det. Gibøen uttalte senere at «det er ingen, som spela so likt meg som Knut Dahle». Gibøen lærte Dale både gammelt Tinndølspel, samt slåtter etter blant andre Myllarguten. Læremesteren hadde stor kunnskap om slåtter, Dale ville alltid lære mer. På grunn av gleden over å ha funnet seg en lærevillig unggutt, bodde Gibøen på Dale i en lenger periode. Dale besøkte ofte Gibøen for å lære slåtter. På sommeren var Dale på seteren, og da ble veien kortere til Gibøen. Til å med på vinteren, når han var på seteren for å hente høy, tok han turen for å lære. En gang koblet han hesten løs fra høylasset, og lot det stå på isen i tre dager mens han var på besøk hos Gibøen. Dale var evig takknemlig ovenfor Gibøen, og bragte tradisjonen etter han videre.

I 1860 møtte Dale den legendariske Myllarguten, da han reiste til Åmyrmarken i Rauland for å høre han spille. Han syntes spillet var ganske likt Gibøen sitt, men at det var villere og grovere. Dale syntes at Myllarsspelet var mer brusende, og at spillet til Gibøen var mer poetisk. Myllarguten var kjent for å forandre slåttene sine etter både humøret og den fysiske formen sin. Dette gjorde at det var vanskelig å lære av han. Dale var likevel meget inspirert da han dro hjem igjen, og det var på hjemveien han skulle komponere sin mest berømte slått.

Rjukanfossen

På vei hjem til Tinn skulle Dale komponere sin mest kjente slått, springeren Rjukanfossen. Ifølge sagnet, oppstod slåtten da Dale kom til våerberget, rett ovenfor Rjukanfossen. Der fant han seg et sted han kunne se nedover mot bygda, og der satte han seg ned for å hvile. Han hadde sovet dårlig i flere døgn, og var søvnig og ør. Da syntes han at han hørte felespill overalt rundt seg. Han trodde at det var en slått han hadde hørt i Rauland som han ikke fikk ut av hodet, men fortalte at det ikke var tale om at denne slåtten hadde blitt spilt før. Han kom fram til at være enten huldra eller nøkken, eller begge to, som spilte slåtter for han. Han så dem aldri, men han fortalt at han hørte tonene og rytmen sammen med fosseduren rundt seg. Da han kom hjem spilte han slåtten på nytt, og dette ble til springeren Rjukanfossen. Det blir fortalt at denne slåtten er ganske lik Tinndølingene, ved at den kan både være vill og uregjerlig, og andre ganger være myk og følsom. Denne slåtten var nok inspirert av det han hørte i Rauland, ettersom den lignet mye mer på Myllarspel enn noe Gibøen spilte.

Reisen til Amerika

I 1896 fant Dale at han ville bli med sønnen Johannes, som ville reise til Amerika for å søke lykken. Det var mange grunner til at Dale ønsket å reise vekk. I 1888 hadde hans kone, Ingeborg Knutsdatter Grønskei, gått bort. Dette tok Dale veldig hardt, og han flyttet ut i kårboligen, et lite hus på gården der han satt og følte seg veldig ensom. I tillegg var det en religiøs vekkelse som skylte innover Telemark på samme tid. Dette gjorde at sognepresten mente at felespill var stor synd. Derfor, i en alder av 62 år, valgte Dale å forlate Norge. I Amerika reiste Johannes rundt om kring for å ta jobber, mens Dale reiste rundt og spilte fele rundt omkring. Han spilte mest for norske utvandrere. I Amerika var han mye sammen med sin gamle venn Lars Fykerud, og begynte også å bygge sine egne feler. I 1898 spilte Dale i konsertlokalet på Luther College i Decorah, og konserten ble skrevet om i Decorah Posten 22. mars 1898. Her ble det skrevet:

En norsk spillemann

Knut Dahle fra Telemarken, som et års tid har oppholdt seg i Amerika kom for nylig også til Decorah, og nu siste lørdag aften gav han en konsert i Luther collage`s gymnastikklokale, hvor et ganske stort publikum med interesse hørte på hans felespill. Hr.Dahle er et utmerket eksempel på en norsk bondekunstner og det kan godt siges at han er den beste spillemann fra Norges bygder som har gjestet vår by. Han spiller lett og lekende og hans toner er merkverdig rene og hele mannen er musikk. Han siges da også at være en av de beste og måske siste representant for den gode , gamle felekunst.Han siges også at have fått oppfordring til å komme å spille for den store Grieg som da vil omsette de nasjonale toner i sådanne musikalske former.

Det er jo sådanne spillemenn som Knut Dahle der bevarer ,på det musikalske området, hva som særlig kalles norsk kultur, det som sammmen med norsk kultur på andre områder danner den grunnvold hvorpå den nasjonale bygning reises av det nye Norge. Og hvorved dette land skal vise sin berettigelse til at eksistere selvstendig.

Når Edward Grieg nemnes som en av det nasjonale norges bygningsmenn så er det nettopp fordi hans geni har bygget på sang og felespill som han hørte i Norges bygder. Disse tankene falt nedskriveren inn og han festet dem da på papiret, da han lørdag aften hørte den Norske spillemann. Det var vel fordi felespillet,mannens opptreden og væren gav en levende forestilling om at et glimt av en Norsk fjellbygd plutselig var flyttet over til oss. For dem som er uvant til å høre disse slåtter: springare, hallinger , brudefærder osv på hardangerfiolinen vil musikken vistnok oppleves å være ensformig. Et mere øvet øre vil dog finne at fantasien utenfor det snevre området har funnet uttrykk for mange fine nyanser. Og det er det gode ved saken, at dette spill vinner ved nærmere bekjentskap.

Etterhvert ble Johannes syk, og døde av nervefeber etter et kort sykeleie. Da ønsket ikke Dale å bli i Amerika lenger, og i 1900 returnerte han til Tinn. Ettersom gården var solgt, flyttet han inn hos sønnen Knut og hans kone Svanaug. De bodde på gården Jorde i Atrå, der fikk Dale bo i eldhuset på gården.

Bevaring av tradisjonen

I 1888 tok Dale for første gang brevkontakt med komponisten Edvard Grieg. Dale ønsket å få slåttene sine og kulturarven sin skrevet ned. Blant annet skrev Dale i det første brevet at han hadde «lært nøiagtigt at spille efter de gamle gode spillemendene», og siktet her til Gibøen og Myllarguten. Dale visste selv at han representerte en særdeles viktig tradisjon, som han omtalte som «den natjonale musik». I brevet uttrykker Dale stor bekymring over om denne tradisjonen kom til å gå i graven med han, og appellerte til Grieg gjennom å skrive om hvordan folkemusikken var en del av nasjonsbyggingenen for et uavhengig Norge.

Utdrag fra brevet til Grieg som Dale sendte 8. april 1888 (Utdraget er omskrevet på et mer moderne språk):

«Da jeg er en eldre nasjonal felespiller som har lært nøyaktig å spille av de gamle gode spillemennene, Myllarguten og Håvard Gibøen og flere, har jeg lenge grublet på om de ikke kan bli spillt etter noter, slik at de ikke blir borte når spillemennene dør. Derfor drister jeg meg til å sende deg dette brev fordi jeg har forstått at de er en av vårt lands største musikere. Jeg har spillt siden jeg var 10 år og fikk undervisning av min bestefar Knut Sønnstaul,seinere besøkte jeg disse spillemennene, Håvard Gibøen og Myllarguten , og lærte slåttene av dem. Jeg gikk 6 mil på ski for å komme til dem for å få lære og jeg synes det ville være ille om de slåttene skulle bli borte.

Svar venter jeg med lengsel. Hilsen med megen aktelse. Ærbødigst Knut Johannessøn Dahle.

Etter en lett og vennlig korrespondanse, skjøt prosjektet fart etter at Dale returnerte til Norge. Dette skjedde da Dale nok en gang tok kontakt med Grieg, elleve år etter at han sist hadde skrevet. Da satte Grieg han i kontakt med sin kollega, komponisten Johan Halvorsen. Grieg ordnet sånn at Dale kunne reise inn til Christiania, der han møtte Halvorsen. Under dette 14 dager lange besøket ble 17 av slåttene til Dale skrevet ned, og ble utgitt av Halvorsen i hans Norwegische Bauerntänze. Disse ble senere bearbeidet av Grieg, og utgitt som Slåtter for klaver op. 72. Utgivelsen ble regnet som særdeles originalt og på grensen til revolusjonerende innen klaverlitteraturen.

Det var derimot ikke alle som var fornøyde med hvordan sluttproduktet ble. Det var mange spellemenn som kritiserte hvordan Halvorsen ikke kjente tradisjonen innenfra, og derfor misforsto en del av det Dale spilte for han. Halvorsen ble kritisert for at han ikke oppfattet rytmen i Telemarkspringarane riktig, og satte taktstrekene feil. Det hendte også at han ikke fikk med seg hele slåtten. Dette gjorde at Grieg hadde noe unøyaktige nedskrivninger å jobbe med. Derfor var flere folkemusikere som mente at op. 72 forvansket slåttene, og fjernet det menneskelige i slåttene. De mente at folkemusikken skal gi uttrykk for tradisjonen, humør og andre menneskelige innfallsvinkler. Op. 72 og Norwegische Bauerntänze er likevel regnet som viktig for å spre folkemusikken som en norsk nasjonalskatt, og gjorde den mer akseptert også i mer urbane strøk.

Dale fortsatte arbeidet med å bevare kulturarven også etter samarbeidet med Grieg og Halvorsen var fullført. I 1911 lot han Arne Bjørndal skrive ned 20 slåtter, og Torkjell Haugerud fikk også skrevet ned slåtter spilt av Dale. I 1912 kom kulturhistorikeren Rikard Berge til Tinn, og gjorde voksrullopptak av Dale og sønnesønnen Johannes. Her ble det tatt opp 120 slåtter, slåttehistorier og annen tradisjonskunnskap.

Livet utenom musikken

I 1857 giftet Dale seg med Ingeborg Knutsdotter Grønskei (1834–1888), og sammen drev de et gårdsbruk på Dale. Hun er beskrevet som å være en sindig og forsiktig kvinne, som tok godt vare på hjemmet deres. Hun var den rake motsetning av sin snakkeglade ektemann, og sønnen Knut sa om moren «Mor var so tagal,ho a so lite». Ingeborg skal nok ha mye av æren for at det gikk så bra som det gjorde for de, ettersom jobben som spellemann ikke betalte særlig godt. Dette innrømmet Dale også, og elsket og respekterte konen sin høyt. Konas død i 1888 var blant grunnene til at Dale valgte å reise til Amerika.

Sammen fikk Knut og Ingeborg fikk to sønner, Knut og Johannes. Dale ble med Johannes til Amerika etter konas død, og reiste hjem igjen etter Johannes sin død. Knut giftet seg med Svanaug, og de fikk sønnene Johannes og Gunnar. Begge lærte å spille fele av «gofa Knut», og endte begge opp som kjente spellemenn. De brakte begge tradisjonen etter Dale, Gibøen og Myllarguten videre, og ble begge tildelt Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid med å bevare den rike folkemusikktradisjonen. Her levde spillet etter Dale videre, og ga senere ut samlingen slåtter «Som Gofa Spøla» til ære for Dale.

Etter at Dale flyttet fra gården i 1888, arbeidet han periodevis som husmaler i tillegg til musikken. For sitt kulturarbeid fikk han i 1912 en årlig pensjon fra Tinn Kommune.

Eksterne lenker

• Knut Dale