Motiv (musikk)
Motiv (av lat.: movere = bevege; senlat.: motivus = bevegelig) er i den musikalske formlæren en betegnelse på den minste, oftest melodiske, meningsenhet. Det er en markant, framtredende og karakteristisk tonerekke i en komposisjon eller en av dens formdeler som kan oppfattes av tilhøreren. Et motiv kan også være rytmisk eller harmonisk.
Et motiv kan bestå av bare to toner, for eksempel en stigende kvart (jaktmotiv) eller en fallende liten ters (gjøkens «ko-ko»). Avgrensingen av motivet skjer vanligvis ved hjelp av fraseringer, pauser og annen cesur.
Et motiv kan gjentas gjennom komposisjonens forløp, flyttes til andre tonetrinn, forandres eller knyttes sammen med andre motiver. Slik er motivet, til forskjell fra en akkompagnerende figur eller en forsiring, å se på som en melodisk kimcelle for et verks musikalske utvikling.
I wienerklassisismen er motivet en sentral bestanddel som gjennomgår en mangefasettert bearbeidelse i periodens komposisjoner. Haydn videreutviklet denne komposisjonsmåten og ble dermed en grunnlegger av den klassisistiske musikken. Ludwig van Beethoven innførte omvandling og kombinasjon som elementære formdannende elementer. Nesten alle påfølgende komponister, som Schubert, Brahms, Tsjajkovskij, Bruckner og Mahler fortsatte denne tradisjonen. Også i tolvtonemusikken spilte det motivisk-tematiske arbeidet en sentral rolle.
Fra romantikken av, med komponister som Berlioz og Wagner, ble det vanlig å assosiere motiver til sentrale narrative elementer i programmusikk i såkalt ledetoneteknikk. Denne teknikken er mye brukt i filmmusikk, blant annet i Ringenes Herre.
Begrepsavgrensing
[rediger | rediger kilde]I musikkvitenskapen brukes begrepet motiv som verktøy når musikkverk eller komponisters arbeidsmetoder skal analyseres. Den nøyaktige avgrensingen av et motiv fra andre musikalske enheter – figur, frase, periode og tema – kan være vanskelig å oppfatte for en tilhører og er heller ikke entydig definert i musikkteorien.
Et motiv er som et pregnant melodisk element oftest mulig å skille fra komposisjonens andre tonerekker. Overganger, akkompagnement, forsiringer og stilavhengige floskler framstår som mindre individuelle og er derfor mindre karakteristisk. De har ofte en rent satsteknisk funksjon, dvs. ved å tydeliggjøre harmoniene melodisk, ofte som brutte akkorder eller som akkompagnement til en overordnet melodi, og underordnes slik figurene. Typiske eksempler er den såkalte «Albertibassen»: brudne treklanger som ofte opptrer i Mozarts klaversonater. Slike figurer danner ikke et uavhengig komposisjonsmateriale på like fot med melodien, men betraktes fra en musikalsk synsvinkel som mindre viktig for et musikkstykke.
Rangerer vi de melodiske elementene etter størrelse følger frasen etter motivet. En frase avgrenses stort sett ved hjelp av pauser som gir en sanger anledning til å trekke pusten. Den består ofte av to kombinerte melodiske motiver, men lengre enkeltmotiver kan falle sammen med en frase.
Fraser settes sammen til såkalte perioder: slike musikalske «setninger» kan på sin side bindes sammen til et tema. I den klassiske musikken er perioder formalt stort sett er symmetriske, mens et enkeltmotiv ikke nødvendigvis faller sammen med en takts varighet.
Et tema betegner en større musikalsk enhet som består av flere motiver, fraser og perioder. Temaet blir ofte framstilt i begynnelsen av et musikkstykke eller en sats og danner dermed et av stykkets viktigste «utsagn» som andre formdeler forholder seg til. Slik forholder motiv, frase, periode og tema i et musikkstykke seg til hverandre omtrent som ord, delsetning, setning og strofe i et bundet dikt. Temaet er altså det mest omfattende elementet, men får sitt innhold fra motiver og fraser.
Eksempelet viser et tema med to fraser, hver med en for- og en ettersetning («Vorder- og Nachsatz»), som på sin side hver består av de to motivene A og B.
Den musikalske analyse deler ofte motiver inn i delmotiver og motsier dermed definisjonen på motivet som «den minste musikalske enhet». Begrepet motivgruppe betegner en samling like motiver eller motiver som er avledet av hverandre. Ved musikkanalyser brukes iblant alfanumeriske tegn som merkelapper på delene i et motivhierarki (for eksempel A, B, A1, A', A2, B2, Aa1, Bb2, etc).
Former av motiver
[rediger | rediger kilde]Man kan skille mellom melodisk, rytmisk og harmonisk pregede motiver. De tre komponentene kan opptre likeverdig, som i noteeksempelet av Beethoven op. 10 Nr. 1 over.
Åpningstaktene i Beethovens 5. symfoni er primært rytmiske, det samme er det rytmiske Døden-motivet i Schuberts lied «Der Tod und das Mädchen».
Muligheter til å bearbeide motiv
[rediger | rediger kilde]Motiver kan bearbeides gjennom repetisjon, variasjon og kontrast, og en kombinasjon av disse.
Ved repetisjon kan det skilles mellom:
- En notetro repetisjon rett etter den første opptreden eller i verkets videre forløp.
- En gjentatt repetisjon av motivet.
- En gjentatt repetisjon av motivet på andre tonetrinn (sekvens).
- Repetisjon av motivet i en annen stemme (imitasjon).
Variasjon baserer seg på et gjentatt motiv som endres melodisk, rytmisk eller harmonisk.
Melodiske forandringsmuligheter av motivet er:
- Forminsking eller forstørring av et eller flere intervaller.
- Endring av retningen på intervallet (inversjon).
- Spille hele motivet baklengs (krepsgang).
Rytmisk forvandling av motiver er:
- Forstørre (augmentasjon) og forminske (diminusjon) hele motivets noteverdier.
- Forlenge eller forkorte enkelttoner.
Ved harmonisk variasjoner repeteres motivet i ulike harmoniske sammenhenger.
Dersom motivet stilles overfor et annet, svært forskjellig motiv kan det opprinnelige motivet få nye impulser og spenning. Ved at motivene smelter sammen som følge av det det motivisk-tematiske arbeidet oppstår ofte nye motiver.
Denne framgangsmåten ble brukt i perioden fra Joseph Haydn til Gustav Mahler i sonatehovedsatsformen, framfor alt i sonater, symfonier og strykekvartetter.
I middelalderens musikk ble det også brukt motivisk arbeid, men ikke som et sentralt element. På den ene siden rådet prinsippet om varietas (lat: forskjelligartetethet) hvor hensikten delvis var å unngå melodiske og rytmiske gjentakelser og symmetrier (Guillaume Dufay). På den andre siden finner man chansons som i motivisk forstand er ganske klart oppdelt i temaer, som for eksempel hos Gilles Binchois.
Ludwig van Beethoven var en mester i motivisk-tematisk arbeid, fra små, uanselige motiver formet han dramatisk-dialektiske satser eller hele verker. Franz Schuberts mer lyrisk-modulatoriske tilnærmelsesmåte unngår derimot dekomposisjon av motivet og motivisk-tematisk arbeid. Han anvendte heller variasjonspregede omspill og vekslende harmoniske fortolkinger av temaene.
I romantisk musikk ble temaenes toner ofte fordelt vekselvis på over-, under-, og mellomstemmen slik at verken begrepene homofoni eller polyfoni dekker som beskrivelse av skrivemåten. Robert Schumann snakker om en innere Stimme (Humoreske op. 20), en slags imaginær melodi, rytmiske forskyvninger og harmoniske tvetydigheter gir i tillegg et moment av «romantisk tilsløring og fortryllelse»
I senromantikken lar Anton Bruckner motivet utvikle seg langsomt fra en «rudimentær motivkjerne». Først presenteres de vesentligste intervallene (3. symfoni). Denne framgangsmåten brukte Beethoven allerede i sin 9. symfoni.
Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Heinrich Lemacher, Hermann Schroeder: Formenlehre der Musik. Hans Gerig Verlag, Wien 1962, ISBN 3872520091
- Clemens Kühn: Formenlehre der Musik. Bärenreiter, Kassel 1987, ISBN 3-7618-4460-3
- Erwin Ratz: Einführung in die musikalische Formenlehre; Über Formprinzipien in den Inventionen und Fugen J. S. Bachs und ihre Bedeutung für die Kompositionstechnik Beethovens. Universal Edition, Wien 1973, ISBN 370240015X
- Günter Altmann: Musikalische Formenlehre. Volk u. Wissen, Berlin 1960, 1970, K. G. Sauer, München 1989 (Lizenzausgabe), ISBN 3-598-10873-7
- Kurt von Fischer: Die Beziehungen von Form und Motiv in Beethovens Instrumentalwerken. Georg Olms, Hildesheim 1972, ISBN 3-487-04294-0
- Ludwig Finscher: Joseph Haydn und seine Zeit. Laaber, Regensburg 2000, ISBN 3921518946
- Hermann Erpf: Form und Struktur in der Musik. Schott, Mainz 1967, ISBN 3-7957-2212-8