Nordboere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart som viser nordboerbosetninger fra 700- til 1000-tallet (vikingtiden). Inkludert her er normannernes erobringer en stund etter denne perioden (gul). Handels- og plyndringsruter, ofte ikke separate, er vist.
Nordboerklær hos Historiska museet i Stockholm
Statuer av norrøne utforskere ved L'Anse aux Meadows

Nordboere[1] (entall: nordboer; engelsk: Norseman/-men), ofte feilaktig synonymt med «viking», refererer til den gruppe mennesker som snakket språket norrønt, mellom 700- og 1000-tallet. Språket tilhørte den nordgermanske gren av indoeuropeiske språk, og er en tidligere form av moderne skandinaviske språk.

«Nordboer» betyr en som «bor i nord», og brukes hovedsakelig om norrøne stammer i Sør- og Sentral-Skandinavia. «Nordboere», og «norrøne», refererer hovedsakelig til de vestnordiske, hovedsakelig nordmenn når en leser om bosetningene i, og koloniseringen av, Amerika, Normandie[2], Island, Grønland, Irland, Skottland, Wales, Shetland, Orknøyene, Hebridene, Færøyene, og Isle of Mann. Andre historiske benevnelser av «nordboerne» refererer til de østnordiske, hovedsakelig dansker og svensker, for eksempel Knut den stores rike og de svenske vikingenes reiser østover. Norrøne skandinaver etablerte stater og bosetninger i England, Skottland, Island, Wales, Færøyene, Finland, Irland, Russland, Grønland, Frankrike, Belgia, Ukraina, Estland, Latvia, Litauen, Tyskland, Polen og Amerika,[3][4] samt Italia.

Navn og etymologi[rediger | rediger kilde]

I den tidlige middelalderperioden, som i dag, var «viking» et vanlig begrep på den angripende nordboere, særlig i tilknytning raidene og klosterplyndringen av nordboere på De britiske øyer. Nordboerne var også kjent som Ascomanni, «askemenn», av tyskerne,[5] Lochlanach («nordboer») av gallerne, og Dene («dansker») av angelsakserne.

De gæliske begrepene Finn-Gall (norsk viking, eller nordmann) og Dubh-Gall (dansk viking, daner), samt Gall Goidel (fremmede gælere) ble brukt om de menneskene av norrønt opphav i Irland og Skottland, som ble assimilert inn i den gæliske kultur.[6] Dublinere kalte dem Ostmen, altså «østmenn», og navnet Oxmanstown (et område i Sentral-Dublin; navnet er fortsatt i bruk) kommer fra en av deres bosetninger; de var også kjent som Lochlannaigh, eller «innsjøfolk».

SitatPå 700-tallet begynte inntrengningen av vikinger i kraft å bli kjent over hele Piktland. Disse vikingene var hedninger og villmenn av den mest hemningsløse og nådeløse type. De var utgjort av Finn-Gall, eller nordmenn, og av Dubh-Gall eller daner. Sistnevnte var en blandet rase, med en hunnisk stamme i dem.[7][8]Sitat
– Archibald Black Scott – The Pictish Nation, its People & its Church

Slaverne, araberne og bysantinerne kjente dem som rus' eller rhōs, antageligvis avledet av forskjellige bruk av rōþs-, det vil si «beslektet med roing», eller fra området Roslagen i Øst-Sentral-Sverige, hvor de fleste av vikingene som besøkte slaviske land var fra. Dagens arkeologer og historikere mener at disse skandinaviske bosetningene i slaviske landområder skapte navnet til landene Russland og Hviterussland.[trenger referanse]

Slaverne og bysantinerne kalte de også «væringer» (norrønt: Væringjar, som betyr sworn men, eller fra slavisk варяги visstnok fra roten вар — «profitt» – da de kom fra nord ville de tjene profitt ved å handle varer, og ikke ved å produsere de, noe som hadde negative assosiasjoner i slavisk kultur på det tidspunktet), og de skandinaviske livvaktene til Bysants' keisere var kjent som «væringgarden».

Tilknytning til Normandie[rediger | rediger kilde]

Det gammelfrankiske ordet Nortmann, «Nordmann», ble latinisert som Normanni og gikk deretter inn i det gammelfranske språk som Normands, hvorav navnet på normannerne og Normandie, som ble bosatt av nordboere på 900-tallet, kommer av.[9][10]

Moderne skandinavisk bruk[rediger | rediger kilde]

På norrønt var begrepet norrœnir menn (nordlige menn), slik dagens engelske ord Norsemen, og refererte til nordmenn, svensker, daner, færøyinger, islendinger, og så videre. Alle de moderne skandinaviske språk har et felles ord for disse: ordet nordbo, (svensk: nordborna, dansk: nordboerne, i flertall) brukes både om gamle og nyere folk som bor i Norden, og som prater et skandinavisk-germansk språk. Dagens innbyggere av Norge, Sverige og Danmark refererer alle til seg selv som skandinaver.

På norsk, samt dansk og svensk, brukes ikke ordet viking synonymt med viking, da viking er navnet på en undergruppe og/eller et syssel (plyndrere, o.l.), og ikke en demografisk gruppe. Vikingene var simpelthen personer (av hvilket som helst opphav) som deltok i et raid/tokt (kjent som «å gå viking»).

Populærkultur[rediger | rediger kilde]

Triatlonløpet Norseman Xtreme Triathlon tar sitt navn fra det engelske begrepet på nordboer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Eirik Raude lokket med seg nordboere». Hentet 15. november 2015 fra http://natgeo.no
  2. ^ Røvik, Sissel & Solberg, Bergljot. (2015, 29. april). Vikingtiden. I Store norske leksikon. Hentet 13. november 2015 fra https://snl.no/vikingtiden
  3. ^ «The Vikings: A Memorable Visit to America», Eugene Linden, Smithsonian Magazine. Desember 2004. Hentet 15. november 2015 fra http://www.smithsonianmag.com
  4. ^ http://news.nationalgeographic.com/news/2012/10/121019-viking-outpost-second-new-canada-science-sutherland/
  5. ^ Adam av Bremen 2.29.
  6. ^ Baldour, John Alexander (1910). The Book of Arran. Arran society of Glascow. s. 11. 
  7. ^ Scott, Archibald Black (1918). The Pictish Nation, its People & its Church. Edinburgh/London: T. N. Foulis. s. 408. OCLC 4785362. 
  8. ^ Fritt oversatt fra originaltekst: «In the 8th century the inrush of the Vikings in force began to be felt all over Pictland. These Vikings were pagans and savages of the most unrestrained and pitiless type. They were composed of Finn-Gall or Norwegians, and of Dubh-Gall or Danes. The latter were a mixed breed, with a Hunnish strain in them»
  9. ^ Michael Lerche Nielsen, Review of Rune Palm, Vikingarnas språk, 750–1100, Historisk Tidskrift 126.3 (2006) 584–86 (pdf pp. 10–11)
  10. ^ Louis John Paetow, A Guide to the Study of Medieval History for Students, Teachers, and Libraries, Berkeley: University of California, 1917, OCLC 185267056, p. 150, citing Léopold Delisle, Littérature latine et histoire du moyen âge, Paris: Leroux, 1890, OCLC 490034651, p. 17.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]