Peter Carington

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Peter Carington
Peter Carington.PNG
Født6. juni 1919
Aylesbury
Død9. juli 2018 (99 år)
London
Far Rupert Carington, 5th Baron Carrington
Utdannet ved Eton College, Royal Military College, Sandhurst
Beskjeftigelse Politiker, diplomat
Parti Det konservative parti
Nasjonalitet Storbritannia, Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927)
Medlem av Hosebåndsordenen, American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
Storbritannias utenriksminister
1979–1982
ForgjengerDavid Owen
EtterfølgerFrancis Pym
NATOs generalsekretær
1984–1988
ForgjengerJoseph Luns
EtterfølgerManfred Wörner

Peter Carington, 6. baron Carrington, kjent som lord Carrington, (født 6. juni 1919 i Aylesbury, død 9. juli 2018[1]) var en britisk politiker. Han var britisk utenriksminister fra 1979 til 1982 og generalsekretær i NATO fra 1984 til 1988. Han var forsvarsminister før han ble utenriksminister og leder av det britiske konservative partiet fra 1972 til 1974.

Han var født i en adelig familie, men ble i tillegg gjort til life peer i 1999, slik at han kunne fortsette å sitte i det britiske Overhuset. Hans tittel i den forbindelse var baron Carington av Upton (skrevet med én r etter eget ønske). Han hadde karrière som offiser før han ble politiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og ungdomsår[rediger | rediger kilde]

Peter Carington var eneste sønn av Rupert Carington, 5. baron Carrington, og hans hustru Sybil Marion, datter av Charles Colville, 2. viscount Colville av Culross. Hans gammelonkel Robert Wynn-Carington, 1. marki av Lincolnshire, var en fremstående liberal politiker.[2]

Carington ble utdannet ved Eton og Royal Military College i Sandhurst,[3] og kjempet med Grenadier Guards under andre verdenskrig. Han ble tildelt Military Cross i 1945 for sin rolle ved erobringen av en viktig bro i Nijmegen i Nederland.

Politisk karriere 1946–1982[rediger | rediger kilde]

Carington etterfulgte sin far som 6. baron Carrington i 1939 og var fra sin 21. fødselsdag i 1940 berettiget til et sete i Overhuset ved arverett.[trenger referanse] Han begynte å innta en aktiv rolle i Overhuset fra 1946 og da de konservative kom til makten under Winston Churchill.

I 1951 ble Carington parlamentarisk sekretær i jordbruks- og fiskeridepartementet. I 1954 ble han parlamentarisk sekretær i forsvarsdepartementet, en stilling han hadde også etter at Anthony Eden etterfulgte Churchill som statsminister i 1955. Påfølgende år forlot Carington regjeringen da han ble britisk høykommissær i Australia. Han vendte tilbake til regjeringen i 1959 da Harold Macmillan gjorde ham til første admiralitetslord og ble samme år medlem av Det kongelige råd.[3]

Da Alec Douglas-Home ble statsminister i 1963 ble Carington for første gang medlem av kabinettet som overhusleder og minister uten portefølje.

De konservative tapte makten i valget i 1964 og mellom 1964 og 1970 var Carington opposisjonsleder i Overhuset. Da de konservative igjen kom til makt i 1970 under Edward Heath, ble Carington forsvarsminister. Han tjenestegjorde fra januar til mars 1974 som energiminister under Heath. Han var igjen opposisjonsleder i Overhuset fra 1974 til 1979. Så ble han utenriksminister i Margaret Thatchers regjering.

Carington ledet i 1979 Lancaster House-konferansen som førte til Zimbabwes selvstendighet påfølgende år.[trenger referanse]

Etter Argentinas invasjon av Falklandsøyene i april 1982 gikk Carington av,[3] idet han anså at han bar ansvaret for at utenriksdepartementet ikke hadde klart å forutsi invasjonen og komme med nødvendige tiltak.[trenger referanse]

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

Carington i ordensdrakt som kansler av Hosebåndsordenen, Windsor Castle, 2006.

I 1983 ble Carington styreformann for General Electric. Året etter etterfulgte han Joseph Luns som generalsekretær for Nato. Han forble generalsekretær til 1988.[3] Han var også ordførende for Bilderberggruppen mellom 1990 og 1998.[trenger referanse]

Etter at arvelordenes rett til automatisk ha sete i Overhuset ble fjernet i 1999, ble Carington peer på livstid som baron Carington av Upton og kunne dermed fortsette å være medlem av Overhuset. Han etterfulgte i 2007 George Jellicoe som eldste medlem av Overhuset, det vil si det medlem som hadde hatt lengst tjenestegjøringstid.

Familie[rediger | rediger kilde]

Carington giftet seg i 1942 med Iona, datter av Francis Kennedy McClean. De fikk en sønn og to døtre. Iona Carington døde i juni 2009.[2]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Carington ble tildelt Order of the Companions of Honour i 1983[4], Hosebåndsordenen i 1985[5] og storkors av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden i 1988.[6]

For sin innsats under andre verdenskrig, og da spesielt for å erobre og holde en viktig bro ved Nijmegen, ble Carington tildelt Military Cross.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]