Mike Patton

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mike Patton
Patton FNM 2009.jpg
FødtMichael Allan Patton
27. januar 1968[1]Rediger på Wikidata (52 år)
EurekaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
9 oppføringer
Stemmeskuespiller, sanger-låtskriver, jazzmusiker, vokalist[2], komponist, beatboxer, plateprodusent, gitarist, plateartist[2]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet ChileRediger på Wikidata
Medlem av
6 oppføringer
Musikalsk karriere
SjangerRock, avant-garde metal, funk metal, rap metal, eksperimentell rock, jazz-fusion, gangster-rap
Instrumentsampler, vokal
Stemmetypebaryton
Aktive år1985
PlateselskapIpecac Recordings, WMG, Tzadik Records, Warner Bros. Records, Slash Records, Reclamation! Recordings
IMDbIMDb
Ensemble(r)
Faith No More, Mr. Bungle, Dead Cross, Fantômas, Tomahawk, Peeping Tom, Lovage
Notable verk
Adult Themes for Voice, Pranzo Oltranzista, Mondo Cane, The Solitude of Prime Numbers, Crank High Voltage – Original Motion Picture Soundtrack, A Perfect Place – Original Motion Picture Soundtrack

Michael Allan Patton (født 27. januar 1968 i Eureka i California) er en amerikansk musiker, best kjent som vokalist og frontfigur i bandet Faith No More fra 1989. Patton er, eller har vært, vokalist for Mr. Bungle, Tomahawk, Lovage, Fantômas, The Dillinger Escape Plan, Peeping Tom, og Dead Cross. I 1999 grunnla han plateselskapet Ipecac som har blant annet utgitt samarbeidsprosjektet Kaada/Patton med den norske musikeren og komponisten KAADA.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Patton møtte Trevor Dunn da han gikk på Eureka High School, og sammen startet de bandet Gemini og senere Turd.[3] I 1985 startet de bandet Mr. Bungle sammen med Trey Spruance, Jedd Watts og Theo Lengyel.[4] I 1989 erstattet han Chuck Mosley som vokalist i Faith No More etter at Mosley hadde fått sparken på grunn av rusproblemer. Studioalbumet The Real Thing (1989) ble en suksess, og han benyttet suksessen til å få Mr. Bungle signert til plateselskapet Warner Bros. Mr. Bungle gav ut det eponyme debutalbumet Mr. Bungle i 1991, Disco Volante i 1995 og California i 1999.

Under den tredje konserten med Faith No More skar Patton seg på en knust flaske ved et uhell og kuttet sener og nerver i høyre hånd. Dette førte til at hånden hans er følelsesløs mens han fortsatt kan bruke den, noe legene mente skulle være omvendt.[5]

I 1998, under turneen for Album of the Year, ble Faith No More oppløst. Patton mente at kvaliteten på musikken var nedadgående og var glad bandet ble oppløst.[6]

Mr. Bungles siste album California ble utgitt i 1999. Etter turneen i 1999–2000 gikk bandet fra hverandre, men det ble ikke annonsert før i 2004.[7]

I 1998 grunnla Patton bandet Fantômas sammen med Buzz Osborne fra The Melvins, Trevor Dunn fra Mr. Bungle og Dave Lombardo fra Slayer. De har utgitt fire studioalbum, to konsertalbum, to split-album og et samlealbum. I 1999 stiftet han og Greg Werckman plateselskapet Ipecac. I 1999 grunnla Patton og Duane Denison fra The Jesus Lizard bandet Tomahawk. De har utgitt fire studioalbum.

I 2009 ble Faith No More gjenforent for turneen The Second Coming. I 2015 gav de ut albumet Sol Invictus.

Patton debuterte som filmskuespiller i Steve Baldersons thriller Firecracker i 2005. Han bidro med forskjellige stemmer for de infiserte i den post-apokalyptiske science fiction-skrekkfilmen filmen I Am Legend fra 2007, med Will Smith i hovedrollen, og i flere videospill, for eksempel førstepersonsskytespillet The Darkness fra 2007 i rollen som The Darkness, og oppfølgeren The Darkness II fra 2012. Han bidro med stemmen for Anger Sphere i Valves Portal og med stemmer i Left 4 Dead og oppfølgeren Left 4 Dead 2. Han sto også bak stemmen til hovedperson Nathan Spencer i spillet Bionic Commando fra 2009.

Patton har et bredt register av vokale uttrykk og teknikker. Han bruker også rytme som en drivkraft i mange av sine vokale prestasjoner. Patton behersker mange stiler, fra falsett til rapping. Han blir av mange høyt verdsatt som vokalist. Det internett-baserte musikkmagasinet Consequence of Sound regner ham som den største sangeren gjennom tidene.[8] AllMusic kaller ham et «ikon for alt-metal-verdenen».[9] Musikkjournalist og -kritiker Greg Prato kaller Patton «One of the most versatile, innately talented, and idiosyncratic singers in rock music, Mike Patton is also one of the genre's most valuable players, since he has divided his time between a host of diverse projects […] and an experimental solo career.»[10] Kollega Blake Butler kaller ham «[…] a complete and utter musical visionary and a mind-blowing and standard-warping genius.»[11]

I et intervju har Patton uttrykt at folk overtolker sangtekstene hans, og at han er mer interessert i ordlyden enn i meningen av et gitt ord. «I think that too many people think too much about my lyrics. I am more a person who works with the sound of a word than with its meaning. Often I just choose the words because of the rhythm not because of the meaning.»[12]

Patton har gitt ut tre soloalbum; Adult Themes for Voice i 1996, Pranzo Oltranzista i 1997 og Mondo Cane i 2010.[13] Albumene Adult Themes for Voice og Pranzo Oltranzista ble utgitt på John Zorns plateselskap Tzadik mens Mondo Cane ble utgitt på Pattons eget selskap, Ipecac. Pattons debutalbum Adult Themes for Voice ble innspilt og mikset ved hjelp av en fire-spors Tascam båndopptaker av Patton selv under en av Faith No Mores turneer. AllMusics Greg Prato kalte albumet «essentially noise» og gav albumet tre av fem stjerner.[14]

Etter at den noske jazzartisten John Erik Kaada mistet platekontrakten hos EMI fikk han i 2002 kontrakt hos Pattons selskap, Ipecac.[15] Kaada og Patton begynte å utveksle materiale og sammen, under navnet Kaada/Patton, gav de ut tre album; Romances i 2004, Live i 2007 og Bacteria Cult i 2016.

Etter oppløsningen av Mr. Bungle avviste Patton lenge en mulig gjenforening. I et intervju med Giant Magazine i 2006 sa han «It could happen, but I won't be singing. Some bridges have definitely been burned. It was a fun time and sometimes you just have to move on. I've got a lot on my plate now.»[16] Etter gjenforeningen av Faith No More i 2009 begynte han å se mer positivt på en gjenforening av Mr. Bungle, noe han gjorde uttrykk for i et intervju med ALARM Magazine i 2014 da han sa «Who knows? It certainly doesn't seem like it's on the tip of anyone's lips, but I could have said the same thing – and in fact, I did say the same thing – about Faith No More, and that happened. And I think it happened for the better.»[17]

Mr. Bungle ble gjenforent på scenen i februar 2020.[18] Bandet besto da av Patton, Spruance og Dunn fra originalbesetningen og assistert av Scott Ian (Anthrax) på gitar og Dave Lombardo (Slayer, Fantômas) på trommer.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Faith No More[rediger | rediger kilde]

Mr. Bungle[rediger | rediger kilde]

Fantômas[rediger | rediger kilde]

Tomahawk[rediger | rediger kilde]

Peeping Tom[rediger | rediger kilde]

Dead Cross[rediger | rediger kilde]

  • Dead Cross (2017)

Solo[rediger | rediger kilde]

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

Filmmusikk[rediger | rediger kilde]

Samarbeidsprosjekter[rediger | rediger kilde]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

  • A Bookshelf on Top of the Sky: 12 Stories About John Zorn – dokumentarfilm (2002)
  • Firecracker – Frank/David (2005)
  • I Am Legend – stemmer (2007)
  • Metalocalypse – Rikki Kixx i episoden «Snakes n Barrels II» (2008)
  • Bunraku – fortellerstemme (2010)

Videospillstemmer[rediger | rediger kilde]

  • The Darkness – The Darkness (2007)
  • Portal – Anger Core (2007)
  • Left 4 Dead – De Infiserte, Smoker, Hunter (2008)
  • Bionic Commando – Nathan Spencer (2009)
  • Left 4 Dead 2 – De Infiserte, Smoker, Hunter (2009)
  • The Darkness II – The Darkness (2012)
  • Edge of Twilight – Lithern, skapninger (2016)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  2. ^ a b 31. des. 2019
  3. ^ «Mike Patton» (engelsk). Faith No More Followers. Besøkt 17. mars 2019. 
  4. ^ «Mr. Bungle» (engelsk). Ugly ‘n’ Weird. 8. august 2016. Besøkt 17. mars 2019. 
  5. ^ Daniel Robert Epstein (20. mai 2006). «Mike Patton by Anderswolleck» (engelsk). SuicideGirls. Besøkt 18. mars 2019. 
  6. ^ Jeff Stratton (20. oktober 1999). «Mike Patton Of Mr. Bungle» (engelsk). The A.V. Club. Besøkt 22. mars 2019. 
  7. ^ Greg Prato (8. desember 2004). «Mr. Bungle Go Kaput». Rolling Stone (engelsk). Arkivert fra originalen 3. mai 2008. Besøkt 22. mars 2019. 
  8. ^ Chris Copland (25. mai 2014). «Turns out Mike Patton, and not Axl Rose, is the greatest singer of all time». Consequence of Sound (engelsk). Besøkt 18. mars 2019. «So, now who stands atop the mountain of crooners and songbirds? That distinction goes to Mike Patton, who has a doubly impressive range of six octaves.» 
  9. ^ Jason Lymangrover. «AllMusic Review by Jason Lymangrover» (engelsk). AllMusic. Besøkt 18. mars 2019. 
  10. ^ Greg Prato. «Artist Biography by Greg Prato» (engelsk). AllMusic. Besøkt 18. mars 2019. 
  11. ^ Blake Butler. «AllMusic Review by Blake Butler» (engelsk). AllMusic. Besøkt 18. mars 2019. 
  12. ^ «Faith No More Frequently Asked Questions» (engelsk). fnm.com. Besøkt 7. mars 2019. 
  13. ^ Simon Young (27. januar 2018). «I love you, Mike Patton». Kerrang (engelsk). Besøkt 20. mars 2019. 
  14. ^ Greg Prato. «AllMusic Review by Greg Prato» (engelsk). AllMusic. Besøkt 22. mars 2019. 
  15. ^ Mari Glans (2. oktober 2002). «Mike Patton har tro på Kaada». ballade.no. Besøkt 18. mars 2019. 
  16. ^ Brett Lasik (2006). «Rocker Mike Patton explodes in Firecracker». Giant Magazine (engelsk) (7). Arkivert fra originalen 4. juli 2006. Besøkt 14. mars 2020. 
  17. ^ Scott Morrow. «Cult King – The unpredictable path of Faith No More's Mike Patton». ALARM Magazine (engelsk) (41). s. 62. Besøkt 14. mars 2020. 
  18. ^ Alex Young (6. februar 2020). «Mr. Bungle reunite for first concert in 20 years: Video + Setlist». Consequence of Sound (engelsk). Besøkt 14. mars 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]