Faith No More

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Faith No More
Faith No More 2009.jpg
Faith No More på scenen i Portugal i 2009
OpphavUSA San Francisco, California
SjangerAlternativ metal
Alternativ rock
Funk metal
Eksperimentell rock
Rap metal
Aktive år1982–1998
2009–
PlateselskapSlash Records
London
Reprise
Mordam Records
Reclamation! Recordings
Nettstedfnm.com
IMDbIMDbRedigere på wikidata
Medlemmer
Mike Bordin
Roddy Bottum
Billy Gould
Jon Hudson
Mike Patton
Tidligere medlemmer
Mark Bowen
Courtney Love
Jim Martin
Dean Menta
Chuck Mosley
Trey Spruence

Faith No More er et amerikansk rockeband stiftet i San Francisco, California i 1982. Musikken deres har innslag av heavy metal, funk, progressiv rock, soul, hiphop, jazz, og mye annet, og gruppas stil er gjerne omtalt som eksperimentell alternativ rock. Faith No More har skiftet vokalister flere ganger, og den mest kjente av dem er Mike Patton.

Historie[rediger | rediger kilde]

I 1979 ble bandet Sharp Young Men startet av bassist Billy Gould, trommeslager Mike Bordin, gitarist Mike Morris og keyboardist Wade Worthington. Navnet ble senere endret til Faith. No Man. Demoen «Quiet in Heaven/Song of Liberty» ble utgitt i 1983. Ikke lenge etter forlot Worthington bandet og ble erstattet av Roddy Bottum. Interne stridigheter mellom Morris og resten av bandet gjorde at Gould, Bordin og Bottum sluttet og startet sitt eget band: Faith No More; Et navn som illustrerte at Mike «The Man» Morris var «no more». De spilte en del konserter med forskjellige vokalister og gitarister, deriblant Courtney Love. I 1983 ble vokalist Chuck Mosley og senere gitarist Jim Martin permanente medlemmer i bandet.

Albumet We Care a Lot ble utgitt i 1985 av det nystartede plateselskapet Mordam Records. I 1986 fikk bandet kontrakt med Slash Records og i 1997 ble albumet Introduce Yourself utgitt. Mosley hadde problemer med med rusavhengighet og dette førte til slutt til at han fikk sparken i 1988.[1]

Martin fikk en demotape av Mike Pattons band Mr. Bungle etter en Faith No More-konsert. Etter at Mosley ble sparket, ble Patton kontaktet av Martin for å høre om han ønsket å overta som vokalist etter Mosley.[2] Patton fikk ferdig musikk i hendene med beskjed om å skrive tekst og spille inn vokal. Dette gjorde han på to uker.[3] I 1989 ble albumet The Real Thing utgitt. Albumet ble nominert til Grammy i 1989 og sangen «Epic» ble nominert i 1990.[4] I 1991 ble bandets eneste konsertalbum Live at the Brixton Academy utgitt. Albumet ble, som tittelen antyder, innspilt i Brixton Academy i London. Konserten ble utgitt på VHS under tittelen You Fat Bastards: Live at the Brixton Academy, og sammen med Who Cares a Lot? The Greatest VideosDVD i 2006. I 1991 opptrådte Martin i filmen Bill & Ted's Bogus Journey som «Sir James Martin», overhode av «Faith No More Spiritual and Theological Center». Bandet bidro med sangen «The Perfect Crime» på filmens soundtrack.

Suksessen med Faith No More og The Real Thing gjorde at Patton fikk Slash og Reprise Records' morselskap Warner Bros. Records til å signere Mr. Bungle.[5] Det selvtitulerte albumet Mr. Bungle ble utgitt i 1991.

Albumet Angel Dust ble utgitt i 1992. Musikken tok en ny retning fra The Real Thing og albumet er regnet blant enkelte som bandets beste.[6] Albumet ble nominert til Grammy.[4] I USA gjorde albumet det ikke fullt så bra som The Real Thing, men på verdensbasis solgte albumet bedre. Albumet lå elleve uker på VG-lista med en syvende-plass som beste plassering.[7] Etter Angel Dust-turneen forlot Jim Martin bandet. Han var ikke fornøyd med retningen musikken hadde tatt og kalte den «gay disco».[8] Martin hevdet at han forlot bandet av egen vilje, men Roddy Bottum hevder han ble sparket via fax.[9]

Under innspillingen av albumet King for a Day… Fool for a Lifetime sto bassist Billy Gould og senere Pattons band-kompis fra Mr. Bungle, Trey Spruance, for gitar-delen. Spruance forlot bandet før turneen og ble erstattet av bandets keyboard-tekniker, Dean Menta.[10] Albumet ble utgitt i 1995.

Det viste seg at Menta ikke var egnet for jobben som låtskriver, så han ble erstattet av Goulds tidligere romkamerat Jon Hudson.[11] Albumet Album of the Year ble utgitt i 1997. I 1998 gikk det rykter om oppløsning av bandet, og 20. april annonserte Gould bandet var oppløst.[12]

I tiden etter at bandmedlemmene gikk hver til sitt holdt de seg aktive. Patton hadde flere sideprosjekter; Mr. Bungle, Tomahawk, Fantômas, Peeping Tom, samt startet sitt eget plateselskap Ipecac. Gould startet også et plateselskap, Koolarrow. Bottum fortsatte med Imperial Teen og Bordin spilte trommer for Ozzy Osbourne og Korn.

24. februar 2009 annonserte Faith No More at de ville gjenforenes for en Europaturné sommeren 2009.[13]

I 2015 ble albumet Sol Invictus utgitt.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Bandmedlem Instrument(er) Tidsrom Album innspilt
Roddy Bottum keyboard 1982–1998, 2009– alle
Billy Gould bassgitar 1982–1998, 2009– alle
Mike «Puffy» Bordin trommer 1982–1998, 2009– alle
«Big» Jim Martin gitar 1983–1993 We Care a Lot, Introduce Yourself, The Real Thing, Angel Dust
Mike Patton vokalist 1988–1998, 2009– The Real Thing, Angel Dust, King for a Day… Fool for a Lifetime, Album of the Year, Sol Invictus
Chuck Mosley vokalist 1983–1988 We Care a Lot, Introduce Yourself
Jon Hudson gitar 1997–1998, 2009– Album of the Year, Sol Invictus
Dean Menta gitar 1995–1997  
Trey Spruance gitar 1995 King for a Day… Fool for a Lifetime
Mark Bowen gitar 1983  
Courtney Love vokalist 1983  

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

Konsert- og samlealbum[rediger | rediger kilde]

Singler[rediger | rediger kilde]

  • 1987 «We Care a Lot»
  • 1988 «Anne's Song»
  • 1989 «From Out of Nowhere», UK #23
  • 1990 «Epic», US #9, UK #25
  • 1990 «Falling to Pieces», US #92
  • 1992 «Midlife Crisis», UK #10
  • 1992 «A Small Victory», UK #29
  • 1992 «Everything's Ruined», UK #28
  • 1993 Songs to Make Love To, US #52, UK #3
  • 1994 «Another Body Murdered» (med Boo-Yaa T.R.I.B.E.), UK #26
  • 1995 «Digging the Grave», UK #16
  • 1995 «Ricochet», UK #27
  • 1995 «Evidence», UK #32
  • 1997 «Ashes To Ashes», UK #15
  • 1997 «Last Cup Of Sorrow», UK #51
  • 1997 «Stripsearch»
  • 1998 «I Started a Joke»
  • 2014 «Motherfucker»
  • 2015 «Superhero»
  • 2015 «Sunny Side Up»

Videografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jeremy Allen (1. november 2016). «He Shares A Lot: Chuck Mosley Interviewed». The Quietus (engelsk). Besøkt 31. januar 2019. 
  2. ^ Gary Cee (30. november 1990). «Faith No More: Inside the insatiable Mike Patton». negele.org (engelsk). Circus Magazine. s. 62–64. Arkivert fra originalen 10. januar 2016. Besøkt 1. februar 2019. 
  3. ^ «Biography». fnm.com. Besøkt 1. februar 2019. 
  4. ^ a b «GRAMMY Award Results for Faith No More» (engelsk). Grammy Awards. Besøkt 2. februar 2019. 
  5. ^ Patrick Goldstein (3. februar 1991). «Warner Records Stays Faithful to Mike Patton's Bungle». Los Angeles Times (engelsk). Arkivert fra originalen 2. februar 2017. 
  6. ^ Jon Wiederhorn (8. juni 2017). «26 years ago: Faith No More release ‘Angel Dust’» (engelsk). Loudwire. Besøkt 2. februar 2019. 
  7. ^ «Angel Dust». VG-lista. Besøkt 2. februar 2019. 
  8. ^ Greg Prato (22. april 2014). «Faith No More: The Real Story» (engelsk). Louder. Besøkt 2. februar 2019. 
  9. ^ Natalie Zina Walschots (22. juni 2015). «Faith No More Return of the King» (engelsk). Exclaim!. Besøkt 2. februar 2019. 
  10. ^ Dan Redding (8. september 2016). «Faith No More Stripped Down Their Sound on the 1995 Masterpiece ‘King for a Day, Fool for a Lifetime’» (engelsk). Culture Creature. 
  11. ^ «Jon Hudson – His history with Faith No More» (engelsk). 13. april 2018. Besøkt 2. februar 2019. 
  12. ^ Blair R. Fischer (20. april 1998). «No More Faith No More». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 2. februar 2019. 
  13. ^ Jason Adams (23. februar 2009). «Faith No More reunion update: 'We Care a Lot' because this is 'Epic'!». Entertainment Weekly (engelsk). Besøkt 5. mars 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]