Aksetiden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Aksetiden eller aksialtiden betegner perioden fra 8. århundre f.Kr. til 2. århundre f.Kr., da et tankesett med fellestrekk oppsto tilsynelatende uavhengig i Kina, India, Israel og Hellas. Betegnelsen ble formulert av den tyske filosofen Karl Jaspers i 1949.

I verket Vom Ursprung und Ziel der Geschichte (Om historiens opprinnelse og mål), uthever Karl Jaspers en rekke betydningsfulle grunnleggere av tenkning som hver for seg har hatt en avgjørende innflytelse på senere filosofi og religion i hvert område der disse tenkerne virket. Jaspers fant en slående likheter tilsynelatende uten noe form for direkte idéoverføring fra ett område til et annet, da det ikke foreligger noen nedskrevet indikasjon på en omfattende kommunikasjon og idéutveksling mellom antikkens Hellas, Midtøsten, India, og Kina. Jaspers framholdt denne epoken som enestående, og som kunne settes opp mot hele resten av menneskehetens forestillingshistorie. Jaspers' tilnærming til kulturen omkring midten av forrige årtusen før Kristus har blitt antatt av senere forskere, og har blitt et diskusjonstema i religionshistorie.

En vendetid[rediger | rediger kilde]

Jaspers argumenterte for at aksetiden ble «tiden da menneskehetens åndelige fundament ble lagt samtidig og uavhengig ... og at dette fundamentet fortsatt er det menneskeheten støtter seg på idag». Fundamentet ble lagt av uavhengige tenkere innenfor rammen av et sosialt miljø i forandring.

Tenkere og bevegelser[rediger | rediger kilde]

Jaspers' aksiale forandring omfatter platonismens vekst, som senere ville ha avgjørende innflytelse på den vestlige verden både gjennom kristen og verdslig tankegang opp gjennom middelalderen og inn i renessansen.

Jainismen spredte ideer om śramaṇa (askese), ahimsa (ikke-vold), karma og samsara. Buddhismen, en annen av verdens mest innflytelsesrike filosofier, ble grunnlagt av Siddharta Gautama, eller Buddha, som levde i denne perioden. Buddhismens utbredelse ble fremmet av Ashoka, som levde sent i epoken.

I Kina oppsto konfucianismen i denne epoken, der den fortsatt har dyp innflytelse på sosialt og religiøst liv.

Zoroastrismen, et annet av Jaspers' eksempler, er vesentlig for utviklingen av monoteismen.[1] -- although Jaspers uses the Seleucid-era estimate for the founding of Zoroastrianism, which is actually the date of Cyrus' unification of Persia. The exact date of Zarathustra's life is debated by scholars with some, such as Mary Boyce, arguing that Zoroastrianism itself is significantly older.[1] Others, such as William W. Malandra and R.C. Zaehner suggest that he may indeed have been an early contemporary of Cyrus living around 600 BC.[2]

Jaspers tar også med Upanishadenes forfattere, Laozi, Homer, Sokrates, Parmenides, Heraklit, Thukydid, Arkimedes, Elias, Jesaia, Jeremias, og Devterojesaja som aksiale skikkelser. Jaspers framholdt spesielt Sokrates, Konfucius og Siddharta Gautama som eksemplariske mennesker, eller som «paradigmatiske personligheter».[3]

Aksetidens fellestrekk[rediger | rediger kilde]

Jaspers hevdet at aksetiden ga opphav til filosofi som eget fag.

Jaspers beskriver aksetiden som «et interregnum mellom to aldre av mektige imperier, en pause for frihet, et dypt pust som frembragte den mest lysende bevissthet».[4] Jaspers var spesielt interessert i likhetene i omstendigheter og tankesett hos epokens skikkelser. Disse likhetene omfatter et engasjement for å finne et menneskes hensikt.[5] og framveksten av en ny eliteklasse av religiøse ledere og tenkere i Kina, India og Vesten.[6]

De tre regionene ga opphavet til, og deretter institusjonaliserte, en tradisjon av reisende lærde, som dro fra by til by for å utveksle ideer. Disse lærde var i stor grad utgått fra navngitte religiøse tradisjoner. I Kina var det konfucianismen, taoismen og De hundre skoler. I India var det hinduismen, buddhismen og jainismen. I Persia var det Zarathustras religion. I Kanaan var det jødedommen, og i Hellas var det sofismen og annen klassisk filosofi.

Jaspers hevder at disse typisk oppsto under de samme sosiologiske omstendighetene. Kina, Inda og Vesten omfattet alle et mangfold av småstater med både ytre og indre stridigheter.

Betegnelsen og teorien[rediger | rediger kilde]

Ordet akse i betegnelsen aksetiden betyr egentlig vendepunkt. Navnet kommer av Jaspers' bruk av det tyske ordet Achse, som både betegner rotasjonsakse og vendepunkt.

Religionshistorikeren Karen Armstrong har utforsket epoken i sin bok The Great Transformation,[7] og teorien har vært gjenstand for akademiske konferanser.[8]

Betegnelsen har senere blitt benyttet ut over Jaspers' opprinnelige betydning. Armstrong argumenterer for at opplysningstiden var en «andre aksialtid», med tenkere som Isaac Newton, Sigmund Freud og Albert Einstein,[9] og at nåtidens religion behøver å vende tilbake til forvandlende aksiale innsikter.[10] Til gjengjeld har det blitt foreslått at moderne tid er en ny aksialtid, da tradisjonelle sammenhenger mellom religion, sekularisme og tradisjonelle tankesett er i forandring.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Jaspers, Karl; (1949): Vom Ursprung und Ziel der Geschichte (1. utg.). München: Piper Verlag. LCCN 49057321.
  1. ^ a b Boyce, Mary (1979). Zoroastrians: Their Religious Beliefs and Practices. London: Routledge. ISBN 0-415-23903-6. 
  2. ^ Malandra, William (1983). An Introduction to Ancient Iranian Religion. Minneapolis: University of Minnesota Press. ISBN 0-8166-1114-9. 
  3. ^ Jaspers, Karl (1962). The Great Philosophers: The Foundations. Hannah Arendt, trans. London: Ralph Manheim. s. 99–105. 
  4. ^ Jaspers, 1953, s. 51 sitert i Armstrong, s. 367
  5. ^ Neville, Robert Cummings (2002): Religion in Late Modernity. SUNY Press. s. 104. ISBN 0-7914-5424-X.
  6. ^ Eisenstadt, S. N. (1986): «The Axial Age Breakthroughs - Their Characteristics and Orgins. Introduction» i: The Origins and Diversity of Axial Age Civilizations. SUNY Press. ISBN 0-88706-094-3. ss. 1–2.
  7. ^ Armstrong, Karen (2006). The Great Transformation: The Beginning of our Religious Traditions. New York: Knopf. ISBN 0-676-97465-1. 
  8. ^ Strath, Bo (2005). «Axial Transformations». Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 14. juni 2006.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 27. juni 2017. 
  9. ^ Armstrong, side 356
  10. ^ Armstrong, side 390-399
  11. ^ Yves Lambert (1999). «Religion in Modernity as a New Axial Age: Secularization or New Religious Forms?». Sociology of Religion. 60: 303. doi:10.2307/3711939. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aksetiden&oldid=24141743»