Marion Dönhoff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Marion Dönhoff
Bundesarchiv Bild 145 Bild-F035071-0006, Marion Gräfin Dönhoff Friedenspreis des Buchhandels.jpg
Dönhoff i 1971 ved utdelingen av Friedenspreis des Deutschen Buchhandels.
FødtMarion Hedda Ilse Gräfin Dönhoff
2. des. 1909[1][2]Rediger på Wikidata
Schloss FriedrichsteinRediger på Wikidata
Død11. mars 2002[1][2]Rediger på Wikidata (92 år)
Crottorf slottRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Journalist, motstandskjemper, sjefredaktør, kommentatorRediger på Wikidata
Embete
Utdannet ved Johann Wolfgang Goethe-Universität, Universitetet i BaselRediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder
Edgar SalinRediger på Wikidata
Far August von DönhoffRediger på Wikidata
Søsken Heinrich Graf DönhoffRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Gravlagt Rheinland-PfalzRediger på Wikidata
SpråkTysk[3]
Medlem av
7 oppføringer
Atlanterhavsbroen, American Academy of Arts and Sciences, Deutsche Gesellschaft für auswärtige Politik, Freie Akademie der Künste in Hamburg, PEN Tyskland, Deutsches Polen-Institut, ZontaRediger på Wikidata
Utmerkelser
13 oppføringer
De tyske bokhandlernes fredspris (1971)[4], Four Freedoms Award - Freedom of Speech, storkors av republikken Polens fortjenstorden, Reinhold Maier-Medaille (1996)[4], æresdoktor ved Columbia University, Theodor Heuss-prisen (1966)[5], æresdoktor ved Universitetet i Birmingham, Heinrich Heine-prisen (1987), Erich Kästner-prisen (1996), Bruno-Kreisky-Preis für das politische Buch (1999)[6], Hermann-Sinsheimer-Preis[4], Brückepreis[4], Joseph E. Drexel award[4]Rediger på Wikidata

Marion Hedda Ilse Gräfin Dönhoff (19092002) var en tysk journalist og sakprosaforfatter. Hun var sjefredaktør og utgiver (Herausgeber) av avisen Die Zeit. Dönhoff tilhørte en østprøyssisk adelsslekt og var aktiv i motstandsbevegelsen under nasjonalsosialismen. Under Den røde armés innrykking i Øst-Preussen flyktet hun vestover til hest. Hennes hjem Friedrichstein slott ble ødelagt av russerne. Etter andre verdenskrig ble hun en av de mest fremstående journalistene i Tyskland. Dönhoff sto for en humanistisk liberalisme, med konservative innslag. Hun arbeidet for at Tyskland i sin Ostpolitik skulle innta en forsonende holdning overfor de tidligere kommunistiske statene, og var i særlig grad opptatt av forholdet til Polen.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og unge år[rediger | rediger kilde]

Dönhoff ble født på Schloss Friedrichstein i Øst-Preussen, og dermed som medlem av huset Dönhoff, en av de eldste adelsfamilier i regionen. Hun var det yngste av sju barn, og vokste opp i et halvveis føydalt samfunn. Hennes far var grev August von Dönhoff, medlem av Preußisches Herrenhaus og riksdagsmann, og hennes mor Maria von Lepel, hoffdame hos keiserinne Auguste Viktoria. Hennes farfar var den prøyssiske utenriksministeren August Heinrich Hermann von Dönhoff. Familien eide.[7]

Friedrichstein slott var Dönhoffs hjemsted, og ble ødelagt under russernes innrykning i 1945.

Hun tok abitur i 1928 og studerte sosialøkonomi i Frankfurt am Main fra 1932. Valget av studier var blant annet for å forstå den økonomiske krisen i 1920-årene. På universitetet prøvde hun å rive hakekorset av taket, og rev plakater av veggen når de viste bilder av professorer merket som jøder eller venstreorienterte. Hun ble kjent som «den røde grevinnen» på grunn av sine opprørske holdninger. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen flyttet hun til Basel i Sveits, for å hindre forfølgelse. I Basel tok hun doktorgrad med en avhandling om etableringen og forvaltningen av sitt gods Dönhoff.[7]

Fra 1935 foretok hun lange reiser gjennom Europa og til Afrika og USA. Etter å vendt tilbake til Tyskland, gikk hun I 1938 inn i administrasjonen av familieeiendommene Friedrichstein og Quittainen. Da hennes bror i 1939 ble innkalt til krigstjeneste, ble ansvaret for godset hennes alene.[7][8][9]I 1941 etter at krigen mot Sovjetunionen hadde begynt, foretok hun en reise på hesteryggen sammen med sin kusine Sissi Lehndorf. Reisen resulterte i boken Ritt durch Masuren (Ritt gjennom Masuren).[10]

Motstandskamp og flukt[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig levde hun et dobbeltliv som regimetro grevinne i det ytre og som motstandskjemper i det skjulte. Hun samarbeidet i motstandskampen med blant andre Helmuth James Graf von Moltke, Peter Graf Yorck von Wartenburg og Claus Schenk Graf von Stauffenberg. Hennes arbeid besto i å gi meddelelser til utenlandske diplomater i Sveits, holde forbindelsen mellom medlemmer av motstandsbevegelsen og knytte kontakter til andre sympatisører av motstandsbevegelsen.[7] Samtidig med at dette arbeidet foregikk, gjorde flere medlemmer av hennes familie karriere i NSDAP.[11]

Dönhoff deltok i forberedelsene til 20. juli-attentatet 1944, og hadde kontakt med den såkalte Kreisau-kretsen. Nesten alle hennes venner ble drept i forfølgelsene som fulgte. Dönhoff ble også arrestert, men slapp fri etter å ha vært avhørt av Gestapo.[7]

Da Den røde armé rykket inn i Øst-Preussen i januar 1945, bestemte hun seg for å flykte.[7] Med knappe 30 kilometers forsprang på russerne la hun i vei på hesteryggen. På veien plukket hun opp den 15 år gamle sønnen til sin skogforvalter og satte ham på den ekstra hesten hun hadde med. De to tilbakela ti kilometer om dagen, noen ganger med russerne bare fem kilometer unna. Etter sju uker hadde hun og gutten passert tre elver, blant dem Oder, tilbakelagt 1200 kilometer, og ble tatt imot av grev Metternich på slottet Vinsebeck i Steinheim i Westfalen. Hun skrev om flukten i boken Namen, die keiner mehr kennt (Navn som ingen mer nevner) som utkom i 1962. I mellomtiden var hennes hjem Schloss Friedrichstein fullstendig ødelagt av russerne.[12][13][9][14]

Journalist under rettsoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Tysk presse ble fra 1945 til 1949 utgitt på lisens fra de allierte.[15] Den britiske okkupasjonsmakten kunne derfor i 1946 invitere henne til å begynne å skrive for avisen Die Zeit.[16] Hun hadde i 1945 gjort seg bemerket med memorandumer til de britiske okkupasjonsmyndighetene om bakgrunnen for fremveksten av nasjonalsosialismen. Hun kritiserte de allierte for det hun oppfattet som et ensidig bilde av Tyskland. I likhet med andre kvinnelige motstandskjempere som Annedore Leber og Freya von Moltke krevde hun større anerkjennelse for motstandsbevegelsen som hadde eksistert i Tyskland.[7][16]

Die Zeit var ledet av sjefredaktør Richard Tüngel og hadde de første årene etter starten i 1946, et politisk ståsted langt til høyre for Adenauers CDU. Også Dönhoff fulgte denne redaksjonelle kursen. Hun hevdet at bare noen ganske få på toppen hadde pådratt seg skyld under nasjonalsosialismen, og at mange derfor led urett under rettsoppgjøret. I 1949 gikk hun inn for et generelt amnesti for krigsforbrytelser. Konkret viste Dönhoff forståelse for de som medvirket i eutanasiprosjektene og de utkommanderte ved massedrapene. Hun forsvarte general Wilhelm Speidel som var øverste ansvarlig for massakrene i Lyngiades og Kalávryta. Dönhoff hevdet at dersom rettsoppgjøret var blitt utsatt, ville det sett annerledes ut. Okkupasjonsmakten opptrådte ifølge Dönhoff ikke som «rettens majesteter», men som «oppdragere». Så sent som i 1951 hevdet hun at seiersmaktene hadde tatt giften fra nazitiden og brakt den videre inn i dagens samfunn. Her møtte hun i redaksjonen motstand fra sin kollega Ernst Friedlaender som mente at «en øverstkommanderende hadde plikt til å vurdere en forbryterstat som en forbryterstat, og handle deretter».[17]

Vinteren 1945 til 1946 fulgte Dönhoff Nürnbergprosessene sammen med Richard von Weizsäcker og Axel von dem Bussche. Det dreide seg om prosessene mot Julius Streicher, Hermann Göring og Joachim von Ribbentrop. Som de øvrige to mente Dönhoff at de tiltalte ikke bare skulle dømmes for overgrep mot andre folk, men også for forbrytelser mot sitt eget folk.[18]

Historiker og Die Zeit-redaktør fra 1963 til 1998 Karl-Heinz Janßen, stilte femti år etter avisens etablering spørsmålet om Dönhoff burde tatt sterkere avstand til de «brune», enn det hun faktisk gjorde. Han besvarte selv spørsmålet med å vise til at Die Zeit med rette hadde gitt uttrykk for det mange tyskere følte på det aktuelle tidspunkt.[17]

Hennes kritikk mot de alliertes påtalemyndighet ble nedtonet etter at hun hadde vært til stede under prosessen mot de ansvarlige for massakren i Oradour-sur-Glane. I 1954 ble det til slutt for meget for Dönhoff, da redaktør Tüngel offentliggjorde en artikkel fra nasjonalsosialisten Carl Schmitt. Det kunne hun ikke akseptere og sa opp sin stilling i avisen. I året som fulgte arbeidet hun blant annet for The Guardian.[17]

Østpolitikken og tysk samfunnsliv[rediger | rediger kilde]

Dönhoff bidro til i 1992 å gjenreise Christian Daniel Rauchs minnesmerke av Immanuel Kant i Kaliningrad, den tidligere Königsberg, i form av en kopi utført av Harald Haacke (1924-2004).

I 1955 skjedde et redaktørskifte i Die Zeit og Dönhoff ble leder av den politiske redaksjonen og stedfortredende sjefredaktør.[8] Avises kurs ble dreid i liberal retning. I 1968 ble hun avisens sjefredaktør og i 1973 medlem av utgiverkollegiet, som hun tilhørte frem til sin død i 2002. Hun var en av de mest innflytelsesrike journalister i Tyskland i etterkrigstiden.[16][7]

Donhoff fulgte Adenauer på hans reise til Moskva i 1955. Hun var en skarp kritiker av forbundskansler Konrad Adenauers politikk som ensidig gikk ut på å søke tilknytning til vesten. Hun talte for forsoning med de kommunistiske land og en gjenforening av Tyskland, og var skuffet over at møtet i Moskva ikke førte lengre i den retning. Hun mente at Adenauer ikke forsto den tiden de levde i. Dönhoff som selv var prøysser, karakteriserte Adenauers klare avvisning av Berlin som ny hovedstad i 1949, som «prøysserhat». Hun roste imidlertid Adenauer for at han hadde knyttet Tyskland til den frie verden, for fredsslutningen med Frankrike og for å ha etablert et kristendemokratisk parti, CDU, med plass til begge de store trosretninger på tysk jord, katolisismen og protestantismen.[7][16][18]

Forbundskansler Willy Brandt inviterte i 1970 Dönhoff med til Warszawa for undertegning av Warszawa-avtalen om normalisering av forholdene mellom Tyskland og Polen. Det var meningen hun skulle dra, men kort tid før avreise meldte hun avbud, med grunnlag i sine personlig tap. Hun møtte stor forståelse for dette. Hun forsto på et tidspunkt at «å drikke et glass ved inngåelsen av avtalen», var mer enn hun kunne klare,[7][19] Foran presidentvalget i Tyskland 1979 foreslo Brandt for henne at hun skulle stille som kandidat mot Karl Carstens. Hun avslo dette og foreslo i stedet Richard von Weizsäcker. Til slutt ble det Annemarie Renger som stilte, men tapte for Carstens.[20] Etter Tysklands gjenforening var forsoningen mellom øst og vest i Tyskland ett av hennes viktigste interesseområder.[16]

I 1981 stiftet hun Marhoff, en forening i Hamburg for reintegrasjon i samfunnet av straffedømte etter soning.[21]

Dönhoff bidro i 1992 til å reise et minnesmerke over Immanuel Kant i Kaliningrad, det tidligere Königsberg.[22]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Dönhoff ble beskrevet som å stå for en fri, humanistisk liberalisme, som kanskje ikke var fri for konservativ påvirkning, men at det i hvert fall ikke var gjørlig å sette noen ideologisk merkelapp på henne.[14]

Blant de fremste utmerkelser hun mottok i sin levetid var Friedenspreis des Deutschen Buchhandels i 1971. Hun ble også utnevnt som æresborger av byen Hamburg. Hun slo seg ned i Hamburg etter fordrivelsen fra Øst-Preussen.

Dönhoff grunnla i 1988 en stiftelse i eget navn, og som hun satte som eneste testamentsarving til sine prispenger og inntekter fra bøker. Stiftelsen deler ut stipendier.[23] University of Nottingham hadde per 2022 et eget forskningsprosjekt knyttet til Dönhoffs etterlatte skrifter.[24] Dönhoff døde på Crottorf slott i Rheinland-Pfalz.

Marion Dönhoff Preis für internationale Verständigung und Versöhnung (Marion Dönhoff-prisen for internasjonal forståelse og forsoning) ble grunnlagt i 2003 av avisen Die Zeit, ZEIT-Stiftung og Marion Dönhoff Stiftung, og utdeles årlig.[12]

Det ble oppkalt skoler etter Dönhoff i Brühl/Ketsch, Hamburg, Lahnstein, Moelln, Nienburg, Pulheim, Wilhelmshaven, Wissen samt i Mikolajki (Polen) og Besut (Nangahar, Afghanistan).[8] Skolen i Mikolajki i Polen, kalt Lyceum Marion Dönhoff har som hovedformål å forberede unge polakker på deres vei ut i Europa og for å skape en forståelse for deres naboland. Skolen har flere partnerskoler i Frankrike, Italia Tyskland og England. Tysklands regjering preget ved 100-årsjubileet for Dönhoffs fødsel en minnemynt på 10 euro i sølv.[25][23]

Hun regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte å være blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[16]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Bokutgivelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

I sin erindringsbok Namen, die keiner mehr nennt. Ostpreußen – Menschen und Geschichte (norsk: Navn som ingen mer nevner. Øst-Preussen - Mennesker og Historie) skildrer Dönhoff familiens historie, sin egen ungdomstid, krigens redsler og flukten på hesteryggen i januar 1945.

Portrettboken Um der Ehre willen. Erinnerungen an die Freunde vom 20. Juli (norsk meningsoversettelse: Om å ville det ærefulle. Minner om vennene fra 20. juli) inneholder sju portretter av venner og familie som kjempet mot nazismen og arbeidet om attentatet mot Adolf Hitler. Det dreide seg om Albrecht Graf von Bernstorff, Axel von dem Bussche, Fritz-Dietlof Graf von der Schulenburg, Helmuth James Graf von Moltke, Peter Graf Yorck von Wartenburg, fetteren Heinrich Graf Lehndorff og Adam von Trott zu Solz.

Debattboken Ziviliziert den Kapitalismus, Grenzen der Freiheit (norsk meningsoversettelse: Sivilisér kapitalismen, frihetens grenser) ble først skrevet som en artikkel og deretter utviklet til en bok. I boken tar Dönhoff for seg kapitalismens utvekster.

Verkfortegnelse (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Ein wenig betrübt, Ihre Marion. Marion Gräfin Dönhoff und Gerd Bucerius. Ein Briefwechsel aus fünf Jahrzehnten, (2003) – ISBN 3-88680-798-3

Biografier[rediger | rediger kilde]

Sitater[rediger | rediger kilde]

Laquote.svgJeg kan (...) ikke forestille meg, at den høyeste grad av kjærlighet til hjemstedet bevises ved at man hater dem som har tatt det i besittelse, og at man baktaler enhver som søker en forsoning. (...) Kanskje er den høyeste grad av kjærlighet å elske uten å eie.Raquote.svg

Ich kann mir […] nicht vorstellen, daß der höchste Grad der Liebe zur Heimat dadurch dokumentiert wird, daß man sich in Haß verrennt gegen diejenigen, die sie in Besitz genommen haben, und daß man jene verleumdet, die einer Versöhnung zustimmen. […] Vielleicht ist dies der höchste Grad der Liebe: zu lieben, ohne zu besitzen. [26]

Laquote.svgOverdrivelse av prestasjoners verdi, ønsket om å tjene penger og ønsket om å skape seg karriere − som er sentrale ting i det økonomiske livet − fører til at alt åndelig, humanistisk og kunstnerisk blir presset til noe annenrangs.Raquote.svg

Die Überbetonung von Leistung, Geldverdienen und Karriere – die das Wirtschaftliche in den Mittelpunkt des Lebens stellt – führt dazu, daß alles Geistige, Humane, Künstlerische an den Rand gedrängt wird.[27]

Laquote.svgNår vi i dag tenker på de lykkelige dagene i november 1989, da muren falt, kunne man tro at de lå årtier tilbake. Vi har benyttet tiden dårlig. Vi er fortsatt rådløse og har ingen plan.

Kan det tenkes at det skyldes at vi bare tenker i økonomiske kategorier og ikke i åndelige? At vi stadig bare diskuterer nasjonalinntekten, eksporttallene, vekstratene og arbeidseffektiviteten og ikke lenger har de historiske og filosofiske sammenhengene for øyet?Raquote.svg

Dönhoff i Die Zeit, 17. april 1992 [28]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Marion Gräfin Dönhoff, Munzinger IBA 00000012184, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb120331707; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 120331707.
  4. ^ a b c d e www.friedenspreis-des-deutschen-buchhandels.de[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.theodor-heuss-stiftung.de, besøkt 16. juni 2018[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.hdg.de[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f g h i j Chmura, Nadine/Radau, Birte (2016). «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie: Marion Gräfin Dönhoff». www.hdg.de (tysk). Besøkt 11. juli 2022. 
  8. ^ a b c «Marion Dönhoff Stiftung». www.marion-doenhoff.de. Besøkt 12. juli 2022. 
  9. ^ a b Kopitzsch, Franklin; Brietzke, Dirk (2001). Hamburgische Biografie: Personenlexikon (tysk). Wallstein Verlag. ISBN 978-3-7672-1366-1. 
  10. ^ «Marion Gräfin Dönhoff». www.fembio.org (tysk). Besøkt 11. juli 2022. 
  11. ^ «Marion Gräfin Dönhoff». demokratie-geschichte.de (engelsk). Besøkt 11. juli 2022. 
  12. ^ a b «Marion Dönhoff Preis». ZEIT Veranstaltungen (tysk). Besøkt 11. juli 2022. 
  13. ^ Dagbladet, lørdag 17. januar 2015, Guri Hjelnes: Europas marsj mot frihet.
  14. ^ a b Gunnar Haraldsen i Akershus Arbeiderblad, mandag 6. desember 1971
  15. ^ Rundfunk, Bayerischer (5. august 2021). «Mediengeschichte: Fakten» (tysk). Besøkt 7. august 2022. 
  16. ^ a b c d e f «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021. 
  17. ^ a b c «"Nürnberg war falsch"». www.zeit.de. Besøkt 15. juli 2022. «Ein Höchstkommandierender hatte die Pflicht, den Unrechtsstaat zu erkennen und danach zu handeln.» 
  18. ^ a b Haug von Kuehnheim: Marion Dönhoff, s. 56, 76 flg
  19. ^ «Marion Gräfin Dönhoff». www.fembio.org (tysk). Besøkt 14. juli 2022. 
  20. ^ Klaus Harpprecht: Die Gräfin Marion Dönhoff, s. 519
  21. ^ Kopitzsch, Franklin; Brietzke, Dirk (2001). Hamburgische Biografie: Personenlexikon (tysk). Wallstein Verlag. ISBN 978-3-7672-1366-1. 
  22. ^ «Forbundspresident Johannes Raus tale ved Dönhoffs bisettelse». www.bundespraesident.de. Besøkt 7. august 2022. 
  23. ^ a b «Marion Dönhoff Stiftung». www.marion-doenhoff.de. Besøkt 7. august 2022. 
  24. ^ «Modern history - The University of Nottingham». www.nottingham.ac.uk. Besøkt 7. august 2022. 
  25. ^ «10 Euro Doenhoff». web.archive.org. 1. mars 2009. Archived from the original on 1. mars 2009. Besøkt 12. juli 2022. 
  26. ^ Sitert fra: Marion Gräfin Dönhoff: Kindheit in Ostpreußen, Berlin 1988, s. 221
  27. ^ Zivilisiert den Kapitalismus, 1997
  28. ^ Dönhoff i Die Zeit, 17. april 1992, referert i Libra : tidsskrift for antroposofi. 1992 Vol. 20 Nr. 2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]