Axel von dem Bussche

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Axel von dem Bussche

Axel von dem Bussche (født 24. april 1919 i Braunschweig, død 26. januar 1993 i Bonn; egentlig Axel Freiherr (baron) von dem Bussche-Streithorst) var en tysk kaptein (Hauptmann) i Wehrmacht (bataljonskommandør i IR 9) som planla å ta livet av Adolf Hitler ved selvmordsbombing, men som aldri kom til. Senere ble han diplomat, og engasjerte seg særlig i utviklingshjelp.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Von dem Bussche var sønn av en tysk offiser og hans danske hustru. Etter sitt abitur i 1937 ville hqan gå inn i det tyske offiserskorrps.

Militær karriere[rediger | rediger kilde]

Han begynte på offisersformasjonen i Infanterie-Regiment 9 i 23. Infanterie-Division i Potsdam, som på grunn av sin høye andel adelige offiserer hadde tilnavnet «Regiment Graf Neun». Fra dette regimentet skulle det utgå en hel rekke antinazistiske motstandsledere. 1938/39 gikk han på kriugsskole i Hannover.

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under annen verdenskrig deltok han på Polenfelttoget og Frankrikefelttoget, og senere på felttoget mot Sovjetunionen. Den 5. oktober 1942 Bussche, fa en høyt dekorert Oberleutnant som 23-åring på flyplassen i [{[Dubno]] tilfeldig vitne til massehenrettelsen av over tre tusen sivilister; menn, kvinner og barn – for det meste jøder – som ble systematisk gjennomført i løpet av to dager av åtte SS-menn og en rekke SD-folk. Von dem Bussche har beskrevet hendelsen slik:

«S-Leute führten die Juden an eine Grube. Dort mußten sie sich entkleiden, danach in die Grube steigen, in der schon eine Schicht zuckender Leiber lag: Mit dem Gesicht nach unten mußten sie sich dem Befehl gehorchend auf die Ermordeten legen und wurden dann durch Schüsse in den Hinterkopf getötet» [1]}

Inntil da hadde yrkesoffiseren Bussche følt seg forpliktet på den personlige faneed til Adolf Hitler hab hadde avlagt. Etterpå orienterte seg han seg forsiktig og kom inn i en engere krets, blant annet også bestående av Richard von Weizsäcker,[2] og gav tilkjenne at han ikke lenger kunne lyde denne faneed, fordi den bgorutsatte en gjensidighet som var bortfalt ettersom Føreren hadde brutt den ved mange ganger å ha forordnet de reneste forbrytelser. Etter tre måneder var han dast besluttet på at det snarere var hans plikt, ikke å ofre sitt liv for Tyskland på slagfeltet, men heller å risikere det for fedrelandet i kamp mot Hitler. Han kom da etterhbvert in n i den offisertskrets av motstandsfolk som også Fritz-Dietlof Graf von der Schulenburg og Claus Schenk Graf von Stauffenberg tilhørte.

Attentatforberedelser[rediger | rediger kilde]

Den 16. desember 1943 skulle Hitler være med på en fremvisning av nye vinteruniformer. Hauptmann Axel von dem Bussche hadde klart å bli blant de utvalgte «modeller». Planen hans gikk ut på å avsikre to håndgranater han skulle ha i lommen, styrte seg på Hitler og klamre seg fast til ham til granatene detonerte.

Men natt til 16. desember bombet britiske bombefly Berlin, og blant de mål som ble rammet var jernbanesporet med godsvognen der uniformene var lagret. Godsvognen brant opp, fremvisningen måtte utsettes.

Grev Claus Schenk von Stauffenberg, som hadde planlagt det hele, forsøkte i januar 1944 å få Bussche «utlånt» til seg fra fronten nok en gang, men denne gangen motsatte divisjonskommandanten seg det. Kort etter ble Bussche hardt såret ved fronten, og dermed falt han helt ut som mulig attentatsmann. Den neste selvmordsbomberkandidaten som ble funnet var Heinrich Ewald von Kleist fra samme avdeling.

Ved siden av Fabian von Schlabrendorff og Rudolf von Gersdorff var han en av få av offiserssammensvergelsen som overlevet krigen.

Etter annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter krigen studerte han jus, og arbeidet først som programassistent ved BBC Londons tyske avdeling. 1948/49 arbeidet han for Suhrkamp-forlaget, før han ble engasjert i forberedelsene til den tyske gjenopprustning. Han ble etter hvert ansatt ved presse- og informasjonskontoret til den føderale tyske regjering i sekretariatet for informasjonsarbeide ovenfor britiske samveldestater og USA.

Fra 1954 til 1958 var han legasjonsråd ved den tyske ambassade i Washington. Etter grunnleggelsen av Deutsche Entwicklungsdienst GmbH ble han en av dens to direktører, og bidro avgjørende til utviklingen av den tyske utviklingshjelp.

Dessuten var han fra 1964 medlem av presidiet i den tyske protestantiske kirkekongress (Evangelischer Kirchentag), medarbeider for Verdenskirkerådet og rådgiver for Verdensbanken. Han deltok i arrangeringen av FNs miljøkongress i Stockholm i 1972 og var medlem av Vitenskapskollegiet i Berlin.

Han var siden 1950 gift med britiskfødte lady Camilla Mildred Nicola Acheson, datter av Archibald Alexander John Stanley Acheson, 6. jarl av Gosford.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marion Gräfin Dönhoff:Axel von dem Bussche. von Hase und Koehler Verlag, 1994, ISBN 3-7758-1311-X, s. 32
  2. ^ Mal:Der Spiegel