Annedore Leber
| Annedore Leber | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Annedore Rosenthal 18. mars 1904[1][2]  Wilmersdorf[2] | ||
| Død | 28. okt. 1968[1][2] (64 år) Berlin[2] | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, kommentator, politiker, forlegger, kommentator | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Julius Leber (1927–1945)[3][2] | ||
| Far | Georg Rosenthal | ||
| Parti | Sozialdemokratische Partei Deutschlands (1927–)[2] | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Waldfriedhof Zehlendorf | ||
Annedore Leber (1904–1968 Berlin) var en tysk publisist, forlegger og politiker (SPD). Hun var enke etter Julius Leber som ble myrdet av nasjonalsosialistene. Annedore Lebers karriere som politiker og forlegger nådde sine høydepunkter etter andre verdenskrig. Hun var avisutgiver, medlem av Berlins parlament og utga bøker for å styrke landets demokrati.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Hun ble født 18. März 1904 i Berlin som datter av direktøren for en middelsskole. I 1918 reiste hun med sin familie til Lübeck Hun fikk privatundervisning av sin far, og studerte etter abitur i 1922, jus i München. Hun brøt studiene i femte semester, gikk i lære som skredder og avla mesterprøve i 1935. Hun traff Julius Leber i Lübeck og giftet seg med ham i 1927. Samme år ble hun medlem av SPD. Julius Leber ble arrestert i 1933 og satt i ulike konsentrasjonsleire til han ble løslatt i 1937. Paret flyttet da til Berlin og åpnet der en kullhandel. Denne tjente som en sentral for motstandsbevegelsen, og her møtte blant andre Carl Goerdeler og Helmuth James von Moltke. Da Julius Leber ble arrestert i etter 20. juli-attentatet i 1944, ble hun og hennes barn også arrestert i såkalt sippenhaft og satt i varetektsfengselet i Moabit. Barna ble tvangsflyttet til en annen familie. Annedore Leber kunne besøke sin mann i fengselet, men han ble henrettet i Berlin-Plötzensee i januar 1945.[4][5][6]
Annedore og Julius Leber var begge blant de viktigste personer i den sosialdemokratiske motstand mot Adolf Hitler. Annedore Leber var en av de få stemmer i den unge Forbundsrepublikken Tyskland, som krevde rehabilitering av NS-ofrene i Vest-Tyskland. [4][5]
Etter andre verdenskrig startet Annedore Leber sin egen politiske karriere. Hun ble i 1945 valgt til sentralstyret i SPD og som leder av kvinnesekretarietet. Fra 1946 til 1948 var hun medlem av den siste Stor-Berlin byparlament. Hun ble sammen med Paul Löbe og Arno Scholz lisenshaver til avisen Telegraf, og ga selv fra 1947 til 1949 ut tidsskriftet Mosaik. I 1954 utga hun sine memoarer om motstandskampen. Hun fortsatte å utbygge kullhandelen og dessuten sitt eget forlag. Hun var fra 1954 til 1963 medlem av delbydelsparlamentet i Zehlendorf og fra 1963 til 1967 medlem av Berliner Abgeordnetenhaus.[6]
Som publisist og forlegger utga hun i etterkrigstiden en rekke bøker med formålet å bygge Forbundsrepublikken Tyskland som en demokratisk stat. En rekke av utgivelsene dreide seg også om tysk motstandsbevegelse.[7]
Ettermæle[rediger | rediger kilde]
Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte regner henne og hennes ektefelle Julius Leber, blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[8]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000259, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f Biografisches Handbuch der Berliner Stadtverordneten und Abgeordneten 1946-1963, side(r) 164[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.dhm.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Gedenkstätte Deutscher Widerstand - Biografie». www.gdw-berlin.de. Besøkt 24. november 2021.
- ^ a b «Annedore und Julius Leber». demokratie-geschichte.de (engelsk). Besøkt 24. november 2021.
- ^ a b «Lern- und Gedenkort Annedore und Julius Leber » Annedore Leber 1904 – 1968» (tysk). Besøkt 24. november 2021.
- ^ «Lern- und Gedenkort Annedore und Julius Leber » Annedore Leber als Publizistin» (tysk). Besøkt 24. november 2021.
- ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.